Category Archives: Livet og alt

Mannskap og bannskap

Hva er egentlig bannskap. For tiden er bannskap et hett tema i kommentarfeltene. Det er visstnok noen TV-programmer som har startet det hele. Jeg har ikke sett noen av disse programmene, så noen kan vel mene at jeg ikke er meningsberettiget i denne saken. Men slik jeg har forstått det, så er det den nordnorske tendensen til å krydre sine utlegninger med ekelte ord som ikke faller helt i smakt i den mer propre del av befolkningen som i hovedsak holder til i de sørøstlige strøk av landet. Noen ville kanskje bruke ordet bornerte, men det avstår jeg fra. Det er tross ikke deres feil at de har tilhold i et strøk av landet der de i beste fall kan pisse i brakkvann. Når en kommer lengre nordover og vestover, så blir sjøen saltere og så også språket.

Men hva er egentlig banning. Kraftuttrykk, uten tvil. Det fins så mange forskjellige kraftuttrykk. Av og til kan det være bare vanlige, dagligdagse ord, men uttalt med slik innlevelse og inderlighet at de bare derav oppfattes som bannskap. Så har vi de religiøse banneordene. De omfatter gjerne både det som står i bibelen og det som ikke står der. Både djevelen og helvete er populære temaer å sentrere kraftuttrykkene omkring. Seksuelle temaer er også populære. Faktisk så mener jeg å ane at de har en stigende stjerne på bekostning av de religiøse banneordene. Personlig synes jeg dette er positivt, for banneordene dannes jo helst av ting vi tenker på. Og at vi tenker mer på livet enn døden, det er jo bra. For seksualitet hører definitivt livet til, tiltross for det er nettopp seksualiteten som nødvendiggjør døden. Men det er en helt annen diskusjon. Djevler og deres tilholdssteder, derimot hører døden til. Men også her ligger det en motsetning. Når det blir snakk om helvete, så ser vi gjerne for oss en mørk, underjordisk plass med glødende kull og andre pinsler. Men et annet navn på djevelen er Lucifer – lysbæreren. Og helvete det betyr lysets sted. Da kan en jo lure på disse “mediene” som opptrer på TV og skal hjelpe urolige sjeler over til den andre siden. De oppfordrer til å “gå mot lyset”. Hvor er det egentlig de sender stakkarne.

Men nå roter jeg meg bort. Tilbake til banning. I tillegg til at banneordene er av forskjellig art, så brukes de på forskjellige måter. De kan brukes i vanlig dagligtale, da gjerne med et humoristisk tilsnitt. De er også et verktøy man kan bruke når en vil være litt ironisk. Ironi er nemlig en høyt skattet kunst i nordnorge. Denne ironien blir dessverre ikke alltid forstått i de sørøstlige egner. Så er det de ekte, spontane utbrudd med følelse og reell innlevelse som kommer når ting plutselig og uventet går galt. For eksempel når spikeren feigt bøyer seg unna slik at hammeren treffer tommelfingeren med stor kraft og besluttsomhet. Da er det på sin plass med noen saftige, eketefølte gloser, uttalt med fynd og klem. De kan for eksempel hindre frustrasjonsslenging av hammere, noe som lett kan føre til ytterligere skader. Spontane utbrudd kan også komme som en “begeret er fullt-effekt” etter lengre tids uforløst frustrasjon. Banning kan også brukes for å irritere eller provosere omgivelsene. Slik som tenåringer prøver banneord hjemme for å utforske grensene sine. Banneord med rent provokasjonsformål florerer særlig i kommentarfeltene.

Selv om jeg er av den oppfatning at en bør begrense kraftuttrykkene, særlig i det gode selskap, så er jeg av den formening at det er en verdifull del av språket. Noen hevder at de som banner har et begrenset ordforråd. For noen kan dette sikkert stemm,e selv om jeg slett ikke er sikker på om det finnes noe korrelasjon mellom disse to tingene. For andre stemmer det slett ikke. Det fins mestere uti bannskapskunsten som kan holde på i halvtimersvis uten en eneste gjentagelse. Bannskap i engelskspåklige filmer er dessverre darrige saker. Stort sett er det to ord som går igjen, nemlig “bloody” og “fuck”. Heller ikke hiphopkulturen imponerer. Selfølgelig er det både provoserende og fornærmende å bli beskylt for- eller oppfordret til å ha samleie med sin egen mor, men ærlig talt, når det samme ordet forekommer annenhvert sekund, da er det på sin plass å mistenke “poetene” for å ha særdeles begrenset ordforråd.

