Tittelen har jeg stjålet fra Asterix og Obelix , fra det albumet der høvding Majestetix har fått vondt i magen og er blitt forordnet et opphold på kurbad. Der er det en bademester som heter Aqua Communalis. Ved å gjøre en litt fri tydning av uttrykket så kan en godt få det til å bli “kommunalt vann”.  For vann, og spesielt kommunalt vann, det er det jeg sysler med for tiden.

Vannet renner ut av kranen, det er rent, klart og kan trygt drikkes som det er. Vi tar det som en selvfølge, men det ligger mye omtanke og arbeid for at det skal skje. De gamle romerne var mestre med sine vannledninger, aquedukter som de kalte dem. De hadde ikke rør som kunne trykksettes, og heller ikke pumper, så de måtte bygge mursteinsrenner. Skulle de krysse en dal, så måtte de bygge en bro til å legge rennen på. Men de fikk det til. De forsynte byer med store menneskemengder med vann. Roma hadde i år 100 e.kr. en og en halv millioner inbyggere som alle hadde bruk for vann. Det rant ikke i kranene i hvert hus og hver leilighet. En måtte gå til offentlig bad eller offentlige fontener for å hente vann. Renheten og smaken på vannet kunne nok variere og det kan nok hende at atskillige romerske mageonder hadde sin opprinnelse i forurenset vann. Men de var dyktige ingeniører og løste oppgaven med de midlene de hadde til rådighet.

Det er de samme oppgavene vi må løse i dag. Vi har bedre midler til rådighet enn de gamle romerne. Vi har rør av alle dimensjoner og materialer, vi har pumper og filtre. Vi kan få vannet til å renne både nedover og oppover bakker. Men vi har strenge krav å forholde oss til. Vannet vi leverer skal være rent og trygt for alle å drikke og det skal renne ut av kranene med konstant trykk.

Nerfossen i Reinelv

Vannet blir gjerne hentet fra høytliggende elver eller vann der det ikke  ferdes så mange folk eller dyr. Derved er vannet så rent som mulig i  utgangspunktet. For ikke så mange årene siden ble dette regnet som  tilstrekkelig rent for å kunne brukes til drikkevann. Man vendte seg til  den lokale bakteriefloraen som fantes i vannet og ble sjeldent syke av  det. Kun i de større vannverkene i byene var det vanlig å tilsette klor for å drepe bakterier. Nå er det vanligst å bruke UV-bestråling for å  desinfisere vannet. Vannet filtreres for å fjerne partikler som  bakterier kan gjemme seg i. Deretter blir vannet bestrålt med UV-lys i  et kammer. Lysintensiteten overvåkes kontinuerlig og hvis den blir for  lav stenges vannleveransen slik at bakterier ikke slipper gjennom. I tillegg tas det regelmessig prøver av vannet som analyseres både med hensyn på bakterieforekomster og på skadelige stoffer. Vannforbruket monitoreres for å oppdage lekkasjer på rørledninger og fordelingsnett. Det er bare å holde glasset under kranen, fylle det med vann og drikke. Få tenker over alt som skal til for at dette skal skje.

Med moderne materialer og teknikker løser vi oppgaven mye enklere og bedre enn de gamle romerne. Likevel er det en stor oppgave, særlig for små utkantkommuner, der geografien ofte gjør at en må bygge flere små vannverk i stedet for et stort. Tenk litt over dette neste gang du tapper deg et glass vann. Se for deg regndråpen som faller ned oppe i fjellet og tenk på alt den må gjennom før den havne i glasset ditt og kan drikkes.

Vann er egentlig et merkverdig og ganske enestående stoff. Det kommer flere artikler om vann etterhvert. Jeg har allerede tenkt på et par allerede, men det kan jo ta litt tid, da……. Stay tuned.

Vanntassen