Author Archives: bjorn

Coronavirus, en litt skrå betraktning om en bitteliten råtass

CoronavirusFørst og fremst, dette er en ren filosofisk betraktning og har overhode ingen ting med medisin å gjøre. Ingenting som nevnes her må tolkes som råd om smitte eller som behandling av sykdom. Følg folkehelseinstituttets råd og de lokale anbefalingene som blir gitt av leger og helsepersonale

Virus og bakterier er noe herk, kan vi ikke bare utrydde dem alle? Det kan være fristende å tenke slik, for virus og bakterier er årsaken til mange lidelser og død. Men dessverre er det ikke så enkelt. Både bakterier og virus har sin plass i naturen og vi er avhengige av dem. Det er bakterier som bryter ned dødt organisk materiale slik at det kan nyttes igjen. Det er sopp, bakterier og protozoer som lever i vomma og bryter ned cellulosen i gress slik at kyr og sauer og andre drøvtyggere kan få næring. Også menneskers fordøyelse er avhengig av mikroorganismer. I tykktarmen fins det mange mikroorganismer som hjelper til med fordøyelsen. Hvis denne bakteriefloraen blir forstyrret kan man bli dårlig i magen. Også på hud og slimhinner har mikroorganismer en funksjon. En amerikansk undersøkelse har konkludert med at vi har flere mikroorganismer på og i kroppen enn vi har celler i kroppen. Men de er så små at de likevel ikke utgjør mer enn omkring 3 kg av en voksen mann.

Bakterier og protozoer er ganske hardføre skapninger. Bare de får fuktighet og næring, så tåler de ganske mye. Hvis de ikke får det kan mange av dem gjemme seg inni en kapsel i påvente av bedre tider. Men de har en akilleshæl. De spiser! De har et stoffskifte og der kan vi lure dem med fore dem med noe de ikke tåler. Som for eksempel penicillin.

Ordet virus betyr egentlig gift. Det er litt verre med virus. Virus spiser ikke. Vi kan ikke gi dem giftig mat. De må vi bekjempe på annet vis, helst med å stimulere og støtte kroppens eget forsvar mot virus. Vi kan sprøyte inn antistoffer i blodet. Antistoffene finner viruspartiklene og binder seg til disse. Da forhindrer de at viruset kan koble seg til en celle og de virker som en merkelapp som gjør at viruset kan finnes og ødelegges av kroppens eget forsvarssystem. Den vanlige metoden er å sprøyte døde eller svekkede virus inn i kroppen. Viruset er ikke i stand til å gjøre oss syke, men immunsystemet lærer selv å danne antistoffer. Vi kaller det å vaksinere. Det er en metode som kan brukes mot både bakterier og virus. Når kroppen først har lært å kjenne igjen et virus og danne antistoffer mot dette, så husker immunsystemet dette i kortere eller lengre tid. I noen tilfeller livet ut.

Men det aller beste er at vi ikke slipper viruset inn i kroppen i det hele tatt. Vi kan holde oss unna de som har smitte. Vi kan vaske hender og overflater. Vi kan desinfisere med kjemikalier eller varme. Vi kan bruke munnbind og hansker. Jeg nevnte tidligere at virus er skjøre saker. De består av noen tråder med rna eller dna, arvestoff, som er resepten på å lage nye viruspartikler. Disse er innkapslet i et hylster av proteiner. Overflaten av dette hylsteret har “kroker” som kan binde huke seg fast i en celle. Når det skjer er det mekanismer som åpner celleveggen og slipper arvestoffet inn i cellen. Der overtar det cellens maskineri og setter den i gang med å produsere virus. Det gjør den helt til den sprekker og slipper ut alle viruspartiklene, vironene. Virus er, som jeg sa tidligere, skjøre saker. Det skal lite til for å ødelegge en viron slik at den ikke virker. Det skjer også feil i produksjonsprosessen, det skjer mutasjoner. Det er når arvestoffet kopieres feil. Da blir det nye viruset ulikt det gamle. Omtrent alle mutasjoner er mislykkede. De gjør at viruset ikke fungerer. Men av og til, en sjelden gang, gir mutasjonen en fordel. Det er som å vinne i tipping – for viruset, vel å merke. Slike mutasjoner kan gjøre viruskappen litt annerledes slik at immunsystemet vårt ikke kjenner det igjen. Slik er det gjerne med forkjølelsesvirus. Det muterer så ofte at det ikke er bryet verd å prøve å lage en vaksine. Slik er det også til en viss grad med influensa. Vi lager vaksiner, men det er usikkert hvor godt de virker, om viruset har endret seg mye underveis.

Coronavirus. Navnet har det fått fordi det i mikroskopet har en aura rundt seg, det ligner litt på slik vi ser solen gjennom en koronograf, en spesiell kikkert som blender ut solskiven slik at en kan for å studere solens glødende atmosfære. Korona betyr egentlig krone. SARS-CoV-2 er det vi kaller en zoonoser, et smittestoff som kan smitte både dyr og mennesker. Det er også regnet for veldig smittsomt og med høy dødelighet for noen av de som blir smittet.