Likesom det er forskjelli på hvordan bannskap blir servert, så er det også forskjellig hvordan den blir oppfattet. For den som ikke forstår og kan dele den følelsesytring som ektefølte tommelslagsubrudd er, eller ikke forstår humoren i en fortelling krydret med saftige overdrivelser og forsterkende hjelpeord, ja for den vil det nok fortone seg platt og unødvendig. Det stilles derfor store krav til fortelleren om å tilpasse ordbruket til både publikum og anledning. Som han Krestjan-styrmann sa til prosten da han ble dadlet for “Banden og rådden tale”: “De kan nok gå an for Jær, Prost, for om I står på stolen å om kjeften forskjær sæ for Jær, så kan I slå en kremt i han, å så kan I ta Jær att igjen. Det bi’kje sålessen før mæ, nei. Når æ skal løp galleasen i hamn me høgrokke plystre i vevlingan, då bi de kje før mæ å slå nokka kremt i’an.”  (sitat fra Vett og Uvett av Einar K. Aas og Peter Wessel Zapffe)

Når det gjelder bannskap på tv, så er det jo vanskelig å velge hvem som ser og hører. Da er det vel mer snakk om å justere språket til situasjonen. Se for eksempel på Oluf Rallkattli (Arthur Arntzen en mester uti humor). Han bruker en masse kraftuttrykk, men lite eller ingenting av banneord. Det er også krav til publikum. De lettfornærmede bør vel helst finne en annen type underholdning. Det fins sikkert de som syns det er direkte ubehagelig å høre på. Slik har jeg også det med noen TV programmer. Det er en enkel kur mot dette. Det er bare å la vær å høre/se på. Men det er også lov å ha en mening om saken og tilkjennegi sitt syn, for eksempel i et kommentarfelt. Da syns jeg egenlig slike meninger også skal møtes med respekt. Det er unødvendig med kalling og karakterisering av motdebattanter. Man kan være uenig uten å nedverdige motparten. Frimodige ytringer ere enhver tilladte står det i grunnlovens §100 (det er ikke akkurat det det står, men det er godt nok). Det burde også stått humoristiske ytringer ere enhver tilladte (inklusive noen kraftuttrykk).

Staheten lenge leve.

Hvis det er noen som lurer på hvordan det går til at måsen kan fly, så kan jeg fortelle det nå og med en gang. Det er rein og uforfalsket STAHEIT!. Den der flaksinga med vengan, det er bare for syns skyld. Neida, han flyt på pur staheit. Han er tilogmed staar enn kj…..nåja det kan vel være unevnt. Men han er iallefall det staaste man kan pakke inn i fjær.
No har jeg pent prøvd å snakke ordentlig med han og overtale han til å henlegge reir og yngleplass til andre steder enn på trappa mi. Her skulle jo være godt med plasser i nærområdet som egner seg til reirbygging.
Ei stund trudde jeg at han satsa på en mobil tilværelse, for hver morgen fant jeg strå og kvister og sånne ting på biltaket. Men her i går kveld, ganske seint i går kveld, egentlig lenge etter vettig sengetid, var jeg og slapp ut katta. Da skjønte jeg hva det er som foregår. De driver og har seg oppå biltaket. Så oppreiinga med strå og kvister, det er vel bare for at plattføttern ikke skal gli på det glatte taket. Det er sikkert greit å ta litt fraspark når det måser som verst.

Jeg har nå gått og innbilt meg at det var forsent blitt for dette måseparet. De har jo ikke hatt det så lett i år, bostadsløs og jeget som de har vært. To ganger har de blitt frarøvet egget sitt. Jeg trodde sesongen var tapt for dem. Men dengang ei. Da jeg så hva slags aktiviteter de hadde for seg på biltaket, så skjønte jeg at her var mer i vente. Og joda, nå i ettermiddag da vi kom fra arbeid  så hadde de laget en fin liten reirbolle. Hvorhen?  Jo, det kan jeg fortelle. I den andre blomsterkassen på trappa. Nåja, ikke PÅ trappa, den henger jo utfor gelenderet, men likevel. Det var riktignok ikke kommet noe egg ennå, men hensikten er tydelig.

Den stabeisen!

