Står verden til påske? Kanskje, kanskje ikke – rarere ting har hendt før. Og så er det jo heller ikke så lenge til påske. Dessuten, tiden er jo en oval sak, har jeg hørt. Aksene er ikke like. Kanskje er det derfor at årstidene hopper litt imellom. Best som det er at sommertida begynner, så er det den verste snystormen på lenge. Dessuten er det jo slik, at å være tidlig ute, det er vanligvis regnet som prisverdig. Men saken er den, at i dag fikk jeg faktisk årets første julegave! Ja, nettopp. julegave. Og ho var no lettar lattermild, ho som kom med den og erklærte den for forskuddsjulegave å være.

Det har seg nemlig slik at jeg lett får et veldig nært og personlig forhold til fottøyet mitt. Og gode venner som har fortfulgt en gjennom tykt og tynt, vått og tørt, skiller man seg ikke med lettvint. Iallfall må man prøve å venne seg til savnet gradvis. Det har et par ganger hendt at jeg har vært i søppeldunken og berget gamle, trofaste venner  – under kraftige kritikk og trusler i harde ordelag, om portforbud og det som verre er.

Men noen ganger er det bare slutt. Når det oppstår plutselige synkehull og gjennomgående sprekker i det millimetertynne laget som skal beskytte fotsålene mot alt som kan tenke seg å plage en ubeskyttet fot, da er det på tide å resignere og la søppelbilen ta det som søppelbilen tilhører. For jeg er sterk tilhenger av universell bruk av kommagan – både slog og fest må de tåle. Og det gjør de, men ikke til evig tid.

Nå er det jo ikke slik at jeg for tiden går i utslitte sko. Neida, de er det fremdeles godt slitarmonn i. Problemet er tøfler. Jeg har et par innetøfla. Sånne som man fér å tasseladder seg bortetter stuegolvet med. Og de er nok ikke helt nye. Husker dere de gamle kandahar-bindingan? De som hadde liksom ei klipa over tåa, og så var det ei fjær som stramma attom hælen og holdt skoen på plass i bindingan. Hvis man så ser bort fra den fjæra, tenker seg den klipa erstattet av noe labbjent ullstoff,  og så tenker seg noka slems utav skien som heng og slenger, delvis under og delvis etter foten, så er det omtrent sånn de ser ut, gammeltøflan. Men egentlig så er det ingenting som feiler dem. Ikke er de så gamle heller, og gode og varme er de. Men så er det da noen som har kastet øynene på dem og konkludert med at det er formålstjenlig med utskifting av forsåvidt velfungerende fotvarmere. Nåvel, jeg kommer vel over det etterhvert. Kanskje. Men så må man jo ha klar en strategi til når nettene blir lange og kulda setter inn. For julegaver i mars – det er helt uakseptabelt, ufint og fullstendig forkastelig. Nemlig.

Nå er det bare å finne en diskret – veldig diskret – plassering på gammeltøflan når jeg tar de av. De er jo så altfor gode til å gå alle tøflers siste gange til de evige teppegulv. Og så er det jo tilpasningen og tilgåingen. Det er jo særlig viktig å få hælkappen skikkelig tilpasset hurtig av og påkledning.