Hvis det er noen som lurer på hvordan det går til at måsen kan fly, så kan jeg fortelle det nå og med en gang. Det er rein og uforfalsket STAHEIT!. Den der flaksinga med vengan, det er bare for syns skyld. Neida, han flyt på pur staheit. Han er tilogmed staar enn kj…..nåja det kan vel være unevnt. Men han er iallefall det staaste man kan pakke inn i fjær.
No har jeg pent prøvd å snakke ordentlig med han og overtale han til å henlegge reir og yngleplass til andre steder enn på trappa mi. Her skulle jo være godt med plasser i nærområdet som egner seg til reirbygging.
Ei stund trudde jeg at han satsa på en mobil tilværelse, for hver morgen fant jeg strå og kvister og sånne ting på biltaket. Men her i går kveld, ganske seint i går kveld, egentlig lenge etter vettig sengetid, var jeg og slapp ut katta. Da skjønte jeg hva det er som foregår. De driver og har seg oppå biltaket. Så oppreiinga med strå og kvister, det er vel bare for at plattføttern ikke skal gli på det glatte taket. Det er sikkert greit å ta litt fraspark når det måser som verst.

Jeg har nå gått og innbilt meg at det var forsent blitt for dette måseparet. De har jo ikke hatt det så lett i år, bostadsløs og jeget som de har vært. To ganger har de blitt frarøvet egget sitt. Jeg trodde sesongen var tapt for dem. Men dengang ei. Da jeg så hva slags aktiviteter de hadde for seg på biltaket, så skjønte jeg at her var mer i vente. Og joda, nå i ettermiddag da vi kom fra arbeid  så hadde de laget en fin liten reirbolle. Hvorhen?  Jo, det kan jeg fortelle. I den andre blomsterkassen på trappa. Nåja, ikke PÅ trappa, den henger jo utfor gelenderet, men likevel. Det var riktignok ikke kommet noe egg ennå, men hensikten er tydelig.

Den stabeisen!

Ho Larissa, ja. Ja også ikke å forglemme gemaasen hennes, han Larris. Ifjor satte de bo på garasjetaket, heilt utpå kanten, der de deltes om å ruge på et enkelt egg. Omsider kom det ut et lite grågrønnspraglet dunnøste og den måselige lykken var stor. Jada vi delte nå forsåvidt begeistringen over den lille. Men både han Larris og ho Larissa blei no så bisk og kranglat. For ikke å snakke om høgmælt. Det var ei skriking og ei skjending uten like bare noen gikk utfor dørne. Jaja, tenkte vi, det varer no ikke så lenge. Men det gjorde det. Det ganske flate garasjetaket med eternittplater var en helt ideell barnehage for måsekyllingen. Det var ivrig trafikk til og fra med godbiter til den oppvoksende slekt. Hver gang matekspressen fikk et ledig øyeblikk så var det enten høylydt korsang fra mønet på sjåtaket eller så var det stupflyging etter katta eller andre vesener som måtte være så uheldige å befinne seg innenfor det de tydeligvis definerte som forbudt område. Dog skal det nok inrømmes at husets tilhørende beboere hadde et slags fripass til å bevege seg i området sålenge man holdt seg til de vanlige, hverdagslige gjøremål. Husets katt unntatt. Katta utviklet akutt agorafobi. den gikk litt over i vinter, bare avløst av et snev av frigifobi, men nå har den blusset opp igjen.
Barselavdelingen på garasjetaket gikk etterhvert over til barnehage, forskole, barneskole og til slutt ungdomsskole. Hver dag da vi kom hjem fra arbeid var måsungen det første vi så etter, om den hadde hoppet ned. Men vi ble skuffet – hver dag. Det ble tilogmed dandert en gammel skumlastmadrass for å mildne nedfarten, men ikke.