Verden har valgt forskjellige stategier for å bekjempe dette viruset, fra å benekte at det i det hele tatt finnes til total nedstenging og isolasjon. Noen land reagerte raskt, noen sent. Nabolandet vårt, Sverige. mente at det beste ville være at så mange fikk sykdommen at det oppstod en naturlig motstandkraft i befolkningen, den mye omtalte flokkimmuniteten. Det er når så mange er immune at de som er smittet ikke klarer å smitte så mange andre, at smittetallet er under en. Da vil epidemien dø ut. Smitten og sykdommen vil leve videre, men altså ikke som epidemi. Smittetallet for Norge er akkurat nå på 0,66. Men det kommer av nedstenging og isolasjonstiltak, ikke av flokkimmunitet. Norge har valgt en strategi med nedstenging og isolasjon. Det vil ikke utrydde sykdommen. Det kunne ha gjort det hvis det var snakk om et begrenset område. Slik det er er spredningen global og vi må regne med at om en skulle klare å utrydde viruset i Norge, så ville det alltids komme tilbake. Vi kan jo ikke isolere oss fra resten av verden i all evighet.

Det vil ta veldig lang tid for Norge å oppnå naturlig motstand i befolkningen. På grunn av den strategien vi har valg er det få mennesker som smittes. For å få effekt av flokkimmunitet må minst 60% av befolkningen ha antistoffer. Likevel tror jeg Norge har valgt en gunstig strategi, forutsatt at det kommer en vaksine innen rimelig tid. Ved å vaksinere oppnås immunitet uten å gjennomgå sykdommen.

Det er også stor forskjell på hvor hardt sykdommen rammer den enkelte. Det kan være at det skyldes en viss kryssimmunitet som stammer fra andre sykdommer, influensa, forkjølelse e.l. En annen faktor som kan spille inn er smittedosen. Hvis en blir utsatt for en massiv dose virus, så har kroppen mindre sjanse til å bekjempe det i forhold til hvis dosen er mindre slik at immunsystemet får tid til å starte opp før et stort antall celler er infiserte. Så er det nå også slik at uansett sykdom, så blir vi ikke syke alle sammen. Da svartedauen herjet ble mange syke, men ikke alle. Spanskesyken rammet ikke alle. Det er ikke alle som får influensa, ikke alle fikk meslinger, røde hunder, vannkopper og så videre. Noen er naturlig immune uten påviselig grunn.

Pandemien setter sine spor i økonomien. Når folk uteblir fra arbeidet på grunn av sykdom eller karantene gir det tap. Vi ser at mange politikere og lobbyister er mer bekymret for landets (eller egen) økonomi, enn for befolkningens helse. Regjeringen deler ganske så rundhåndet ut oppsparte midler til de store, internasjonale aktørene mens småbedrifter får blø og klare seg så godt de kan. Noen spår en global resesjon som vil vare i tiår framover.

Verdens goder blir svært ulikt fordelt. Samtidig som noen velter seg i luksus er det andre som dør av sult. Kan det være på tide med en revisjon av de økonomiske systemene våre. Vi forbruker jordens ressurser på å produsere overflødige og unødvendige ting. Kunne det være på tide å gå tilbake til det essensielle. Vi reiser jorden rundt på jakt etter opplevelser og forlystelse i eksotiske omgivelser. Kunne det være på tide å bli litt mer “introspektive” og heller søke adspredelse i de nære omgivelser. Vi drar fisk opp av havet, transporterer den rundt halve kloden for å få den bearbeidet før den sendes samme veien tilbake igjen. Kan det være på tide å få slutt på slik galskap. Vi har det så travelt at varer sendes med energislukende og miløødeleggende trailere istedet for å sende med skip eller jernbane.

Det er mange ting som skurrer. Pandemier er sannelig ikke det eneste problemet vi sliter med. Ikke engang det verste.

Energi og bevegelse<

Av og til, når natten faller på og det blir stille i huset, tar tankene til å vandre litt på egen hånd. Da kan det lett hende at nysgjerrigheten tar helt over og fornuften, som forteller at nå er det leggetid, må vike. Så undersøker man én ting og oppdager underveis en annen ting som må undersøkes – og så videre. Helt til natta er til ende og man går i halvsøvne den dagen.

Energi, for eksempel, er en ting som er verd å tenke på. Vi er i ferd med å bruke opp jordens energiressurser i akselererende tempo. Dette har vi lenge vært klar over, men vi nekter å ta det inn over oss. Iallfall i en grad som monner. Det hjelper kanskje litt å kjøre elektriske biler, men dessverre er det så alt for lite. Vi lever i en verden av fornektelse, sammen med en klokkertro på mirakler, at vi reddes ved at vitenskapen kommer med en deus ex machina løsning. Dessverre er dette et fenomen som tilhører film og romanverdenen. Dog kan det hende at verden er i ferd med å våkne. Det skyldes i så fall en ung dame fra Sverige som har satt seg fore å vekke verden. For vi trenger endringer. Men samtidig er tanken forbundet med skrekk, for det er nok slik at disse endringene neppe blir veldig behagelige.

Men hvis vi lar tankene spinne litt i natten. Har du noen ganger lurt på hvor langt bilen kunne kjøre hvis den gikk på brødskiver – eller havre for den saks skyld? Har du noen ganger lurt på hvor mye bensin du trengte hvis vi mennesker kunne gå på bensin?

Heldigvis er det slik at vi ennå har energi nok til å drifte internett. Der kan man lettvint finne grunnlagsdata ved å google litt. Først gikk jeg løs på dagsbehovet for energi. Fra norsk helseinformatikk sine nettsider hentet jeg dagsbehovet for energi for kvinner og menn og ved forskjellige forhold slik det vises i tabellen nedenfor. Energibehovet var oppgitt i kilokalorier, en ubrukelig enhet å regne, så jeg konverterte det straks til joule (kilojoule) og deretter til mengde bensin som inneholder samme energimengde.

