Så er det fridag på en torsdag. En helligdag, tilogmed. Hva kan man vel gjøre på en helligdag, vi som ikke holder noe særlig for hellig? Sette ut båt for eksempel. Det er en fin ting å gjøre på en femtemaihelligdag. Med god hjelp er jo dette ganske fort gjort. Det blir også litt prøvekjøring med ungene nedi kvervelen (en kulp nedi straumen her). Jeg var nå riktignok bare tilskuer i fjæra, men jeg hørte godt jubelropene da de gikk tilbake gjennom sine egne bølger.
Middag. En for det meste selvtillagende steik. Man setter den inn, etter en stund tar en den ut og voilà. Fort laget og fort spist.
Været er ikke aldeles strålende, men greit nok. Egentlig mye mer enn greit nok, for det er oppholdsvær, ganske stille, og til tross for at det er overskyet så er det en behagelig temperatur. Riktignok litt for kjølig til å sitte ute i bare skjorteermene, men med en tynn genser på seg er det akkurat passe.
Så kaffen nytes utendørs. Så kan en sitte å betrakte måkene som bobler over av våryrhet og som elsker å forkynne sin lykke ganske så høylydt. Tjelden likeså, men den fryser på føttene, stakkar. Det er derfor den hele tiden roper: “det bit, det bit”. Sjura er så opptatt med å oppussing og klargjøring av barnerommet at den ikke engang har tid til sin yndlingsaktivitet: å erte katta. Kattemonsen, på sin side, er nok brutalt blitt fratatt de våryrhetsfremkallende legemsdeler, men den kan jo likevel nyte snøfrihet og kattevennlige utetemperaturer. Bare det å kunne gjøre unna toalettet sitt i bløt, frostfri vårjord er vel en stor kattevelferd. Ellers så lider den av fremskreden agorafobi etter et vellykket rovmord på en sjurunge for noen år siden, noe den aldri har fått tilgivelse for. For det meste lister den seg fra dekning til dekning mens den hele tiden er på vakt mot snikangrep fra luften. Bare når den får selskap ute, så føler den seg trygg og kan rulle i grusen og spankulere stolt omkring, bratt i nakken og med høy haleføring.
Det er fint å sitte slik ute og nyte en kopp kaffe mens en betrakter livet rundt seg. Så kan en la tankene flyte rundt som de vil, uten noe slags styring. Det er vel dette noen kaller å meditere. Å sitte slik å tenke uten å tenke, det var det jeg egentlig skulle fortelle om, ikke om katter og måker og andre skrikhalser. Men nå er kaffen blitt kald, det er egentlig littegranne kjølig her, og den inspirerte intetheten er for det meste forsvunnet ut i intet.

Til neste gang.