Her om dagen kom jeg over et musikkstykke jeg ikke hadde hørt før. Det satte meg på sporet av en interessant historie. Dessverre fant jeg ikke hele historien, bare bruddstykker, i de kildene jeg har tilgjengelig. Men jeg satte sammen bitene og har gjort en slags gjendiktning av historien. Den er selvfølgelig ikke helt korrekt og alt det der, men som får heller de som kjenner den korrigere meg, enten i kommentarfeltet eller ved å sende meg en mail.

Antar og Abla

I Arabia levde det en gang en slavegutt som hette Antarah ibn Shaddād. Men det var bare moren som brukte det ordentlige navnet hans. De andre kalte ham bare Antar. Han var sønn til Shaddad, en respektert tuareghøvding av Banu Abs-stammen. Moren hans var het Zabibah, og var en slavepike som Shaddäd hadde tatt til fange under et raid i Al-Habash i det som nå er Etiopia. Som moren var også Antar mørk i huden.

Til tross for slavestatusen vant han alles respekt ved å bli en dyktig rytter og en mektig og sterk kriger. Han viste seg også å være flink til å dikte og synge. Mange kvelder satt han og spilte og sang utenfor teltet, og da samlet det seg mange tilhørere. Blant dem var også en ung jente som alltid dukket opp når han spilte og sang. En slik kveld var det. Han hadde samlet en stor flokk tilhørere utenfor teltet der han satt og spilte og deklamerte dikt. Helt bakerst i tilhørerflokken satt jenta som het Abla Bint Malik. Hun var datter av Malik, Shaddads bror. Derfor var hun Antars kusine. Antar hadde ikke lagt spesielt merke til henne tidligere, men akkurat denne kvelden ble hun så rørt av de fine diktene hans ar hun måtte tørke en tåre. Akkurat da så Antar opp og rett inn i ansiktet hennes, som var opplyst av månen. Aldri har han sett et skjønnere ansikt. Hun var som en lysende fullmåne. Han ble øyeblikkelig forelsket i henne. Da han sluttet spille og alle gikk til teltene sine, klarte han å hviske til henne at han ville vente på henne ved en stor stein som lå like utenfor leiren.

Hun kom ikke til steinen den natten, men han var standhaftig og ventet på henne natt etter natt. Endelig, etter mange dager, hørte han skritt i sanden. Det var en natt uten måne, og han kunne ikke se noe som helst. Men han visste hvem som kom. Denne steinen ble etterhvert deres faste møtested, og mange kvelder satt de sammen her i mørket og snakket.

De to ble bare mer og mer forelsket i hverandre. Blant tuareger var det skikk at en fetter hadde førsterett til å be om en jentes hånd. Til tross for at han ble ansett som en slave, tok Antar mot til seg og gikk til hennes far, Malik for å be om å få gifte seg med henne. Men Able var ekte araber av fin ætt og Malik ville ikke gifte henne bort til en slave, og attpåtil en som ikke var renraset araber.

Det brøt ut krig med en nabostamme. Shaddad ba antar gå ut og kjempe med de andre krigerne. Antar så beklagende på faren og svarte: «Slaven vet ikke om hvordan en skal erobre eller forsvare. Det eneste han er god for er å melke gjeiter og servere herren sin.» Shaddad svarte: «Forsvar stammen din, O Antar, og du er en fri mann».

Antar kjempet og seiret. Han jaget inntrengerne på flukt og fikk befridd kvinnene som var blitt tatt til fange. Nå hadde han vunnet sin frihet. Han gikk igjen til Malik og ba om Ablas hånd. Denne gangen fikk han ikke et kategorisk nei, men ble pålagt en rekke vanskelige oppgaver som han måtte løse først. Etterhvert som han løste oppgavene fikk han stadig nye. Tilslutt ble Abla giftet bort til en høy araber mens Antar var ute og kjempet mot inntrengere.

Antar glemte aldri sin kjærlighet til Abla, og mye av hans diktning handler om henne. Kanskje var det da han fikk vite at hun var gift, at han skuffet vandret ut i ørkenen. Lei av mennesker og deres intriger og kriger vandret han ut i ørkenen for å finne trøst i ensomheten. Mens han vandret omkring ute i ørkenen fikk han med ett se en gaselle som ble angrepet av en stor rovfugl. Fuglen stupte ned fra stor høyde og satte klørne i ryggen på gasellen. Antar stormet fram og kjempet med fuglen. Etter et langt basketak klarte han å drepe rovfuglen og bryte opp klørne så gasellen kom seg fri. Gasellen løp bort, men Antar var sliten etter basketaket. Utmattet la han seg ned for å sove.

Mens han sov drømte han at han ble oppsøkt av Gul-Nazar, feen som var dronning i Palmyra i Syria. Det viste seg at den gasellen som han hadde reddet, egentlig var Gul-Nazar som hadde skapt seg om. I takknemlighet for å ha blitt reddet lovet hun at han som belønning skulle få de tre største gledene som finnes i livet, gjengjeldelse, makt og kjærlighet. Oppmuntret av dette la han så til et fjerde ønske, at hvis han skulle bli lei av disse tingene, så måtte dronningen ta livet hans.

Han ble forelsket i Gul-Nazar og glemte etterhvert hevn og gjengjeldelse. Heller ikke makt var så fristende sålenge han kunne holde dronningen i armene sine. Men etterhvert ble han trett av det også. Da tok Gul-Nazar ham i armene og kysset ham så intenst og lenge at livet tilslutt ebbet ut.

En annen ending er at han våknet av drømmen og fant seg selv i ørkenen. Han vendte så tilbake for å kjempe mot stammens fiender. Men Abla glemte han aldri så lenge han levde. Han døde i et slag mot nabostammen Tai. Krigen han kjempet gjaldt en uenighet angående noen hester.

Antar var ikke bare kriger, han var også en stor poet, og diktene hans er godt bevarte. Det er også diktet mange heltedikt omkring ham. Går du omkring i kaffehusene i Arabia, kan det godt hende du får høre en historie om Antar. Er du riktig heldig får du utbrodert hele romansen mellom Antar og Abla med alle detaljer og kunstneriske forsiringer. Han levde 525 til 608, altså før Islam. Den russiske komponisten Nikolai Rimskij-Korsakov har skrevet en symfonisk suite om ham.