Men plutselig en dag, da var han både flyvedyktig og komfirmert og nesten voksen, da var han borte. Freden senket seg over gårdsplassen og vi kunne igjen ta mot besøk uten å utstyre dem med hjelm og hørselsvern. Det var i den forbindelse jeg tok en alvorsprat med han Larris og varskudde klart og tydelig at slik ville vi ikke ha det. De var utsagt fra garasjetaket og fikk værsågod finne seg en annen yngleplass.
Så gikk jo vinteren og våren kom. Og med våren to tydelig vårkåte småmåser: Larissa og Larris. De var travelt opptatt med det måser gjør i lyse vårnetter. Slike vårlige måseligheter avstedkommer etterhvert en intens reirbyggertrang, og den alvorspraten vi hadde hatt var tydeligvis glemt. Jeg så meg nødt til å sette makt bak ordene og forlangte revet ulovlige byggverk. Etter to eller tre ganger innså jeg at her måtte det sterkere lut til. En måseskremmeugle ble innkjøpt. “Hilser forbipasserende med blinkende øyne og et vennlig uhu”, stod det på esken. Vennlig uhu? Vi var nå egentlig forbi den vennlige fasen. Ugla var så plastikkaktig og lite overbevise at jeg skjemtes over å vise den til måsen. Den ble aldri montert, bare pakket bort og glemt. En stige med en flagrende, rød plastpose så ut til å gjøre jobben. Nå dekker den jo bare en liten del av garasjetaket, men heldigvis så ser det ut til at det er nettop den flekken som er den eneste brukbare måsereirtomta. For det trengte tilslutt gjennom fjærdrakten, at garasjetaket var terra clausa for yngling. I ren fortvilelse ordnet Larris til et nødreir i en blomsterkasse utfor trappa. Det var på høy tid, for straks det siste strået var lagt, plumpet det ut et egg. Nå kan det hende at de ble veldig opptatt av å “lade” neste egg, og mindre opptatt av å passe på det de hadde, for morgenen etter var egget sporløst borte. “Hvad gør vi nu, lille due” sa Larris. “Det sprenger på, det sprenger på, skynd deg , skynd deg” sa Larissa. Ho kunne ikke gaie ordentlig, for hun var redd for at egget bare skulle sprette ut. Han Larris skjønte at her er det bråttom, så han danderte noen strå i nærmeste blomsterpotte slik at hun kunne få lette seg. Og der ligger de nå, ho Larissa og egget deres. Joda, han Larris er flink og tar sine rugetørner. han også. Han har et litt lunere lynne enn Larissa. Hun er mer oppfarende, særlig om en kommer brått på. Eller så er de jo blitt ganske så vennlige av seg mens de ruger. Tilogmed katta blir stilletiende akseptert. Nåja, stilletiende er vel en overdrivelse. Det der med å bruke innestemmen er ikke noe som ligger til måser. Men en ting er nå sikkert, når egget er klekket, så blir det forholdvis rask evakuering av området. Her får ingen måsunger sitte i fred og ro til de er flyvedyktige og vel så det. (Håper jeg)

---

Update: I dag da vi kom hjem fra arbeid var det skjedd en liten tragedie. Måsen lå på reiret sitt, men lettet med en gang jeg svingte inn i innkjøringen. De har ellers ikke vært så lettforstyrret. De har ligget pal og kramperuget selv om vi har stått på trappa en knapp meter unna. Her har det skjedd noe tenkte jeg. Så gikk jeg opp på trappa og så dette:

Livet er noen ganger ganske kort – særlig et måseliv som ikke ennå er kommet ut av skallet. Vi mistenker at det kan være sjura som er den skyldige. Den har reir oppi treet rett ved siden av trappa og har full oversikt over alt måsen måtte foreta seg. Kanskje har den sittet klar, og slått til i et ubeoktet øyeblikk. Udåden må være ganske nettopp skjedd, antar jeg. Så får vi se hva som skjer videre. Har måsen gitt opp, legger den et nytt egg i reiret, finner den en ny reirplass.

Vita brevis, acuta rostro!