ObjektAktivitetEnergiforbruk
kcal
Energiforbruk
kilojoule
liter bensin
Mann 40 år 180 cm høy, vekt 80 kghvile173272510,228
Lett arbeid2772<7td>116050,366
Aktivt arbeid2945123300,389
Kvinne 40 år 165 cm høy, vekt 60 kgHvile arbeid1354<7td>56680,178
Lett arbeid2166<7td>90680,286
Aktivt arbeid2302<7td>96380,304

Som det vises av tabellen er vi dyr ganske så mye mer effektive enn maskiner. Jada vi er dyr, vi også, pattedyr og varmblodige. Vekselvarme dyr som ikke bruker av energien sin til å opprettholde kroppstemperaturen er ennå mer energieffektive enn oss, men det får ligge til en annen natt. Vi har jo en imponerende lavt forbruk – under en halv liter pr dag. Skal tro hvor mye bensin det ville ha gått med til å bygge pyramidene hvis alle arbeiderne var bensindrevet?

Så var jeg også på en nettside tilhørende Ingrid Kristiansen. For å berolige folk som kjenner meg: jeg frekventerer ikke vanligvis slike sider. Det var kun et engangstilfelle ig bare for det formålet å finne opplysninger. Det jeg lærte på den siden er hvor mye energi vi bruker på forskjellige aktiviteter.

AktivitetEnergi/time
(kcal/h)
Energi/km
(kcal/km)
Energi/km
(kJ/km)
Bensinforbruk
(liter/km)
Gang på flat mark
5 km/h
300602510,008
Løping 10 km/h660662760,009
Løping 15 km/h1080723010,01

Igjen blir en forbauset over hvor effektive vi er. Så ser vi jo også at den mest effektive måten å bevege seg på er å gå – ikke løpe.

Men hva om vi bygger en motor som går på grovbrød med gulost (uten smør)? Hvor mye fôr krever en slik?

Mange biler i dag kjører på omtrent en halv liter på mila. Men bensinmotorer er ikke særlig effektive. De har en virkningsgrad på 20% (kanskje litt bedre med nye motorer, men i dette regnestykket bruker vi 20%). Det vil si at mesteparten av energien går til spille i form av varme. Bare 0,01 liter går til å bevege bilen framover en kilometer. Det tilsvarer en energi på 0,088kWh som igjen tilsvarer 757 kcal. En skive grovt brød med gul ost har et energiinnhold på 152 kcal. Det vil si at denne bilen med brødmotor måtte tygge i seg nesten fem brødskiver på kilometer. Da måtte en laste inn en betydelig mengde stomp for å kjøre en tur til Tromsø. Kanskje måtte man også ha med en fyrbøter for å mate denne glupske maskinen. Jeg tror sannelig vi blir nødt til å skrote bilen som transportmiddel.

Kommentarer. Jeg har gjort det ganske vanskelig å legge inn kommentarer på denne siden. Det er for å slippe å måtte renske ut alle de som prøver å lure inn lugubre lenker på siden. Kommentarer kan gjerne sendes som e–post (klikk her) eller postes på facebooksiden min (åpnes i ny fane). Så er det jo bare å håpe at det ikke har sneket seg inn noen større regnefeiler!

Om bier og menn

Når det står menn i overskriften, menes det menn i betydning menneskeheten i sin alminnelighet, og slett ikke hankjønnsvesener av arten menneske. Ellers kunne det jo tenkes at jeg mener nedstående betraktninger ikke gjelder for hokjønnsvesener. For det gjør det jo. Saken er at det klinger mye bedre når en sier “om bier og menn” enn om en sier “bier og mennesker. Og dessuten er det jo ikke bare bier det er snakk om her, det er også maur, termitter og andre vesener som lever på samme måte.

Bier lever jo i kolonier. I bikuber når de er “tamme” eller i hule trestammer eller der de ellers måtte finne det for godt å friste tilværelsen. En bie kan neppe hevdes å inneha noen særlig intelligens. Den er fra fødselen av avsedd til bestemte oppgaver. Noen er dørvakter og passer på at ikke uvedkommede trenger seg inn. Noen passer unger og mater dem, noen er levende ventilasjonsanlegg og vifter luft gjennom kuben når det er varmt eller bare vibrerer med vingene for å generere varme når det er kaldt. Noen er ute og samler honning og pollen. Noen er oppvartere for dronningen. Dronningen ja. Dronningen spiser og føder. Det er det bidronninger gjør. Og så kontrollerer hun de andre biene ved å skille ut dufter.

Når en ser på bier enkeltvis, så kan en nok spore en viss intelligens. Dog er mesteparten av dens gjøren og laden genetisk styrt og styrt av koloniens eller dronningens krav. Hardprogrammert og fjernstyrt kan en vel si. Noe annet er det hvis en ser på kolonien under ett, som én organisme. I en biekoloni er de fleste, ofte alle arbeidsbiene døtre av dronningen. Som celler i kroppen styres de sentralt av kjemiske stimuli. I kroppen kalles det hormoner, men hos biene kaller vi det feromoner. Lik hjernecellene som kommuniserer med hverandre over synapsene,kommuniserer også biene med hverandre. Hjerneceller utveksler informasjon ved hjelp av kjemi og elektriske signaler, bier utveksler informasjon seg imellom gjennom duftstoffer og ved dansing og halevrikking. Når en bie kommer hjem med fulle tanker gjør den en liten dans og med retningen på dansen og et lite halevrikk forteller forteller den de andre biene hvilken vei de bør ta for å finne god nektar. En kan hevde at koloniens intelligens er større enn summen av enkeltindividene.

