Verdens vanndag er 22 mars. I år er fokuset på brukt vann og hva vi kan få ut av det. For vi liker helst vannet kaldt, klart og rent. Når vi har brukt vannet tilfredsstiller det ikke lenger disse kravene. Da vil vi helst bli kvitt det så fort som mulig. Men faktisk så er det dette brukte vannet som er det verdifulle vannet. Vi vil ikke drikke det eller vaske oss i det, det er sant. Det er ikke så veldig appetittlig å se på, det er sant. Men det inneholder en masse næringsstoffer som vi bare spyler rett bort. Faktisk så mye næring at det lager problemer der det havner. Havet er unikt når det gjelder å ta imot næringsstoffer. For det er en enorm produksjon i havet og det er behov for masse næring. Vi er vant til at havet absorberer alt det får. Men også her kan det bli for mye. Noen av oss vil kanskje huske algeoppblomstringen på slutten av 80-tallet. Det var svepeflagellaten Chrysochromulina polylepis, som først blomstret opp langs vestkysten av Sverige og som deretter fulgte stømmene langs kysten av Norge. Den drepte eller skadet stort sett alt i sin vei, både fisk,skalldyr og alger (tang og tare). Oppblomstringen skyltes alt for næringsrikt vann, gunstige temperaturer og at øvrige vilkår lå til rette for en massiv oppblomstring. Det har også vært flere slike oppblomstringer av forskjellige typer alger, men ingen med så store skadevirkninger. I Nord-Norge er vi tynnere spredt utover, og vi er heller ikke så mange, så vi er ikke like utsatt. Men også her er det viktig å begrense utslippet av næringsstoffer.
Ferskvann har ikke så stor produksjon som sjøvann. Heller er mekanismer som tidevann, skiftende stømmer og bølgeslagsdynamikk ikke tilstede, iallfall ikke i samme grad som i sjøvann. Derfor er ferskvann mye mer følsom for nærinsstoffer enn sjøvann. Spesielt fosfater fører til eutrofiering i ferskvann. I området rundt Mjøsa brukes nesten bare fosfatfrie vaskemidler, noe som sammen med andre tiltak har hatt dramatiske virkninger på vannkvaliteten i innsjøen.
Det er viktig å ta vare på vannkvaliteten, både i elver, innsjøer og ikke minst i havet. Hvis det blir for mye næringsstoffer skjer det en eutrofiering, det blir overvekst i vannet, vannet blir brunt og uklart og døde planter og dyr synker til bunnen. I bunnsedimentene er det bakterier som bryter ned det døde materialet. Disse bruker opp oksygenet i vannet. I selve bunnsedimentet foregår det anaerobe nedbrytingsprosesser. Resultatet av disse er blant annet hydrogensulfid, en giftig gass som lukter råtne egg. Vannet blir giftig og uten oksygen.
Det samme kan skje i havet også. Faktisk er det normalt i terskelfjorder der det ikke skjer utskifting av bunnvannet innenfor terskelen. Organisk materiale synker ned og danner bunnslam. Dette brytes ned uten oksygen og gjør vannet giftig. Av og til kan slikt vann bli rotet opp og komme opp fra dypet og føre til fiskedød. Utslipp av næringsstoffer fra kloakk og avrenning fra landbruk kan forurense store havområder og forstyrre de naturlige vekstsykluser i havet. Det kan blant annet føre til algeoppblomstringer og oksygensvikt.
Det er flere måter å rense avløpsvann på. Den aller enkleste er å la det gå i en tank slik at de faste stoffene felles ut og legger seg på bunnen. Vannet får renne videre og infiltreres i terrenget. Slik fungerer en septiktank. Det systemet fungerer ved spredt bebyggelse. Ved tettere begyggelse lager man fellesanlegg. Det vil si at en samler avløpet fra flere hus og renser det i et felles anlegg. Da kan en også gå videre med renseprosesser. Man kan øke graden av bunnfelling ved å tilsette et stoff som får de minste partiklene til å klebe seg sammen slik at de lettere bunnfeller. Dette kan kombineres med mekanisk filtrering. Sandfilter er effektive, men de tar stor plass og det er mye arbeid med å rense filterne. En metode som gir omtrent helt rent vann ut er å la vannet sildre over biolegemer, plastkropper med stor overflate, mens en blåser luft gjennom det hele. Da vil det danne seg et bakterielag, en biofilm, på overflaten av disse legemene. Dette bakterielaget spiser opp næringsstoffene. Eventuelle patogener blir også spist opp og deaktivert. Bakterielaget på biolegemene vokser og må med jamne mellomrom fjernes. Da virker ikke biolegemene får det har fått danne seg bakterielag på nytt. Derfor lager man dette gjerne som en løpende prosess der et visst antall biolegemer til enhver tid blir rengjort mens de resterende gjør jobben. Dette stoffet som er fjernet fra biolegemene er et godt gjødsel- og jordforbedringsprodukt. Det samme gjelder slam fra sandfiltre og septikslam forøvrig, dog etter en modningsprosess der bakterier og gjær får bryte ned næringsstoffer og farlige bakterier.
Vann er viktig! Det er vårt viktigst næringsmiddel. Vi kan ikke leve uten vann. Det kan ingen dyr. Selv kameler og dromedarer som kan omdanne fettlageret som de har i puklen(e) til vann, må drikke. Og de drikker mye, når de først drikker. Noen dyr får alt det vannet de trenger gjennom maten de spiser, men får de ikke vannet, så dør de. Havet er viktig. En stor del av maten vår kommer fra havet. Etterhvert som jordens befolkning krever mer mat, så er det vel bare havet som har kapasitet til å levere denne maten. Dessuten blir en stor del av det oksygenet som livet på jorden trenger laget i havet.
Tank på havet. Tenk på vann.