Det var en gang, antagelig på yttersia av Senja, at dem venta uver. Detta var seint på svarthausten, kanskje i slutten av november eller begynnelsen av desember. Det blei sånn uverslys på himmeln og så datt han heilt i stavstilla. Skoddebakken låg uti havet, og av og til såg man glimtan av lyn langt derute. Det var uver i vente, og antagelig ikke bare litt.
Dem satt nedpå bua og bøtte garn og diskuterte kaffør en vei han kom med han ifra. “Han bli nordlig”, påsto han Petter, “når han lyne sånn uti havet, så kjæm han med han nordana”. Ikke alle var enig i dette, og det blei en lang diskusjon med mykje skråspøtting.
Inne i kråa på bua stod det en gammel båtovn som dem fyrte ivrig i, og oppå den sto kaffekjelen og steiktes. Ja for detta var før at man hadde termoskanne og for ikke å snakke om TV-kanne. Ka skulle dem med TV-kanne når TV-en ikke var oppfunn ennå. Neida, man drog bære kjeln litt tel sides på åmnen, så fikk den stå der og holde seg varm.
Etterkvert så entes man no så smått om at han vel blei nordlig, og at han blei å komme med han utpå nattmårran – på floa, sånn i halv tre – tretida. Så dem var no ute på kaia og såg ætte tampan og ordna dem før en nordavindsramling. Etterpå var det no inn på bua igjen og hive over kaffekjeln på nytt. Man måtte jo få litt varme i kroppen. All denna skråtygginga og kaffedrikkinga førte jo tel en vess trafikk utfør nåva for å “sike laken av kjøttet”, som dæm sa. Han Hagbart, han var ikke så sterk i magen. Han følte seg etterhvert litt urven. Nerst nedpå kaia hadde dem et utedass ståanes. Det va så luftig og fint der, og så var det så godt fall. Dit var det han trødde seg, Hagbarten. Så satt han no der og mediterte. Lettelsen var betydelig, men han satt no ei stund til. Det var så fint kjenne vinden stryke over hekkpartiet. Men det blei no litt kaldt, så han tok ei avissida spm låg der, reiv seg et passelig stykke og begynte å gnekke den så den skulle bli fin og mjuk å tørke med. Mens han sett der i eia tanka og gnekke på denna papirfilla, så høre han plutselig båra slår så opunner kaia, og så kjenne han ei sterk fjærelukt – sånn råtten tang og hav og alt mulig. Men så høre han det:
“Hut..t…t…t..t.t, hut..t…t…t..t.t. Løys førr norden og bett for synden. Hut..t..t…t..t.t.”
Han Hagbart blei både svett og kald på en gong. Ka va detta for nokka. Han reiv på seg klean og fikk slamra lokke på benken. Så kjeik han forsiktig i dørgløtta om det var noen der. Nei, ingen. Han skyndte seg inn på bua og fortalte de anner ka han hadde hørt.
Etter mye kaffekoking og skråspøtting kom dem etterkvert fram til at det måtte være draugen som hadde advart dem, og at de måtte ordne fortøyningene på nytt. De gløtta rundt nåvven og under kaia, men ingenting var å se. Så gikk de, litt engstelige, nepå kaia i samla flokk og ordna fortøyningan før synnavind. Det vil sei, ikke han Petter. Han stod på på sitt – “dæ bli noravind, sei æg”. “Vil dokker resikere forlis og tap bære før overtru?”
Men sånn blei det no. Petter sin båt var førtøyd for nordavind, og alle de andre før synnavind. Og natta kom og med den en malabarisk synnavindskuling som peip imella husan som en orgelkonsert med innlagte paukeslag når han heiv feskekassa og tomtynne veggimella og med halvliters regndråppa som kom susanes vannrett.
Ettekvert utpå formiddagenroa han seg litt og det blei no også litt dagslys så en kunne se. Alt var noe i et rot og et kaos ette kulingen, men båtan låg så fint framme kaia, alle sammen – førruten Petter sin. Den hadde slette seg og låg på sida borti fjæra.