En ting er jeg sikker på – jeg kommer ikke til å bli plaget med nyrestein i nærmeste fremtid. Nå skal det ellers bemerkes at det er en plage jeg aldri har vært rammet av. Men uansett så har jeg nettopp blitt totalvaksinert mot slike tilstander. For det har seg nemlig slik at jeg prøver å være innom Kråkeslottfestivalen hvert år. Så også i år. Jeg synes at det er litt vel mye å delta i tre hele dager til ende, så i år valgte jeg meg lørdag. Jeg er også slik at jeg er noe treg når det gjelder forberedelser og planlegging, så det ble litt sånn i siste liten anskaffelse av billetter. Dermed hviler det også en lett aura av tilfeldighet over de utvalgte evenementer. Det vil si, Toini and the Tomcats var ingen tilfeldighet. De var snarere grunnen til at jeg la av gårde på tur. Men jeg hadde ytterligere to billetter – når en først tar på tur må en jo ha full valuta. Og de utøverne viste jeg fint lite om. Så, etter å ha utført diverse ærender på Finnsnes la jeg på tur utover Senja og rakk sånn omtrent den første konserten. Jeg snek meg inn i halvmørtna med briller som ennå var mørke av dagslyset ute. Det var nå bare å føle seg fram og finne en stol å sitte på der det ikke satt noen fra før. Hvis jeg skal sitte på noens fang vil jeg nemlig vite hvems! Blant annet av den enkle grunn at det må være et fang som tåler belastningen. Det vil da si et rimelig solid et. Jeg fant imidlertid et ledig sete slik at jeg, uten å antaste noen, kunne konsentrere meg om godlydene som kom fra podiet. For der stod det en ung jente og en tilsvarende ung mann, den siste med en gitar, den førstnevnte bare med seg selv. Og, folkens, der har vi en kommende ny stjerne på jazzhimmelen. Det var nemlig Tiril Lill Jackson som stod der og sang. Med en stemme som har potensiale til å høre hjemme blant de store var det absolutt den ene tingen som alene var verd turen.
Men alt for snart var hun ferdig med sitt repertoar og forsvinner ut til venstre (egentlig til høyre, men nå er det sånn at i dramatikken forsvinner man ut til venstre…). Inn kommer et gjenge unge gutter. En har på seg hatt, og han benker seg til ved trommene. Så er det en med bassgitar og to til. De ene tar mikrofonen og forteller hva vi skal få høre. Men det virker nok som om batteristen er oppflasket på utålmodighet sammen med morsmelken, for han begynner straks å bedunke det han har av bedunkbart og lydproduserende materiale. Og her er det ikke snakk om forsiktige takter påført trommeskinnet gjennom en håndduk oppå skarptrømmen for at den skal bli mindre skarp. Ånei, her er det full regulator og full spiss fra første stund. Og det gjelder også bass, gitarer og vokal. A propos vokal, det var litt som opera. Hvis man ikke har lest librettoen på forhånd så er det krevende å få med seg teksten. Jeg datt derfor fort av vogna når det gjelder budskapet. Men som Kim Larsen engang sa da han ble spurt om hvilket budskap han prøvde å formidle med musikken sin: “Budskap – det er noe for post og televerket”. Også som med opera har selve musikken sin egen verdi, uavhengig av vokalen. Jeg ble derfor sittende å lytte. Nåja, lytte er vel kanskje ikke helt dekkende, for det var iallfall ikke nødvendig å holde handa bak øret for å høre bedre. Det var tilstrekkelig volum og vel så det, og musikken ble fremført med både engasjement og virtuositet og ellers kraft til å knuse både nyre- og gråstein. Når det gjelder batteristen, som man ikke kunne unngå å se på, så forlot hatten ganske snart toppen, men hi(gh)hatten stod jo igjen. I det hele tatt en rytmisk, engasjerende og veldig høylydt seanse. Det vil nok aldri bli min favorittgenre, men veldig fint å høre på innimellom, spesielt når man får det servert live av en så inspirert gjeng som 10th harmonic.
Den neste konserten jeg hadde billett til var med Faun Fables helt fra California. Nå trodde jeg egentlig at faunene helst trivdes i middelhavsklima og ellers var omtrent utdødd. Det er de tydeligvis ikke, og det var jo betydelig utvandring fra Italia til Amerika, så det kan vel alltids ha fulgt med en faun eller to. California er jo også både varm og solrik, så det kan vel være en bra plass for fauner. Musikken var jo også litt spesiell, jeg hørte en blanding av elementer fra det latinske, fra det amerikanske og fra det nordiske – og noe litt ubestemmelig atavistisk. Og så hadde de en veldig sjarmerende avslutning med to småtroll som kom inn og bidro med sterke, men ikke helt rentonede stemmer. Men potensialet er der, så …
Tilslutt var det da rosinen i pølsa. Toini and the Tomcats. Glitrende profesjonalitet og musikalitet. Jeg ble sittende på orkesterplass, nest fremste rekke og full oversikt, både akustisk og visuelt. Nå kan en vel si at det akustiske var kanskje litt i overkant, men likevel, det er bare bagateller. En fin opplevelse å i tillegg til å høre muikken også se hvordan bassisten dengte løs på den stakkars bassen. Det var nesten så man fikk litt medfølelse for det arme, uskyldige instrumentet. Ikke at har var noe snillere, han som satt ved trommene. Slo og slo gjorde han. Fantastisk musikk lagde de. Da det var over kjente jeg en lett misunnelse ovenfor de som hadde billetter til festen etterpå. Men det hadde ikke jeg, så det var bare å begi seg av på heimveg. Og det skal være sikkert, jeg angret ikke på noe av det jeg hadde vært med på, men jeg angret litt på noe av det jeg ikke fikk vært med på.

