Her om dagen var jeg innom bokhandelen. Ja, for jeg er litt gammeldags av meg. Jeg liker best å lese bøker fra papir. Så innimellom tar jeg meg en tur i bokhandelen for å kikke ha de har i hyllene. Av og til har de mange bøker, men andre ganger har de omtrent ingenting. Joda, de har vel noen bøker stående rundtomkring, men ingen som jeg finner leseverdige.
Denne gangen var det særdeles magert. Jeg gikk og kikket rundtomkring i hyllene, men det var ingenting å finne der utenom kokebøker, bloddryppende kjedelig krim og selvbiografier, enten fra selvhøytidelige alleermotmegpolitikere, narcissister med ulevde liv eller ukunstneriske kunstnerlidelseshistorier. Kort sagt, ingenting å lese.
Men det var en bok jeg ville spørre etter – jeg husker ikke hvilken – så jeg gikk til disken. Ekspeditøren, en ung jente, var opptatt med å ekspedere en annen kunde. Mens jeg ventet, stod jeg og så meg omkring. På disken, ved siden av kassaapparatet lå det noe underlig. En slik teleskopstang – som en radioantenne som kan trekkes ut. Eller en sånn stang med magnet eller gripeklo som en kan bruke til å fiske opp skruer eller annet som en har mistet nedi motorer eller lignende. Det var bare gripemekanismen i enden jeg ikke kunne forstå meg på. Den lignet ingenting jeg hadde sett før. Jeg stod og studerte denne tingsten fra alle bauger og kanter. Men da ekspeditøren var ferdig var også nysgjerrigheten uimotståelig, og jeg måtte spørre. Selfiestang svarte jenta med et lite flir. Kanskje hun trodde jeg skulle kjøpe en. Hun hadde heller ikke den boken jeg ville spørre etter, så det ble heller dårlig med handel.
Men jeg har jo lagt merke til at det er blitt veldig populært med selfier på facebook. Alle facebookere med respekt for seg bør vel ha en selfie. Så jeg har lenge tenkt på å ta et selfiebilde. Problemet er at slike selfier viser helst vakre, slanke, nystriglede og blankpolerte unge jenter. Nå er det slik at undertegnede ikke fyller noen av disse kravene.
Da kom jeg jo på en glimrende ide. Jeg kjører jo rundt i en nypimpet aquabuss. Den kunne jo ta hovedrollen, så kunne jeg inneha rollen som statist.
Som sagt så gjort. Ved hjelp av en uteleskopisk, fjernstyrt selfiestang ved navn Tormod ble bildet tatt. Og her, mine venner, er bildet. Man føler seg en smule toskete når en poserer for en selfie. Men det får så være. Nå kan vel ingen påstå at jeg ikke er en ordentlig facebooknerd.

Når et gjelder skiltet jeg har på taket, så må jeg poengtere på det sterkeste:

ALLE S’ene skal være med