Mennesker er kanskje det dyret på jorden som har den høyeste individuelle intelligensen. Vi vet det ikke, vi bare tror det. For vi har ingen egentlig måte å måle intelligens på. Nå er det riktignok de som hevder at den menneskelige intelligensen har vært på sitt høyeste for en omring 10 000 år siden og at den nå er for nedadgående. Det kan det av og til være lett å tro på. Men det som er viktigere er at menneskeheten som helhet ikke opptrer på en intelligent måte. Vi benytter helst våre evner til å skaffe oss goder i tilærelsen på bekostning av andre. I ytterste konsekvens dreper vi for å få leve det gode liv slik vi ønsker det. Det gjør vi forbausende lettvint. Ja faktisk så er vi ofte villige å gå til krig og drepe bare fordi noen tror på andre eventyr enn det vi gjør. Vi er ikke i stand til å bruke vår kollektive intelligens, hvis den fins, til fordeler for hele menneskeheten. Se bare på klimaspørsmålet. Vi har lenge visst at vår utvinnelse av jordens energiressurer ikke er bærekraftig, vi vet at vi er iferd med å endre jordens klima på en måte som kan gjøre store deler av planeten ubeboelig, men vi klarer ikke å gjøre noe med det.

Opp gjennom jordens historie har det vært flere masseutryddelser. Noen globale, noen mer lokale. Felles for de fleste er at de har vårt forbundet med klimaendringer. Insektene har hatt sin storhetstid på jorden. Det samme har krypdyrene og pattedyrene. Hvilken gruppe er det nå som står for tur. Er det insektene igjen? Er det kanskje bløtdyrene? Kan vi få se intelligente skjell og litterære snegler. Filosofiske blekkspruter. Blekkspruter er allerede regnet for svært intelligente, og det til tross for et manglende sentralnervesystem. Eller er det maskinene som tar over. Det var et yndet tema i Science Fiction-genren på 60 – 70 tallet. En superorganisme av sammenkoblede datamaskiner som sikret seg herredømme over verden og holdt menneskene som slaver. Teoretisk er det ingen umulighet. Det kan tilogmed hende at det allerede har skjedd. For er vi ikke mye godt slaver av maskinene våre. Mange av oss er fortapt og ufunksjonell og faller innen vegetativ tiværelse i det øyeblikket mobilen er tom for strøm. Skal vi ha det minste håp om å overleve må vi bestrebe oss på å utvikle en kollektiv intelligens. Vi må rett og slett bli mer lik biene.

Det kan virke som om kollektiv og individuell intelligens står i motsetning til hverandre. Hvis en ser på politiske system så er vel kapitalisme det som passer best med høy individuell intelligens. Alle kan arbeide for å skaffe seg goder. Det er minst mulig regulering og begrensninger. Det er bra for de intelligente og for de hensynsløse, men det er ikke bra for menneskeheten. For ikke å stagnere er et slikt system basert på kontinuerlig vekst. Det blir som et pyramidespill. Noen profiterer men mange taper når det rakner. Den andre ytterlighet er kommunisme. Et sentralstyrt regime der alle arbeider etter en plan som er til beste for alle. I prinsippet høres ikke det så galt ut, men det er problemer. Hvem skal bestemme planen. Hvordan skal hensynet til enkeltindividene ivaretas. Hva om noen er uenige i planen og nekter å følge den. Så har vi jo også sett det fenomenet, at makt korrumperer. Den eller de som skulle bestemme og administrere en slik plan ville jo få uendelig makt! Sosialisme er på mange måter en mellomting mellom disse. Det er et flertall som legger planen og administrerer den. Det legges begrensninger på indivedet, men det er likevel stor frihet. Heller ikke dette systemet er problemfritt. Da athenerne snakket om demokrati da var det snakk om reelt demokrati. Alle møtte opp og diskuterte saken og det ble besluttet hvsa som skulle gjøres. Av praktiske grunner er ikke dette mulig lenger. Vi velger representanter til å ta beslutningene for oss. Men er vi sikre på at disse representantene virkelig representerer de som har valgt dem? Er vi sikre på at representantene er så opplyste at de kan ta de riktige valgene. Og ikke minst, er vi så opplyste at vi velger de riktige representantene. Dette blir vanskelig, Kanskje trenger vi at en superkomputer tar over?

Alt dette kan en også se på i en større målestokk. Nasjoner, ikke individer. Så lenge alle nasjoner bare er opptatt av å bedre sine egne vilkår, som regel på bekostning av noen andres, så er det i motsetning til det felles beste for menneskeheten. Egentlig så har vi ikke store håpet. Hadde man nå bare vært en bie. Med et helt annet syn på tilværelsen og ikke minst et annet perspektiv over evigheten.

Men kanskje finnes det likevel et lite glimt av et håp? En svensk jentunge som klarer få verden til å lytte? Vi får håpe det. For det er en ting vi mennesker er veldig flink til, det er å håpe!