Ho Larissa

Ho Larissa, ja. Ja også ikke å forglemme gemaasen hennes, han Larris. Ifjor satte de bo på garasjetaket, heilt utpå kanten, der de deltes om å ruge på et enkelt egg. Omsider kom det ut et lite grågrønnspraglet dunnøste og den måselige lykken var stor. Jada vi delte nå forsåvidt begeistringen over den lille. Men både han Larris og ho Larissa blei no så bisk og kranglat. For ikke å snakke om høgmælt. Det var ei skriking og ei skjending uten like bare noen gikk utfor dørne. Jaja, tenkte vi, det varer no ikke så lenge. Men det gjorde det. Det ganske flate garasjetaket med eternittplater var en helt ideell barnehage for måsekyllingen. Det var ivrig trafikk til og fra med godbiter til den oppvoksende slekt. Hver gang matekspressen fikk et ledig øyeblikk så var det enten høylydt korsang fra mønet på sjåtaket eller så var det stupflyging etter katta eller andre vesener som måtte være så uheldige å befinne seg innenfor det de tydeligvis definerte som forbudt område. Dog skal det nok inrømmes at husets tilhørende beboere hadde et slags fripass til å bevege seg i området sålenge man holdt seg til de vanlige, hverdagslige gjøremål. Husets katt unntatt. Katta utviklet akutt agorafobi. den gikk litt over i vinter, bare avløst av et snev av frigifobi, men nå har den blusset opp igjen.
Barselavdelingen på garasjetaket gikk etterhvert over til barnehage, forskole, barneskole og til slutt ungdomsskole. Hver dag da vi kom hjem fra arbeid var måsungen det første vi så etter, om den hadde hoppet ned. Men vi ble skuffet – hver dag. Det ble tilogmed dandert en gammel skumlastmadrass for å mildne nedfarten, men ikke.

Men plutselig en dag, da var han både flyvedyktig og komfirmert og nesten voksen, da var han borte. Freden senket seg over gårdsplassen og vi kunne igjen ta mot besøk uten å utstyre dem med hjelm og hørselsvern. Det var i den forbindelse jeg tok en alvorsprat med han Larris og varskudde klart og tydelig at slik ville vi ikke ha det. De var utsagt fra garasjetaket og fikk værsågod finne seg en annen yngleplass.
Så gikk jo vinteren og våren kom. Og med våren to tydelig vårkåte småmåser: Larissa og Larris. De var travelt opptatt med det måser gjør i lyse vårnetter. Slike vårlige måseligheter avstedkommer etterhvert en intens reirbyggertrang, og den alvorspraten vi hadde hatt var tydeligvis glemt. Jeg så meg nødt til å sette makt bak ordene og forlangte revet ulovlige byggverk. Etter to eller tre ganger innså jeg at her måtte det sterkere lut til. En måseskremmeugle ble innkjøpt. “Hilser forbipasserende med blinkende øyne og et vennlig uhu”, stod det på esken. Vennlig uhu? Vi var nå egentlig forbi den vennlige fasen. Ugla var så plastikkaktig og lite overbevise at jeg skjemtes over å vise den til måsen. Den ble aldri montert, bare pakket bort og glemt. En stige med en flagrende, rød plastpose så ut til å gjøre jobben. Nå dekker den jo bare en liten del av garasjetaket, men heldigvis så ser det ut til at det er nettop den flekken som er den eneste brukbare måsereirtomta. For det trengte tilslutt gjennom fjærdrakten, at garasjetaket var terra clausa for yngling. I ren fortvilelse ordnet Larris til et nødreir i en blomsterkasse utfor trappa. Det var på høy tid, for straks det siste strået var lagt, plumpet det ut et egg. Nå kan det hende at de ble veldig opptatt av å “lade” neste egg, og mindre opptatt av å passe på det de hadde, for morgenen etter var egget sporløst borte. “Hvad gør vi nu, lille due” sa Larris. “Det sprenger på, det sprenger på, skynd deg , skynd deg” sa Larissa. Ho kunne ikke gaie ordentlig, for hun var redd for at egget bare skulle sprette ut. Han Larris skjønte at her er det bråttom, så han danderte noen strå i nærmeste blomsterpotte slik at hun kunne få lette seg. Og der ligger de nå, ho Larissa og egget deres. Joda, han Larris er flink og tar sine rugetørner. han også. Han har et litt lunere lynne enn Larissa. Hun er mer oppfarende, særlig om en kommer brått på. Eller så er de jo blitt ganske så vennlige av seg mens de ruger. Tilogmed katta blir stilletiende akseptert. Nåja, stilletiende er vel en overdrivelse. Det der med å bruke innestemmen er ikke noe som ligger til måser. Men en ting er nå sikkert, når egget er klekket, så blir det forholdvis rask evakuering av området. Her får ingen måsunger sitte i fred og ro til de er flyvedyktige og vel så det. (Håper jeg)


