Et lite stykke som jeg berget fra den gamle siden min:

Jaha, så var det kveld igjen og tid for litt skriving. Jeg får det ikke til så lenge TV-en står på. Selv om lyden er avskrudd så tiltrekkes oppmerksomheten til bildet. For det er jo det med TV at det alltid skjer noe. Hadde det nå enda bare vært et bilde som stod stille og ikke blinket. Men da var det vel heller ikke TV. Underlig at det skal være så vanskelig å bruke av-knappen. Nå for tiden slipper man jo å reise seg for å slå av TVen slik man måtte i gamle dager.

Jeg tenker tilbake til da vi fikk TV. Det var et Tandberg, et stort møbel som var kjøpt eller lånt på den betingelsen at det skulle leveres tilbake hvis vi ikke fikk inn signaler. Vi bodde jo i Steinfjorden. Et lite hull innimellom fjellene dit ingen med vettet i behold skulle kunne tro at noen TV-signaler kunne forville seg. Men uansett, TV-en var i hus og nå skulle det testes. Det fulgte med en antenne og ganske mange meter kabel. Apparatet, det hadde ikke føtter, ble plassert på stuebordet, vinduet ble åpnet og antennen rigget opp på en stang. Så startet det. De som husker de gamle kanalvenderne vil huske at de hadde to innstillinger. Først var det selve kanalvenderen, som det krevdes betydelig kraft for å betjene. Så var det en fininnstilling. Den måtte trykkes inn og vris på. Når en har et godt og sterkt signal, så er det mulig at dette virkelig funker som en fininnstilling. Men når signalet er så svakt at det omtrent ikke finnes, da er dette en veldig viktig innstilling. Når en dertil ikke aner hvilken retning en skal snu antenna, så skjønner alle at dette ikke er en helt enkel operasjon. Nå for tiden skjønner ikke folk hva en snakker om når en snakker om snø i forbindelse med TV. Da var det et velkjent fenomen. Vi ble kjent med det fenomenet at dersom en stirrer lenge nok på en skjerm med «snøvær», så vil en etterhvert begynne å se ting der som ikke finnes. Ved hjelp av en god porsjon tålmodighet, en enda større porsjon optimisme og iherdig finstilling kombinert med flytting av antenna, så kom det nå fram et slags bilde. Det var kanskje dagsrevyen eller noe lignende. Iallefall var det bilde av en mannsperson, og han rørte på seg. Det førte til et skrik og et rabalder kombinert med en hurtig retrett. Saken var at et av husets kvinnelige innvånere hadde sittet i bakgrunnen og bivånet sirkuset i en lettere påkledd tilstand. Det var jo bare husets øvrige innvånere som var tilstede, så å sitte i morgenkåpe var helt greit. Men når det så plutselig dukker opp en vilt fremmed mannsperson i stuen. . . Denne episoden ført til litt generell munterhet og den ukjente mannspersonen – det var ikke så mange som hadde lagt merke til han – trakk seg tilbake i snøværet og nektet å komme fram igjen.

Nå ja, vi fikk nå omsider fram et slags bilde. Ved hjelp av mye fantasi og godvilje kunne vi nå si at vi så på TV. Det var at signal som hadde gått seg bort og ble kastet fram og tilbake mellom fjellene til det var så svakt og utmattet at det krøp inn i antenna for å hvile. På sin halsbrekkende ferd mellom fjellene var det blitt fordreid og forvrengt slik at det forårsaket utallige dobbeltbilder på skjermen. Nåvel, vi hadde TV og vi så på det. Storforlangende var vi ikke. Dagen etter, ved barnetvtid var stuen full. Alle ungene hadde benket seg til framfor skjermen for å bivåne Herr Nilson kurtisere Pernille. Hvilken fest!  TV-en ble værende! Etterhvert ble det kjøpt inn en større antenne og bildet ble noe bedre. Antenna og kabelen ble med jamne mellomrom vasket. Skitt kunne svekke signalet. Det ble montert antenneforsterker, men virkningen var vel helst på det psykologiske plan. Et irritasjonsmoment var at når en finjusterte på finjusteringen for å få bildet så klart som mulig, så skurret lyden. Og motsatt, hvis en justerte til lyden ble bra, så var bildet dårlig. Det gjaldt å finne et godt kompromiss. Dette med TV var smittsomt. Det ble snart flere TV-er i bygda. Det fremkom mange kreative antennesystemer. Noen monterte to antenner. Noen antenner var så store at de måtte ha stag og barduner alle veier. For Steinfjorden en værhard plass. Vindkastene kommer inn og blir fanget mellom fjellene . Der forsøker de fortvilt å komme seg ut igjen. De opparbeider et voldsomt raseri og river og sliter i alt de treffer på, i forsøket på å unnslippe fangenskapet. Og antenner er et populært objekt for illsinte vindkuler.

Etterhvert vokste det opp en antenneskog i bygda ville ha begeistret enhver radiofantast. Mange år senere, etter at tunnellen til Skaland var ferdig, kom det omsider opp en omformer og antenneskogen forsvant og ble erstattet med mer beskjedne saker.