Mannskap og bannskap

Hva er egentlig bannskap. For tiden er bannskap et hett tema i kommentarfeltene. Det er visstnok noen TV-programmer som har startet det hele. Jeg har ikke sett noen av disse programmene, så noen kan vel mene at jeg ikke er meningsberettiget i denne saken. Men slik jeg har forstått det, så er det den nordnorske tendensen til å krydre sine utlegninger med ekelte ord som ikke faller helt i smakt i den mer propre del av befolkningen som i hovedsak holder til i de sørøstlige strøk av landet. Noen ville kanskje bruke ordet bornerte, men det avstår jeg fra. Det er tross ikke deres feil at de har tilhold i et strøk av landet der de i beste fall kan pisse i brakkvann. Når en kommer lengre nordover og vestover, så blir sjøen saltere og så også språket.

Men hva er egentlig banning. Kraftuttrykk, uten tvil. Det fins så mange forskjellige kraftuttrykk. Av og til kan det være bare vanlige, dagligdagse ord, men uttalt med slik innlevelse og inderlighet at de bare derav oppfattes som bannskap. Så har vi de religiøse banneordene. De omfatter gjerne både det som står i bibelen og det som ikke står der. Både djevelen og helvete er populære temaer å sentrere kraftuttrykkene omkring. Seksuelle temaer er også populære. Faktisk så mener jeg å ane at de har en stigende stjerne på bekostning av de religiøse banneordene. Personlig synes jeg dette er positivt, for banneordene dannes jo helst av ting vi tenker på. Og at vi tenker mer på livet enn døden, det er jo bra. For seksualitet hører definitivt livet til, tiltross for det er nettopp seksualiteten som nødvendiggjør døden. Men det er en helt annen diskusjon. Djevler og deres tilholdssteder, derimot hører døden til. Men også her ligger det en motsetning. Når det blir snakk om helvete, så ser vi gjerne for oss en mørk, underjordisk plass med glødende kull og andre pinsler. Men et annet navn på djevelen er Lucifer – lysbæreren. Og helvete det betyr lysets sted. Da kan en jo lure på disse “mediene” som opptrer på TV og skal hjelpe urolige sjeler over til den andre siden. De oppfordrer til å “gå mot lyset”. Hvor er det egentlig de sender stakkarne.

Men nå roter jeg meg bort. Tilbake til banning. I tillegg til at banneordene er av forskjellig art, så brukes de på forskjellige måter. De kan brukes i vanlig dagligtale, da gjerne med et humoristisk tilsnitt. De er også et verktøy man kan bruke når en vil være litt ironisk. Ironi er nemlig en høyt skattet kunst i nordnorge. Denne ironien blir dessverre ikke alltid forstått i de sørøstlige egner. Så er det de ekte, spontane utbrudd med følelse og reell innlevelse som kommer når ting plutselig og uventet går galt. For eksempel når spikeren feigt bøyer seg unna slik at hammeren treffer tommelfingeren med stor kraft og besluttsomhet. Da er det på sin plass med noen saftige, eketefølte gloser, uttalt med fynd og klem. De kan for eksempel hindre frustrasjonsslenging av hammere, noe som lett kan føre til ytterligere skader. Spontane utbrudd kan også komme som en “begeret er fullt-effekt” etter lengre tids uforløst frustrasjon. Banning kan også brukes for å irritere eller provosere omgivelsene. Slik som tenåringer prøver banneord hjemme for å utforske grensene sine. Banneord med rent provokasjonsformål florerer særlig i kommentarfeltene.

Selv om jeg er av den oppfatning at en bør begrense kraftuttrykkene, særlig i det gode selskap, så er jeg av den formening at det er en verdifull del av språket. Noen hevder at de som banner har et begrenset ordforråd. For noen kan dette sikkert stemm,e selv om jeg slett ikke er sikker på om det finnes noe korrelasjon mellom disse to tingene. For andre stemmer det slett ikke. Det fins mestere uti bannskapskunsten som kan holde på i halvtimersvis uten en eneste gjentagelse. Bannskap i engelskspåklige filmer er dessverre darrige saker. Stort sett er det to ord som går igjen, nemlig “bloody” og “fuck”. Heller ikke hiphopkulturen imponerer. Selfølgelig er det både provoserende og fornærmende å bli beskylt for- eller oppfordret til å ha samleie med sin egen mor, men ærlig talt, når det samme ordet forekommer annenhvert sekund, da er det på sin plass å mistenke “poetene” for å ha særdeles begrenset ordforråd.

Likesom det er forskjelli på hvordan bannskap blir servert, så er det også forskjellig hvordan den blir oppfattet. For den som ikke forstår og kan dele den følelsesytring som ektefølte tommelslagsubrudd er, eller ikke forstår humoren i en fortelling krydret med saftige overdrivelser og forsterkende hjelpeord, ja for den vil det nok fortone seg platt og unødvendig. Det stilles derfor store krav til fortelleren om å tilpasse ordbruket til både publikum og anledning. Som han Krestjan-styrmann sa til prosten da han ble dadlet for “Banden og rådden tale”: “De kan nok gå an for Jær, Prost, for om I står på stolen å om kjeften forskjær sæ for Jær, så kan I slå en kremt i han, å så kan I ta Jær att igjen. Det bi’kje sålessen før mæ, nei. Når æ skal løp galleasen i hamn me høgrokke plystre i vevlingan, då bi de kje før mæ å slå nokka kremt i’an.”  (sitat fra Vett og Uvett av Einar K. Aas og Peter Wessel Zapffe)