Update: I dag da vi kom hjem fra arbeid var det skjedd en liten tragedie. Måsen lå på reiret sitt, men lettet med en gang jeg svingte inn i innkjøringen. De har ellers ikke vært så lettforstyrret. De har ligget pal og kramperuget selv om vi har stått på trappa en knapp meter unna. Her har det skjedd noe tenkte jeg. Så gikk jeg opp på trappa og så dette:

Livet er noen ganger ganske kort – særlig et måseliv som ikke ennå er kommet ut av skallet. Vi mistenker at det kan være sjura som er den skyldige. Den har reir oppi treet rett ved siden av trappa og har full oversikt over alt måsen måtte foreta seg. Kanskje har den sittet klar, og slått til i et ubeoktet øyeblikk. Udåden må være ganske nettopp skjedd, antar jeg. Så får vi se hva som skjer videre. Har måsen gitt opp, legger den et nytt egg i reiret, finner den en ny reirplass.

Vita brevis, acuta rostro!

Nytt webkamera

Endelig er et nytt webkamera oppe å gå. Dette er et såkalt “bullet”-kamera. Det har en ytterkappe som tåler vær og vind. Det hadde ikke det forrige, det var et kamera beregnet for innendørsbruk. Det var da også montert inne i garasjen, men jeg hadde laget et hull i garasjeveggen som det kunne se ut gjennom. Dermed ble jo også synsfeltet noe begrenset.
Dette kameraet er montert ute, oppe på veggen, og har en mye bedre utsikt. Det vil si, jeg må justere det opp slik at det viser litt mer av himmelen. Det skal jeg gjøre neste gang jeg går forbi. Kameraet ser mot Furøy og Gottesjord. Det blir fint til våren når solen kommer igjen og skinner i bakkene på Gottesjord.
Nå er det jo mørkt store deler av døgnet, og da er det jo ikke så mye å se, foruten lysene på andre siden. Kameraet har ir-belysning for å lyse opp forgrunnen. Det er bare det at det er ikke noe forgrunn. Jeg har likevel latt ir-belysningen stå på, fordi den gjør det lett å se om det er nedbør selv i mørket. Hvis det er hvite striper som går over bildet, så regner eller snør det. Hvis stripene er vannrette, så der det i tillegg vind.
Kameraet tar bilder hvert 10. minutt. Det kan ta opptil 5 minutter fra bildet er tatt til det legger ute. Bildene sendes til weatherunderground, og der kan en se tidligere bilder, og man kan se en time-lpse video for hver dag.
Her er webkameraet direkte
Og her finner en videoer og mer
Bildene fra mitt webkamera er fritt for alle til å bruke til alle aktverdige formål. Hvis de brukes vil jeg gjerne at det medfølger en liten kildehenvisning.
Have fun!

-Men hvor lenge var Adam i paradis? Kameraet sluttet å fungere etter få dager. Tåler det ikke frost, kanskje. Veldig irriterende, men sånn er det vel når man kjøper billig fra wish. Fortsettelse følger . . .

