I verden er rent drikkevann en mangelvare og en luksus. Norge er på mange måter ett unntak. På grunn av vår beliggenhet ved randen av Atlanterhavet og med en et hovedsakelig sørvestlig værretning, så blåses det store mengder atlantisk fuktighet inn mot kysten. Vinden må stige over fjellene, først ved kysten og senere over de høye fjellene lenger inne i landet. Da avkjøles luften og slipper fra seg fuktigheten som snø og regn. Derfor har vi mengder av vann som vi bruker til kraftproduksjon og andre ting. Litt bruker vi også til drikkevann. Vi har så mye vann at vi kan frede noen vassdrag og la vannet renne fritt til glede og adspredelse for mange.

I Norge er vi vant til å hente klart, rent og friskt vann rett fra naturen. I spredt bebyggelse er det mange som ennå får vannet sitt fra brønner uten noen form for behandling eller rensing. Noen har bygd brønnen sin over en kilde eller et oppkomme. De kan ofte ha et veldig godt og mikrobiologisk rent vann. Andre får tilsig til brønnen sin fra bekker eller fra jordsmonnet. Dette vannet kan nok være mer tvilsomt med hensyn på mikrobiologi, lukt og smak. Men uansett, så er de aller fleste fornøyd med vannet sitt og mener at de har et godt drikkevann.

Vi tåler noen bakterier i vannet. Immunsystemet vårt lærer seg å takle den bakteriefloraen som fins. Noen mener tilogmed at det er sunt at immunsystemet har noe å gjøre, og at vi lever i et alt for sterilt miljø. Det kan nok hende, men vann er det aller viktigste næringsmidlet vi har, det vi inntar hver dag og som inngår i nesten alle matretter vi kan finne på å lage. Selv om en er vant til bakteriefloraen, så kan det være spesielle forhold som gjør at en får oppblomstring. Så kan det jo også komme innom noen som vi ikke er tilvent. Unger, og spesielt spedbarn som ikke har fått utviklet og tilpasset immunsystemer er utsatt, de tåler også uttørring dårligere, og mageinfeksjoner være alvorlige bade for unge og gamle.

Det beste er nok å ha vannet så rent som det er mulig. I drikkevannsforskriftens kapittel 6 er det beskrevet hva som tolereres, både av mikrobiologisk og kjemisk forurensning. Kimtall forteller hvor mange levende organismer, bakterier og sopp som kan påvises pr milliliter vann. Kimtall er et godt mål på hvor rent vannet er. Vann med kimtall over 100 kan være greit å drikke, men da må vi undersøke hva som er årsaken til forurensningen. Koliforme bakterier tolereres ikke i det hele tatt, og hvis det finnes E.coli bør vannet kokes før det kan drikkes.

Vi tar rutinemessig prøver av vannet hver 14.dag. Det tas prøver av råvannet, det som kommer inn til vannverket, renvannet som går ut og det tas prøver ute på fordelingsnettet. Fra hovedvannkilden vår får vi rimelig rent vann. Inntaket ligger dypt, under sprangsjiktet i vannet. Kimtallet ligger normalt på 20 til 50cfu og det er godt drikkevann. Likevel går det gjennom et mekanisk filter som tar eventuelle partikler som følger med. Deretter blir det desinfisert med kraftig ultrafiolett lys som dreper det meste. Renvannet som kommer ut har kimtall mindre enn 5cfu. Som oftest er det null (cfu er forøvrig en betegnelse som laboratoriet benytter for kimtall. Det står for colony forming unit – kolonidannende enhet). Underveis plukker vannet opp en og annen organisme, og når vi tar prøver hos en abonnent, så er det ikke uvanlig å få et kimtall på 3-7cfu. En sjelden gang kan det være høyere, men aldri i nærheteten av tiltaksgrensen på 100.

Ved vannverkene på Hemmingsjord og på Reinelv må vi behandle vannet litt mer før det kan drikkes. De vannkildene gir ikke så rent vann at det kan brukes direkte. Vannet har dessuten mer farve enn det drikkevannsforskriften tillater. Farve og forurensninger kan dessuten føre til at UV-desifeksjonen ikke fungerer optimalt. Vi må derfor fjerne farve og forurensninger. Det gjør vi ved å tilsette et stoff (polyaluminiumklorid, PAX) som får forurensningene til å klumpe seg sammen slik at de lettere kan filtreres ut. PAX’en tilsettes i en statisk blander, et stykke rør med innvendige skovler som sørger for god blanding. Etter innblandingen går vannet direkte til sandfiltre. Teknikken kalles direktefiltrering fordi det ikke er noen oppholdstid der forurensningene får bunnfalle.