Når det gjelder bannskap på tv, så er det jo vanskelig å velge hvem som ser og hører. Da er det vel mer snakk om å justere språket til situasjonen. Se for eksempel på Oluf Rallkattli (Arthur Arntzen en mester uti humor). Han bruker en masse kraftuttrykk, men lite eller ingenting av banneord. Det er også krav til publikum. De lettfornærmede bør vel helst finne en annen type underholdning. Det fins sikkert de som syns det er direkte ubehagelig å høre på. Slik har jeg også det med noen TV programmer. Det er en enkel kur mot dette. Det er bare å la vær å høre/se på. Men det er også lov å ha en mening om saken og tilkjennegi sitt syn, for eksempel i et kommentarfelt. Da syns jeg egenlig slike meninger også skal møtes med respekt. Det er unødvendig med kalling og karakterisering av motdebattanter. Man kan være uenig uten å nedverdige motparten. Frimodige ytringer ere enhver tilladte står det i grunnlovens §100 (det er ikke akkurat det det står, men det er godt nok). Det burde også stått humoristiske ytringer ere enhver tilladte (inklusive noen kraftuttrykk).

Staheten lenge leve.

Hvis det er noen som lurer på hvordan det går til at måsen kan fly, så kan jeg fortelle det nå og med en gang. Det er rein og uforfalsket STAHEIT!. Den der flaksinga med vengan, det er bare for syns skyld. Neida, han flyt på pur staheit. Han er tilogmed staar enn kj…..nåja det kan vel være unevnt. Men han er iallefall det staaste man kan pakke inn i fjær.
No har jeg pent prøvd å snakke ordentlig med han og overtale han til å henlegge reir og yngleplass til andre steder enn på trappa mi. Her skulle jo være godt med plasser i nærområdet som egner seg til reirbygging.
Ei stund trudde jeg at han satsa på en mobil tilværelse, for hver morgen fant jeg strå og kvister og sånne ting på biltaket. Men her i går kveld, ganske seint i går kveld, egentlig lenge etter vettig sengetid, var jeg og slapp ut katta. Da skjønte jeg hva det er som foregår. De driver og har seg oppå biltaket. Så oppreiinga med strå og kvister, det er vel bare for at plattføttern ikke skal gli på det glatte taket. Det er sikkert greit å ta litt fraspark når det måser som verst.

Jeg har nå gått og innbilt meg at det var forsent blitt for dette måseparet. De har jo ikke hatt det så lett i år, bostadsløs og jeget som de har vært. To ganger har de blitt frarøvet egget sitt. Jeg trodde sesongen var tapt for dem. Men dengang ei. Da jeg så hva slags aktiviteter de hadde for seg på biltaket, så skjønte jeg at her var mer i vente. Og joda, nå i ettermiddag da vi kom fra arbeid  så hadde de laget en fin liten reirbolle. Hvorhen?  Jo, det kan jeg fortelle. I den andre blomsterkassen på trappa. Nåja, ikke PÅ trappa, den henger jo utfor gelenderet, men likevel. Det var riktignok ikke kommet noe egg ennå, men hensikten er tydelig.

Den stabeisen!

Ho Larissa

Ho Larissa, ja. Ja også ikke å forglemme gemaasen hennes, han Larris. Ifjor satte de bo på garasjetaket, heilt utpå kanten, der de deltes om å ruge på et enkelt egg. Omsider kom det ut et lite grågrønnspraglet dunnøste og den måselige lykken var stor. Jada vi delte nå forsåvidt begeistringen over den lille. Men både han Larris og ho Larissa blei no så bisk og kranglat. For ikke å snakke om høgmælt. Det var ei skriking og ei skjending uten like bare noen gikk utfor dørne. Jaja, tenkte vi, det varer no ikke så lenge. Men det gjorde det. Det ganske flate garasjetaket med eternittplater var en helt ideell barnehage for måsekyllingen. Det var ivrig trafikk til og fra med godbiter til den oppvoksende slekt. Hver gang matekspressen fikk et ledig øyeblikk så var det enten høylydt korsang fra mønet på sjåtaket eller så var det stupflyging etter katta eller andre vesener som måtte være så uheldige å befinne seg innenfor det de tydeligvis definerte som forbudt område. Dog skal det nok inrømmes at husets tilhørende beboere hadde et slags fripass til å bevege seg i området sålenge man holdt seg til de vanlige, hverdagslige gjøremål. Husets katt unntatt. Katta utviklet akutt agorafobi. den gikk litt over i vinter, bare avløst av et snev av frigifobi, men nå har den blusset opp igjen.
Barselavdelingen på garasjetaket gikk etterhvert over til barnehage, forskole, barneskole og til slutt ungdomsskole. Hver dag da vi kom hjem fra arbeid var måsungen det første vi så etter, om den hadde hoppet ned. Men vi ble skuffet – hver dag. Det ble tilogmed dandert en gammel skumlastmadrass for å mildne nedfarten, men ikke.