Kråkeslottfestivalen 2016

En ting er jeg sikker på – jeg kommer ikke til å bli plaget med nyrestein i nærmeste fremtid. Nå skal det ellers bemerkes at det er en plage jeg aldri har vært rammet av. Men uansett så har jeg nettopp blitt totalvaksinert mot slike tilstander. For det har seg nemlig slik at jeg prøver å være innom Kråkeslottfestivalen hvert år. Så også i år. Jeg synes at det er litt vel mye å delta i tre hele dager til ende, så i år valgte jeg meg lørdag. Jeg er også slik at jeg er noe treg når det gjelder forberedelser og planlegging, så det ble litt sånn i siste liten anskaffelse av billetter. Dermed hviler det også en lett aura av tilfeldighet over de utvalgte evenementer. Det vil si, Toini and the Tomcats var ingen tilfeldighet. De var snarere grunnen til at jeg la av gårde på tur. Men jeg hadde ytterligere to billetter – når en først tar på tur må en jo ha full valuta. Og de utøverne viste jeg fint lite om. Så, etter å ha utført diverse ærender på Finnsnes la jeg på tur utover Senja og rakk sånn omtrent den første konserten. Jeg snek meg inn i halvmørtna med briller som ennå var mørke av dagslyset ute. Det var nå bare å føle seg fram og finne en stol å sitte på der det ikke satt noen fra før. Hvis jeg skal sitte på noens fang vil jeg nemlig vite hvems! Blant annet av den enkle grunn at det må være et fang som tåler belastningen. Det vil da si et rimelig solid et. Jeg fant imidlertid et ledig sete slik at jeg, uten å antaste noen, kunne konsentrere meg om godlydene som kom fra podiet. For der stod det en ung jente og en tilsvarende ung mann, den siste med en gitar, den førstnevnte bare med seg selv. Og, folkens, der har vi en kommende ny stjerne på jazzhimmelen. Det var nemlig Tiril Lill Jackson som stod der og sang. Med en stemme som har potensiale til å høre hjemme blant de store var det absolutt den ene tingen som alene var verd turen.
Men alt for snart var hun ferdig med sitt repertoar og forsvinner ut til venstre (egentlig til høyre, men nå er det sånn at i dramatikken forsvinner man ut til venstre…). Inn kommer et gjenge unge gutter. En har på seg hatt, og han benker seg til ved trommene. Så er det en med bassgitar og to til. De ene tar mikrofonen og forteller hva vi skal få høre. Men det virker nok som om batteristen er oppflasket på utålmodighet sammen med morsmelken, for han begynner straks å bedunke det han har av bedunkbart og lydproduserende materiale. Og her er det ikke snakk om forsiktige takter påført trommeskinnet gjennom en håndduk oppå skarptrømmen for at den skal bli mindre skarp. Ånei, her er det full regulator og full spiss fra første stund. Og det gjelder også bass, gitarer og vokal. A propos vokal, det var litt som opera. Hvis man ikke har lest librettoen på forhånd så er det krevende å få med seg teksten. Jeg datt derfor fort av vogna når det gjelder budskapet. Men som Kim Larsen engang sa da han ble spurt om hvilket budskap han prøvde å formidle med musikken sin: “Budskap – det er noe for post og televerket”. Også som med opera har selve musikken sin egen verdi, uavhengig av vokalen. Jeg ble derfor sittende å lytte. Nåja, lytte er vel kanskje ikke helt dekkende, for det var iallfall ikke nødvendig å holde handa bak øret for å høre bedre. Det var tilstrekkelig volum og vel så det, og musikken ble fremført med både engasjement og virtuositet og ellers kraft til å knuse både nyre- og gråstein. Når det gjelder batteristen, som man ikke kunne unngå å se på, så forlot hatten ganske snart toppen, men hi(gh)hatten stod jo igjen. I det hele tatt en rytmisk, engasjerende og veldig høylydt seanse. Det vil nok aldri bli min favorittgenre, men veldig fint å høre på innimellom, spesielt når man får det servert live av en så inspirert gjeng som 10th harmonic.
Den neste konserten jeg hadde billett til var med Faun Fables helt fra California. Nå trodde jeg egentlig at faunene helst trivdes i middelhavsklima og ellers var omtrent utdødd. Det er de tydeligvis ikke, og det var jo betydelig utvandring fra Italia til Amerika, så det kan vel alltids ha fulgt med en faun eller to. California er jo også både varm og solrik, så det kan vel være en bra plass for fauner. Musikken var jo også litt spesiell, jeg hørte en blanding av elementer fra det latinske, fra det amerikanske og fra det nordiske – og noe litt ubestemmelig atavistisk. Og så hadde de en veldig sjarmerende avslutning med to småtroll som kom inn og bidro med sterke, men ikke helt rentonede stemmer. Men potensialet er der, så …
Tilslutt var det da rosinen i pølsa. Toini and the Tomcats. Glitrende profesjonalitet og musikalitet. Jeg ble sittende på orkesterplass, nest fremste rekke og full oversikt, både akustisk og visuelt. Nå kan en vel si at det akustiske var kanskje litt i overkant, men likevel, det er bare bagateller. En fin opplevelse å i tillegg til å høre muikken også se hvordan bassisten dengte løs på den stakkars bassen. Det var nesten så man fikk litt medfølelse for det arme, uskyldige instrumentet. Ikke at har var noe snillere, han som satt ved trommene. Slo og slo gjorde han. Fantastisk musikk lagde de. Da det var over kjente jeg en lett misunnelse ovenfor de som hadde billetter til festen etterpå. Men det hadde ikke jeg, så det var bare å begi seg av på heimveg. Og det skal være sikkert, jeg angret ikke på noe av det jeg hadde vært med på, men jeg angret litt på noe av det jeg ikke fikk vært med på.