Så – inntil neste år …
Skulle det være noen som føler seg kallet til å berike denne lille historien med illustrasjoner, så blir det selvfølgelig mottat med takk – men bare takk, ingenting annet. (send illustrasjon)

PS.
I min ekstatiske begeistring over musikken glemmer jeg jo helt selve primusen i det hele. Det som holder motoren i gang og gjør hele greia mulig. Nemlig de som står bar og arrangerer det hele. Jeg vet det ikke, men jeg antar at det ligger tonnevis av dugnadsarbeid bak det hele. Og dat det står noen ildsjeler bak. Jeg vet ikke hvem det er, de har tydeligvis ikke så stor sans for å fremheve seg selv. De fortjener en stor takk, heder og ære!

Så er det fridag på en torsdag. En helligdag, tilogmed. Hva kan man vel gjøre på en helligdag, vi som ikke holder noe særlig for hellig? Sette ut båt for eksempel. Det er en fin ting å gjøre på en femtemaihelligdag. Med god hjelp er jo dette ganske fort gjort. Det blir også litt prøvekjøring med ungene nedi kvervelen (en kulp nedi straumen her). Jeg var nå riktignok bare tilskuer i fjæra, men jeg hørte godt jubelropene da de gikk tilbake gjennom sine egne bølger.
Middag. En for det meste selvtillagende steik. Man setter den inn, etter en stund tar en den ut og voilà. Fort laget og fort spist.
Været er ikke aldeles strålende, men greit nok. Egentlig mye mer enn greit nok, for det er oppholdsvær, ganske stille, og til tross for at det er overskyet så er det en behagelig temperatur. Riktignok litt for kjølig til å sitte ute i bare skjorteermene, men med en tynn genser på seg er det akkurat passe.
Så kaffen nytes utendørs. Så kan en sitte å betrakte måkene som bobler over av våryrhet og som elsker å forkynne sin lykke ganske så høylydt. Tjelden likeså, men den fryser på føttene, stakkar. Det er derfor den hele tiden roper: “det bit, det bit”. Sjura er så opptatt med å oppussing og klargjøring av barnerommet at den ikke engang har tid til sin yndlingsaktivitet: å erte katta. Kattemonsen, på sin side, er nok brutalt blitt fratatt de våryrhetsfremkallende legemsdeler, men den kan jo likevel nyte snøfrihet og kattevennlige utetemperaturer. Bare det å kunne gjøre unna toalettet sitt i bløt, frostfri vårjord er vel en stor kattevelferd. Ellers så lider den av fremskreden agorafobi etter et vellykket rovmord på en sjurunge for noen år siden, noe den aldri har fått tilgivelse for. For det meste lister den seg fra dekning til dekning mens den hele tiden er på vakt mot snikangrep fra luften. Bare når den får selskap ute, så føler den seg trygg og kan rulle i grusen og spankulere stolt omkring, bratt i nakken og med høy haleføring.
Det er fint å sitte slik ute og nyte en kopp kaffe mens en betrakter livet rundt seg. Så kan en la tankene flyte rundt som de vil, uten noe slags styring. Det er vel dette noen kaller å meditere. Å sitte slik å tenke uten å tenke, det var det jeg egentlig skulle fortelle om, ikke om katter og måker og andre skrikhalser. Men nå er kaffen blitt kald, det er egentlig littegranne kjølig her, og den inspirerte intetheten er for det meste forsvunnet ut i intet.