Men plutselig en dag, da var han både flyvedyktig og komfirmert og nesten voksen, da var han borte. Freden senket seg over gårdsplassen og vi kunne igjen ta mot besøk uten å utstyre dem med hjelm og hørselsvern. Det var i den forbindelse jeg tok en alvorsprat med han Larris og varskudde klart og tydelig at slik ville vi ikke ha det. De var utsagt fra garasjetaket og fikk værsågod finne seg en annen yngleplass.
Så gikk jo vinteren og våren kom. Og med våren to tydelig vårkåte småmåser: Larissa og Larris. De var travelt opptatt med det måser gjør i lyse vårnetter. Slike vårlige måseligheter avstedkommer etterhvert en intens reirbyggertrang, og den alvorspraten vi hadde hatt var tydeligvis glemt. Jeg så meg nødt til å sette makt bak ordene og forlangte revet ulovlige byggverk. Etter to eller tre ganger innså jeg at her måtte det sterkere lut til. En måseskremmeugle ble innkjøpt. “Hilser forbipasserende med blinkende øyne og et vennlig uhu”, stod det på esken. Vennlig uhu? Vi var nå egentlig forbi den vennlige fasen. Ugla var så plastikkaktig og lite overbevise at jeg skjemtes over å vise den til måsen. Den ble aldri montert, bare pakket bort og glemt. En stige med en flagrende, rød plastpose så ut til å gjøre jobben. Nå dekker den jo bare en liten del av garasjetaket, men heldigvis så ser det ut til at det er nettop den flekken som er den eneste brukbare måsereirtomta. For det trengte tilslutt gjennom fjærdrakten, at garasjetaket var terra clausa for yngling. I ren fortvilelse ordnet Larris til et nødreir i en blomsterkasse utfor trappa. Det var på høy tid, for straks det siste strået var lagt, plumpet det ut et egg. Nå kan det hende at de ble veldig opptatt av å “lade” neste egg, og mindre opptatt av å passe på det de hadde, for morgenen etter var egget sporløst borte. “Hvad gør vi nu, lille due” sa Larris. “Det sprenger på, det sprenger på, skynd deg , skynd deg” sa Larissa. Ho kunne ikke gaie ordentlig, for hun var redd for at egget bare skulle sprette ut. Han Larris skjønte at her er det bråttom, så han danderte noen strå i nærmeste blomsterpotte slik at hun kunne få lette seg. Og der ligger de nå, ho Larissa og egget deres. Joda, han Larris er flink og tar sine rugetørner. han også. Han har et litt lunere lynne enn Larissa. Hun er mer oppfarende, særlig om en kommer brått på. Eller så er de jo blitt ganske så vennlige av seg mens de ruger. Tilogmed katta blir stilletiende akseptert. Nåja, stilletiende er vel en overdrivelse. Det der med å bruke innestemmen er ikke noe som ligger til måser. Men en ting er nå sikkert, når egget er klekket, så blir det forholdvis rask evakuering av området. Her får ingen måsunger sitte i fred og ro til de er flyvedyktige og vel så det. (Håper jeg)


Update: I dag da vi kom hjem fra arbeid var det skjedd en liten tragedie. Måsen lå på reiret sitt, men lettet med en gang jeg svingte inn i innkjøringen. De har ellers ikke vært så lettforstyrret. De har ligget pal og kramperuget selv om vi har stått på trappa en knapp meter unna. Her har det skjedd noe tenkte jeg. Så gikk jeg opp på trappa og så dette:

Livet er noen ganger ganske kort – særlig et måseliv som ikke ennå er kommet ut av skallet. Vi mistenker at det kan være sjura som er den skyldige. Den har reir oppi treet rett ved siden av trappa og har full oversikt over alt måsen måtte foreta seg. Kanskje har den sittet klar, og slått til i et ubeoktet øyeblikk. Udåden må være ganske nettopp skjedd, antar jeg. Så får vi se hva som skjer videre. Har måsen gitt opp, legger den et nytt egg i reiret, finner den en ny reirplass.

Vita brevis, acuta rostro!

Biologisk rensing av avløpsvann

Vi produserer store mengder avløpsvann hver dag. Alt vann som kommer inn i boligen skal jo ut igjen. Og det tar med seg masse annet som vi vil bli kvitt. Vannet fra toalettet kaller vi gjerne svartvann. Det inneholder urea og fæces. Dette vannet inneholder mye tørrstoff, mange næringsstoffer og har en stor bakterieflora. Også gråvann, som kommer fra dusjing, vasking og fra kjøkkenet, inneholder litt tørrstoff og plantenæringstoffer, men har en betydelig lavere bakterieflora.
Hvordan kan en så rense dette. Vi har tradisjon for å blande alt sammen. Det kan imidlertid være fordeler ved å holde de separert for så å ha en enklere renseprosess for gråvannet.
Det første trinn i renseprosessen er mekanisk. De faste stoffene må bort. Bunnfelling og/eller filtrering tar seg av dette. Eventuelt kan en her tilsette kjemikalier for at forurensningene skal slå seg sammen – flokkulere – slik at de lettere lar seg bunnfelle eller filtrere. Men da må en forholde seg til disse kjemikaliene i den videre prosessen, og en må kontroll på restkjemikalier hvis vannet skal brukes til drikkevann. Etter at det meste av tørrstoffer er fjernet, så må nitrogen og fosfor fjernes. Begge er næringsstoffer som planter trenger. Vannet kan derfor brukes direkte til å gjødsle planter med. Likeens kan tørrstoffet brukes til plantegjødsel, eventuelt etter en modningsprosess. Det vannet som ikke brukes til gjødsling av planter sildres over biokropper. Biokropper er plastlegemer som har en stor overflate som dekkes av en biofilm, et bakteriebelegg som lever av næringsstoffene i vannet. Når belegget når en viss tykkelse fjernes det. Dette kan gjøres automatisk ved at et visst antall legemer tas ut hver dag og spyles rene. Den biofilmen som spyles av er også utmerket til å dyrke planter i. Den kan også være “mat” for mikroorganismer som produserer bioetanol eller biodiesel.
Til slutt filtreres vannet og desinfiseres. Det kan skje ved tilsetting av klor eller hydrogenperoksyd eller det kan bestråles med UV-lys som tar knekken på de mikroorganismene som måtte være igjen. Så er det bare å drikke vannet med god samvittighet. Dette er naturens egen måte å rense vann på – nåja, en av naturens egen metoder.