Så – inntil neste år …
Skulle det være noen som føler seg kallet til å berike denne lille historien med illustrasjoner, så blir det selvfølgelig mottat med takk – men bare takk, ingenting annet. (send illustrasjon)

PS.
I min ekstatiske begeistring over musikken glemmer jeg jo helt selve primusen i det hele. Det som holder motoren i gang og gjør hele greia mulig. Nemlig de som står bar og arrangerer det hele. Jeg vet det ikke, men jeg antar at det ligger tonnevis av dugnadsarbeid bak det hele. Og dat det står noen ildsjeler bak. Jeg vet ikke hvem det er, de har tydeligvis ikke så stor sans for å fremheve seg selv. De fortjener en stor takk, heder og ære!

Himmelsprettsdagsmeditasjon

Så er det fridag på en torsdag. En helligdag, tilogmed. Hva kan man vel gjøre på en helligdag, vi som ikke holder noe særlig for hellig? Sette ut båt for eksempel. Det er en fin ting å gjøre på en femtemaihelligdag. Med god hjelp er jo dette ganske fort gjort. Det blir også litt prøvekjøring med ungene nedi kvervelen (en kulp nedi straumen her). Jeg var nå riktignok bare tilskuer i fjæra, men jeg hørte godt jubelropene da de gikk tilbake gjennom sine egne bølger.
Middag. En for det meste selvtillagende steik. Man setter den inn, etter en stund tar en den ut og voilà. Fort laget og fort spist.
Været er ikke aldeles strålende, men greit nok. Egentlig mye mer enn greit nok, for det er oppholdsvær, ganske stille, og til tross for at det er overskyet så er det en behagelig temperatur. Riktignok litt for kjølig til å sitte ute i bare skjorteermene, men med en tynn genser på seg er det akkurat passe.
Så kaffen nytes utendørs. Så kan en sitte å betrakte måkene som bobler over av våryrhet og som elsker å forkynne sin lykke ganske så høylydt. Tjelden likeså, men den fryser på føttene, stakkar. Det er derfor den hele tiden roper: “det bit, det bit”. Sjura er så opptatt med å oppussing og klargjøring av barnerommet at den ikke engang har tid til sin yndlingsaktivitet: å erte katta. Kattemonsen, på sin side, er nok brutalt blitt fratatt de våryrhetsfremkallende legemsdeler, men den kan jo likevel nyte snøfrihet og kattevennlige utetemperaturer. Bare det å kunne gjøre unna toalettet sitt i bløt, frostfri vårjord er vel en stor kattevelferd. Ellers så lider den av fremskreden agorafobi etter et vellykket rovmord på en sjurunge for noen år siden, noe den aldri har fått tilgivelse for. For det meste lister den seg fra dekning til dekning mens den hele tiden er på vakt mot snikangrep fra luften. Bare når den får selskap ute, så føler den seg trygg og kan rulle i grusen og spankulere stolt omkring, bratt i nakken og med høy haleføring.
Det er fint å sitte slik ute og nyte en kopp kaffe mens en betrakter livet rundt seg. Så kan en la tankene flyte rundt som de vil, uten noe slags styring. Det er vel dette noen kaller å meditere. Å sitte slik å tenke uten å tenke, det var det jeg egentlig skulle fortelle om, ikke om katter og måker og andre skrikhalser. Men nå er kaffen blitt kald, det er egentlig littegranne kjølig her, og den inspirerte intetheten er for det meste forsvunnet ut i intet.

Til neste gang.

