Hva er egentlig bannskap. For tiden er bannskap et hett tema i kommentarfeltene. Det er visstnok noen TV-programmer som har startet det hele. Jeg har ikke sett noen av disse programmene, så noen kan vel mene at jeg ikke er meningsberettiget i denne saken. Men slik jeg har forstått det, så er det den nordnorske tendensen til å krydre sine utlegninger med ekelte ord som ikke faller helt i smakt i den mer propre del av befolkningen som i hovedsak holder til i de sørøstlige strøk av landet. Noen ville kanskje bruke ordet bornerte, men det avstår jeg fra. Det er tross ikke deres feil at de har tilhold i et strøk av landet der de i beste fall kan pisse i brakkvann. Når en kommer lengre nordover og vestover, så blir sjøen saltere og så også språket.

Men hva er egentlig banning. Kraftuttrykk, uten tvil. Det fins så mange forskjellige kraftuttrykk. Av og til kan det være bare vanlige, dagligdagse ord, men uttalt med slik innlevelse og inderlighet at de bare derav oppfattes som bannskap. Så har vi de religiøse banneordene. De omfatter gjerne både det som står i bibelen og det som ikke står der. Både djevelen og helvete er populære temaer å sentrere kraftuttrykkene omkring. Seksuelle temaer er også populære. Faktisk så mener jeg å ane at de har en stigende stjerne på bekostning av de religiøse banneordene. Personlig synes jeg dette er positivt, for banneordene dannes jo helst av ting vi tenker på. Og at vi tenker mer på livet enn døden, det er jo bra. For seksualitet hører definitivt livet til, tiltross for det er nettopp seksualiteten som nødvendiggjør døden. Men det er en helt annen diskusjon. Djevler og deres tilholdssteder, derimot hører døden til. Men også her ligger det en motsetning. Når det blir snakk om helvete, så ser vi gjerne for oss en mørk, underjordisk plass med glødende kull og andre pinsler. Men et annet navn på djevelen er Lucifer – lysbæreren. Og helvete det betyr lysets sted. Da kan en jo lure på disse “mediene” som opptrer på TV og skal hjelpe urolige sjeler over til den andre siden. De oppfordrer til å “gå mot lyset”. Hvor er det egentlig de sender stakkarne.

Men nå roter jeg meg bort. Tilbake til banning. I tillegg til at banneordene er av forskjellig art, så brukes de på forskjellige måter. De kan brukes i vanlig dagligtale, da gjerne med et humoristisk tilsnitt. De er også et verktøy man kan bruke når en vil være litt ironisk. Ironi er nemlig en høyt skattet kunst i nordnorge. Denne ironien blir dessverre ikke alltid forstått i de sørøstlige egner. Så er det de ekte, spontane utbrudd med følelse og reell innlevelse som kommer når ting plutselig og uventet går galt. For eksempel når spikeren feigt bøyer seg unna slik at hammeren treffer tommelfingeren med stor kraft og besluttsomhet. Da er det på sin plass med noen saftige, eketefølte gloser, uttalt med fynd og klem. De kan for eksempel hindre frustrasjonsslenging av hammere, noe som lett kan føre til ytterligere skader. Spontane utbrudd kan også komme som en “begeret er fullt-effekt” etter lengre tids uforløst frustrasjon. Banning kan også brukes for å irritere eller provosere omgivelsene. Slik som tenåringer prøver banneord hjemme for å utforske grensene sine. Banneord med rent provokasjonsformål florerer særlig i kommentarfeltene.

Selv om jeg er av den oppfatning at en bør begrense kraftuttrykkene, særlig i det gode selskap, så er jeg av den formening at det er en verdifull del av språket. Noen hevder at de som banner har et begrenset ordforråd. For noen kan dette sikkert stemm,e selv om jeg slett ikke er sikker på om det finnes noe korrelasjon mellom disse to tingene. For andre stemmer det slett ikke. Det fins mestere uti bannskapskunsten som kan holde på i halvtimersvis uten en eneste gjentagelse. Bannskap i engelskspåklige filmer er dessverre darrige saker. Stort sett er det to ord som går igjen, nemlig “bloody” og “fuck”. Heller ikke hiphopkulturen imponerer. Selfølgelig er det både provoserende og fornærmende å bli beskylt for- eller oppfordret til å ha samleie med sin egen mor, men ærlig talt, når det samme ordet forekommer annenhvert sekund, da er det på sin plass å mistenke “poetene” for å ha særdeles begrenset ordforråd.

Likesom det er forskjelli på hvordan bannskap blir servert, så er det også forskjellig hvordan den blir oppfattet. For den som ikke forstår og kan dele den følelsesytring som ektefølte tommelslagsubrudd er, eller ikke forstår humoren i en fortelling krydret med saftige overdrivelser og forsterkende hjelpeord, ja for den vil det nok fortone seg platt og unødvendig. Det stilles derfor store krav til fortelleren om å tilpasse ordbruket til både publikum og anledning. Som han Krestjan-styrmann sa til prosten da han ble dadlet for “Banden og rådden tale”: “De kan nok gå an for Jær, Prost, for om I står på stolen å om kjeften forskjær sæ for Jær, så kan I slå en kremt i han, å så kan I ta Jær att igjen. Det bi’kje sålessen før mæ, nei. Når æ skal løp galleasen i hamn me høgrokke plystre i vevlingan, då bi de kje før mæ å slå nokka kremt i’an.”  (sitat fra Vett og Uvett av Einar K. Aas og Peter Wessel Zapffe)

Når det gjelder bannskap på tv, så er det jo vanskelig å velge hvem som ser og hører. Da er det vel mer snakk om å justere språket til situasjonen. Se for eksempel på Oluf Rallkattli (Arthur Arntzen en mester uti humor). Han bruker en masse kraftuttrykk, men lite eller ingenting av banneord. Det er også krav til publikum. De lettfornærmede bør vel helst finne en annen type underholdning. Det fins sikkert de som syns det er direkte ubehagelig å høre på. Slik har jeg også det med noen TV programmer. Det er en enkel kur mot dette. Det er bare å la vær å høre/se på. Men det er også lov å ha en mening om saken og tilkjennegi sitt syn, for eksempel i et kommentarfelt. Da syns jeg egenlig slike meninger også skal møtes med respekt. Det er unødvendig med kalling og karakterisering av motdebattanter. Man kan være uenig uten å nedverdige motparten. Frimodige ytringer ere enhver tilladte står det i grunnlovens §100 (det er ikke akkurat det det står, men det er godt nok). Det burde også stått humoristiske ytringer ere enhver tilladte (inklusive noen kraftuttrykk).