Nytt webkamera

Endelig er et nytt webkamera oppe å gå. Dette er et såkalt “bullet”-kamera. Det har en ytterkappe som tåler vær og vind. Det hadde ikke det forrige, det var et kamera beregnet for innendørsbruk. Det var da også montert inne i garasjen, men jeg hadde laget et hull i garasjeveggen som det kunne se ut gjennom. Dermed ble jo også synsfeltet noe begrenset.
Dette kameraet er montert ute, oppe på veggen, og har en mye bedre utsikt. Det vil si, jeg må justere det opp slik at det viser litt mer av himmelen. Det skal jeg gjøre neste gang jeg går forbi. Kameraet ser mot Furøy og Gottesjord. Det blir fint til våren når solen kommer igjen og skinner i bakkene på Gottesjord.
Nå er det jo mørkt store deler av døgnet, og da er det jo ikke så mye å se, foruten lysene på andre siden. Kameraet har ir-belysning for å lyse opp forgrunnen. Det er bare det at det er ikke noe forgrunn. Jeg har likevel latt ir-belysningen stå på, fordi den gjør det lett å se om det er nedbør selv i mørket. Hvis det er hvite striper som går over bildet, så regner eller snør det. Hvis stripene er vannrette, så der det i tillegg vind.
Kameraet tar bilder hvert 10. minutt. Det kan ta opptil 5 minutter fra bildet er tatt til det legger ute. Bildene sendes til weatherunderground, og der kan en se tidligere bilder, og man kan se en time-lpse video for hver dag.
Her er webkameraet direkte
Og her finner en videoer og mer
Bildene fra mitt webkamera er fritt for alle til å bruke til alle aktverdige formål. Hvis de brukes vil jeg gjerne at det medfølger en liten kildehenvisning.
Have fun!

-Men hvor lenge var Adam i paradis? Kameraet sluttet å fungere etter få dager. Tåler det ikke frost, kanskje. Veldig irriterende, men sånn er det vel når man kjøper billig fra wish. Fortsettelse følger . . .

Kryptert forbindelse

Nå er det lagt til et SSL- sertifikat på siden min. Det betyr bare at forbindelsen er kryptert, ingen kan snappe opp underveis det som sendes mellom serveren og mottageren. Egentlig litt overflødig på en slik side, men sertifikat på dette nivået er gratis hos ISP’en min. Så slipper man å få melding om at forbindelsen er usikker. Og best av alt, man får jo et kult, grønt hengelås i adresselinjen. Fancy!

Valg

Så er det igjen tid for den kvadrenniale seremonien som skal legitimere stortingspolitikernes eksistens. Det er valg – tid for å stille dem til ansvar for de katastrofer de har nedkalt over det norske folk og verden forøvrig. Dessverre virker det som om politikerne blir mere og mere opptatt av makt og posisjoner som fenomen og ikke som et middel til å tjene dem de representerer. Det bidrar igjen til det fenomenet, at færre og færre finner det bryet verdt å levere sin stemme. Det er jo heller ikke så lett å sile vekk all valgkampstøyen og finne ut hva man i realiteten kan forvente av påfunn fra de forskjellige partier. Det dreier seg stort sett om å finne det minste av de tilgjengelige onder.

Noen ganger ønsker vi bare forandring. Noe annet enn det som har vært. Det går ikke alltid så godt. Se bare på USA. De ønsket tydeligvis noe annerledes. Vi andre holder pusten og håper verden overlever. Skjønt vi har vel ikke så mye å være stolte av vi heller. En En bergensk sandpåstrøer som er travelt opptatt med å strø sand der løshundene hennes har vært og pisset eller gjort det som verre er.

Jeg synes denne regjeringen har vært en katastrofe. Ikke når det gjelder økonomi eller levekår. Slike ting er nå stort sett uavhengig av politikerne. Når det går bra, så er det helst til tross for – og ikke på grunn av politikerne. Og når det ikke går godt, så har de samme politikerne fint lite å stille opp med. Det er alltid den menige hop som må bla opp og betale regningen uansett. Nei, katastrofen er at de har gjort slik at man skjemmes av å måtte fortelle at man er norsk. De snakker om verdier, men kaster vrak på alle idealer som finnes, både norske og internasjonale.

Vi har ikke demokrati i Norge. Det finnes vel knapt noe land i verden som kan skryte av å ha ekte demokrati. Bystatene i det gamle Grekeland hadde det. Ekte demokrati lar seg vel neppe oppskalere til å fungere for et helt land. I stedet har vi noe som kalles representativt demokrati.

Vi velger de som skal være våre representanter. La oss velge verdige representanter, representanter vi kan kjennes med. Det aller minste er at de må ha et minimum av folkeskikk.

Men viktigst av alt: Gjør et valg!

Godt valg