En fjær til besvær

Sjur



Stor dramatikk utfor dørn. Sjura, som har reir i storbuska rett utfør et av soveromsvinduan, har nettopp fått en unge ned på gresset. En tre – fire måser gikk straks til morderisk angrep på stakkaren. Gjentatte ganger stupte de ned, og iallfall ved en anledning traff en av måsene sjurongen så den skvatt bortover marka. Men den reiste seg igjen. Omtåket, men tilsynelatende uskadet hoppet den videre bortetter marka. Dramaet foregikk ikke helt lydløst. Måsene har aldri lært det der med å holde matfred. Under skrik og skrål fór de omkring for å sikre seg godbiten. Sjurene var heller ikke lydløse. En forferdelig skvatterkonsert fra indignerte foreldre akkompagnerte dramaet. Dette alarmerte en av husets tobente beboere. Hun oppdaget hva som foregikk og straks rykket ut til berging av den ulykkelige. Stilt ovenfor en slik trussel tok måsene til omrømmings.
Dermed ble det fritt fram for en firbent, svartpelset en, med ennå svartere intensjoner og genuin interesse for ornitologiens kulinariske sider. I lav,snikende gange nærmet han seg målet. Men med måsetrusselen avverget kunne foreldrene nå rette all sin oppmerksomhet mot den nye faren, og de gikk til motangrep på bakkenivå. Dermed ble det skyndsom retrett til nærmeste trygge skjulested, hvorfra snikjakten kunne fortsette. Men dengang ei, som han sa, Tordenskiold, Plutselig oppdaget den tidligere nevnte tobente intervenator, den lokale Ma Dalton, hva som var i ferd med å skje, og hennes myndige røst beordret delikvinten innendørs.
Nå er jo ikke kattedyr spesielt mottagelige for dressur og lydighet, men når det kommer en spesiell tone i kommandorøsten, så fordunster den frie viljen og med lav haleføring og bøyd nakke tuslet assasineten seg innendørs for å sitte i vinduskarmen og skjennes på fuglelivet.
Ma Dalton, derimot, trosset forsvarernes indignasjon og høylydte protester og ilte til for å trøste mobbeofferet. Han/henne ble trygt plassert framfor kjellerdøra der måsen ikke kommer til. Den firbente svarte ninjaen er blitt idømt streng husarrest og får ikke lov til å gå ut. Men å sitte i vinduet og erte sjura, det kan ingen hindre ham i.
Nå skal det jo også legges til at den samme sjura, den er ganske lettertet og egentlig en svoren fiende av kattepelsen. Foruten det naturlig nedarvede fiendskapet mot en potensiell egg- og ungetyv, så eksisterer det et dypt personlig fiendskap mellom de to partene. For det har seg nemlig slik at her et år tidligere så fikk lystmorderen tak i – og drepte en av ungene til sjura. Nå er det riktignok ikke bevist at det var katta som var morderen, men beskyldningene ble framsatt med stor påstandighet og iver. Katta måtte ha følge for å gå på do. Etterhvert var fiendskapet gått over i en mer passiv fase, men det er slettes ikke snakk om noe slags tilgivelse. Nå, med små onger i gresset, så blusser hatet opp igjen med full styrke. I dag, med bålbrenning og uteværing og alt det der, så kom han seg ut og fikk tømt både det ene og det andre. Det ser nok ut til at i tiden framover så trengs det både sikkerhetsvakter luftvern og anstand for at toalettbesøk skal la seg gjennomføre.

Hvordan ble det egentlig liv på jorden

 

 

Jorden er unik i solsystemet vårt. Det er den eneste planeten som har liv. Iallfall som vi kjenner til. Det spekuleres på om det har vært liv på Mars. Også på noen av jupiter- og saturnmånene er det noen som mener at det kan finnes en form for liv.

Jorden er den eneste planeten vi med sikkerhet vet inneholder liv. Og den yrer av liv. Smått og stort, krypende og gående, svømmende og fastsittende. Det fyller hele jordens overflate, fra langt under overflaten og til høyt opp i atmosfæren. Om du knekker en stein i to, så kan det finnes en bakterie eller en annen form for liv der. Eller du finner rester av liv – fossiler. Vi kaller det biosfæren, det kuleskallet der liv finnes. Det er et 19 kilometer tykt og det dekker jo selvfølgelig hele jordens overflate. Nå er vel ytterkantene på biosfæren, dypest nede og høyest oppe, heller tynt befolket. Det meste av livet finnes innenfor et lag på bare 3 kilometer.

Noen mener at livet ble plantet på jorden. Livet finnes overalt i universet og det skal spre seg overalt ved at det, i form av veldig hardføre sporer innkapsles i meteoritter eller kometer og smitter liv til de planetene de eventuelt treffer. Denne teorien sier ingenting om hvor og når eller hvordan livet har oppstått. Den sier bare at det sprer seg i verdensrommet. Det har også vært funnet noe som kan ligne spor av liv i meteoritter, men disse funnene og tolkningen av dem er kontroversielle.
Andre mener at livet er aldeles hjemmelaget. At det har oppstått her på jorden for omtrent 3,4 milliarder år siden, omtrent en milliard etter at jorden ble dannet. Akkurat hvordan livet oppsto fins det flere teorier om. Noen mener de oppsto i havet, noen mener det skjedde i halvsmeltet is eller i vann som vekselvis frøs og tinte. Andre mener at livets vugge stod i en skitten sølepytt. På 1950-tallet gjorde kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey et berømt eksperiment. De simulerte et vulkanutbrudd på en primitiv jord.