Til neste gang.

Stor dramatikk utfor dørn. Sjura, som har reir i storbuska rett utfør et av soveromsvinduan, har nettopp fått en unge ned på gresset. En tre – fire måser gikk straks til morderisk angrep på stakkaren. Gjentatte ganger stupte de ned, og iallfall ved en anledning traff en av måsene sjurongen så den skvatt bortover marka. Men den reiste seg igjen. Omtåket, men tilsynelatende uskadet hoppet den videre bortetter marka. Dramaet foregikk ikke helt lydløst. Måsene har aldri lært det der med å holde matfred. Under skrik og skrål fór de omkring for å sikre seg godbiten. Sjurene var heller ikke lydløse. En forferdelig skvatterkonsert fra indignerte foreldre akkompagnerte dramaet. Dette alarmerte en av husets tobente beboere. Hun oppdaget hva som foregikk og straks rykket ut til berging av den ulykkelige. Stilt ovenfor en slik trussel tok måsene til omrømmings.
Dermed ble det fritt fram for en firbent, svartpelset en, med ennå svartere intensjoner og genuin interesse for ornitologiens kulinariske sider. I lav,snikende gange nærmet han seg målet. Men med måsetrusselen avverget kunne foreldrene nå rette all sin oppmerksomhet mot den nye faren, og de gikk til motangrep på bakkenivå. Dermed ble det skyndsom retrett til nærmeste trygge skjulested, hvorfra snikjakten kunne fortsette. Men dengang ei, som han sa, Tordenskiold, Plutselig oppdaget den tidligere nevnte tobente intervenator, den lokale Ma Dalton, hva som var i ferd med å skje, og hennes myndige røst beordret delikvinten innendørs.
Nå er jo ikke kattedyr spesielt mottagelige for dressur og lydighet, men når det kommer en spesiell tone i kommandorøsten, så fordunster den frie viljen og med lav haleføring og bøyd nakke tuslet assasineten seg innendørs for å sitte i vinduskarmen og skjennes på fuglelivet.
Ma Dalton, derimot, trosset forsvarernes indignasjon og høylydte protester og ilte til for å trøste mobbeofferet. Han/henne ble trygt plassert framfor kjellerdøra der måsen ikke kommer til. Den firbente svarte ninjaen er blitt idømt streng husarrest og får ikke lov til å gå ut. Men å sitte i vinduet og erte sjura, det kan ingen hindre ham i.
Nå skal det jo også legges til at den samme sjura, den er ganske lettertet og egentlig en svoren fiende av kattepelsen. Foruten det naturlig nedarvede fiendskapet mot en potensiell egg- og ungetyv, så eksisterer det et dypt personlig fiendskap mellom de to partene. For det har seg nemlig slik at her et år tidligere så fikk lystmorderen tak i – og drepte en av ungene til sjura. Nå er det riktignok ikke bevist at det var katta som var morderen, men beskyldningene ble framsatt med stor påstandighet og iver. Katta måtte ha følge for å gå på do. Etterhvert var fiendskapet gått over i en mer passiv fase, men det er slettes ikke snakk om noe slags tilgivelse. Nå, med små onger i gresset, så blusser hatet opp igjen med full styrke. I dag, med bålbrenning og uteværing og alt det der, så kom han seg ut og fikk tømt både det ene og det andre. Det ser nok ut til at i tiden framover så trengs det både sikkerhetsvakter luftvern og anstand for at toalettbesøk skal la seg gjennomføre.