 

Sandfiltrene våre er veldig avanserte og effektive. De er av typen “moving bed” filter. Det vil si at sanden beveger seg. Den beveger seg motsatt vei av vannstrømmen og blir kontinuerlig vasket i en vaskestasjon på toppen av filteret. Etter å ha gått gjennom filtrene er vannet rent og kan godt drikkes. Men forskriften forlanger at vi skal ha to hygieniske barrierer. Vannet blir derfor i tilleggg desinfisert med kraftig ultraviolett lys.

Vannverkene våre er utstyrt med

reservestrømforsyning for å kunne opprettholde produksjonen og de viktigste funksjonene i tilfelle strømbrudd. I tillegg har vi lagret vann for omtrent et døgns forbruk i høydebassenget. Det får dessverre ikke Hemmingsjord og Reinelv nyte godt av. På Reinelv er det et lite lager, men på Hemmingsjord blir det dessverre tomt i løpet av kort tid. Det får vi rettet opp om vi etterhvert får forbundet Hemmingsjord med hovedvannverket.

 

Høyebassenget har en vannflate på omtrent 80 m over havflaten. Det tilsier at maksimalt statisk trykk på den laveste ledningen er litt under 7,5 bar. I tillegg kommer strømningstap som varierer med forbruket, men det kan ofte ligge på en halv til en bar. Vannet kommer fra

hovedvannverket og fylles rett inn i bassenget der vannstanden reguleres med en automatisk ventil. Fra høydebassenget fordeles vannet til abonnentene. I underjordiske kummer finnes fordelinger, slusekraner for å stenge av vannstrømmen, lufteklokker for å slippe ut luft fra ledningen, trykkreduksjonsventiler, utspylingsmuliheter og brannventiler. Noen kummer er små og kummerlige, andre er store og har både lys og varme.

Men det er ikke overalt man klarer å få vannet til å renne av seg selv. Noen liker å bo høyt og ha fin utsikt. For at alle disse skal ha vann, så har vi trykkøkningsstasjoner. I Sørreisa har vi åtte rene trykkøkningsstasjoner og en som kan både trykkøkning og trykkreduksjon, alt etter hvilken vei vi vil at vannet skal strømme.

Det er mye arbeid å holde vannforsyningen i orden. Det er mange faste rutiner som skal følges.

Noen av disse er ofte, andre er sjeldnere.  Vannprøvetaking og kalibrering av måleinstrumenter er noen av de faste rutinene som gjøres ofte. Sjeldnere er inspeksjon og rengjøring av vannkildene. Så må filtre og uv – anlegg renses og vedlikeholdes. Det må skiftes uv lamper og rengjøres. På bildet til venstre holder vi på å rense opp inntaksdammen. Det følger masse sand med elven som fyller opp dammen. Da må vi tømme dammen og grave ut sanden med jamne mellomrom. Samtidig får vi renset ut lauv og grener som har fulgt med elven.

Rørledningene må også renses. Det gjør vi ved å sende renseplugger gjennom rørene. Da løsner all skitten som har festet seg på rørveggene og vannet blir skikkelig brunt. Det

må skylles ut til det bare kommer blankt og rent vann.  Når sluseventilene som står nedi kummene blir gamle og slitte og ikke tetter ordentlig, så må de skiftes. Lekkasjer oppstår fra tid til annen. Da må først lekkasjen lokaliseres, så må røret graves fram og repareres. Noen ganger kan det være vanskelig nok. Særlig hvis det er som på bildet til høyre. Der er det flere kabler som går i samme trasé som røret. Å grave over slike kabler legge død både telefon og dataforbindelser og det kan lett bli både dyrt og upopulært, så her er det om å gjøre å være forsiktig.

Til slutt vil jeg ta med et bilde som er tatt under et av de triveligere gjøremålene som tilhører en vasstass, nemlig inspeksjon av vannkildene.