Miller – Urey eksperimentet

De laget et oppsett med flere sammenkoblede glasskolber. Inni dem fantes det vann med samme sammensetning som urhavet, og en atmosfære som også var ment å ligne den primitive atmosfæren. Så varmet de vannet for  få fordampning og kjølte det ned igjen for at det skulle fortettes (simulert regn). I en av kolbene var det plassert elektroder som det ble sendt elektriske utladninger gjennom.  Etter en stund dannet det seg aminosyrer. Aminosyrer er byggesteiner for proteiner, som er det stoffet live består av. Senere er det blitt foretatt andre, lignende eksperimenter med varierende kjemiske sammensetninger og med UV stråling og radioaktiv stråling som energikilde. De testet egentlig ut en russisk teori om at i en reduserende atmosfære ville det dannes komplekse molekyler når energi ble tilført. Men fra aminosyrer til levende organismer er det ennå en lang vei som ennå ikke er kartlagt.

Det er en rekke teorier som gjelder. Noen tar utgangspunkt i vindpisket skum på en strandkant, andre baserer seg på flåter av pimpstein, proteiner som gror på overflaten på en krystall, proteiner som gror langt nedi jorden eller langs en iskant.

Den første, primitive cellen kunne ikke puste oksygen eller hente næring fra sollys. Den måtte hente energi fra kjemiske substanser. Etterhvert lærte bakteriene seg fotosyntese. Interessant i denne sammenhengen er cyanobakteriene, ofte kalt blågrønnalger til tross for at de er mest i slekt med bakteriene.  Cyanobakteriene er primitive bakterier, svært gamle, helt fra livets spede begynnelse. Som alle bakterier har de ikke cellekjerne, og de har heller ikke kloroblaster slik som plantene har. Istedet foregår fotosyntesen i folder på innsiden av celleveggen. Disse må ha vært i et enormt antall, for de endret jorden. De produserte oksygen som et biprodukt av fotosyntesen og det endret jordens atmosfære og ga grunnlag for utvikling av andre livsformer.

Panspermi-teorien har endel svakheter. For at en metoritt skal inneholde liv, så må den komme fra en planet som har liv. Men en begivenhet som har potensiale å slå løs biter som har energi til å rive seg løs fra planetens (og solsystemets) tyngdekraft, må nødvendigvis være så dramatisk at den i seg selv vil ta livet av de aller fleste organismer. Men det kan selvfølgelig tenkes at i kjernen på et stort stykke finnes noen sporer som overlever. Disse må tåle verdensrommets ekstreme kulde, kanskje ekstrem oppvarming, stråling og selvfølgelig vakuum i tusener, kanskje milliarder av år. Så, når meteoritten endelig treffer en passende planet, så må de tåle oppvarmingen fra nedstigningen i atmosfæren, deretter må de tåle det traumaet som selve nedslaget representerer. Hvis det så likevel skulle hende at disse sporene overlever alt de har gått gjennom, så blir de nå utsatt for ekstreme omgivelser. Hvis de kommer fra en planet der livet har utviklet seg, så kommer de nå til et miljø der vannet er etsende, luften er giftig og inneholder ikke oksygen, det er kanskje ekstrem UV-stråling og det kan være radioaktiv stråling eller partikkelstråling fra stjernen planeten kretser rundt. Kort sagt, den kommer til et miljø den ikke er tilpasset.  Et annet problem, om enn av mer filosofisk karakter, er at denne teorien begrenser dannelsen av liv til en enkelt eller iallfall til et fåtall ganger. Den sier, implisitt, at dannelsen av liv er en tilfeldighet, et engangstilfelle.

Da er det mer tilfredsstillende å tenke at det nærmest er en naturlov at når forholdene ligger til rette for det, så dannes det liv. For det er egentlig ikke prinsipiell forskjell på liv og andre kjemiske prosesser. Forskjellen ligger kun i kompleksitet. For livet er ganske sammensatt, både for de primitive og de mer utviklede organismene. Noen mener at tidsaspektet ved denne teorien er et problem, det at livet ble dannet så forholdsvis raskt etterat jorden selv ble dannet, mens den videre utviklingen har gått saktere.