For noen dager siden la jeg ut en etterlysning etter en sang (det var den23/6 2009), Senjasangen. Det var en god taktikk, for etterhvert fikk jeg vite hvem som hadde skrevet den og jeg fikk en kopi av teksten. Meningen med denne etterlysningen var at noen skoleunger skulle få lære den før skolen sluttet. Det ble nå imidlertid for sent til det. Men det kommer jo flere sjanser. Nå synes jeg det er greit å ta vare på slike sanger. Det går an å ta en kopi av teksten og la den støve ned på et museum eller et bibliotek, eller en kan legge den ut slik at den blir søkbar på internett. Da bør en jo selvfølgelig konsultere innehaverne av copyright, men da jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle få tak i dem, tar jeg sjansen på å bare legge den ut. Så får jeg heller håpe på å bli tilgitt i ettertid. Har hørt at sangen ble spilt i musikkorpset på Skaland. Hvis noen har noter og vil sende dem til meg, så skal jeg poste dem her sammen med teksten. Hvis det ellers skulle være kommentarer eller synspunkter, vennligst benytt kommentarfunksjonen eller send en mail. Ellers er det en stor takk til en dame på Skaland som hadde skrevet ned sangen og var villig til å gi meg en kopi, for ikke å snakke om vår egen miss Marple, Lisa, som fant fram til denne kopien og sendte den til meg.  Slik er sangen, og den er, ifølge det jeg har fått opplyst, skrevet av Kjell Hay

Update 4/7 2017. Nå har jeg også vært så heldig å å tilsendt notene fra selveste Eilif Pedersen som hadde arrangert den for kor.

Musikk: Eilif Pedersen, etter gammel melodi

Senjasangen, nedlastbar

Senjasangen

 

Senja, en perle blant alle Norges øyer,
Vidstrakt og mektig fra fjære til fjell.
Storslått og prektig når vinterstormen løyer.
Havbåra bryter med skumsprøyt og smell.
Våren med fuglelåt, måsen så yr og kåt,
Ea og ekall i fjord og i vik,
Snadrer og sladrer, terper og verper.
Grågås og lom over fjellvannet skrik.

Nordvendt og værhardt er yttersias kyster.
Odder og fjordgap i rekker og rad.
Minner fra fiske og dådrike dyster.
Fortidens saga i soger og kvad.
Her har de levet. Fisket og strevet.
Torsken og hysa er fineste slag.
Juksa og robåt. Lina og godlåt,
slite for mat og heim fra dag til dag.

Sommeren er kort, men da er det lyse netter.
Midnattsol skaper natt om til dag.
Årvåkne blir man når laks og ørret spretter.
Torving og høyonn går slag i slag
Silda i fjorden står, lokker mot bedre kår.
Notsteng med glinsende sild gir humør.
Skaffer litt penger. Alt det de trenger.
Gir ny oppmuntring for den daglige bør.

Fiske som drives på bankene med skøyte,
slitsomt og hustrig når stormen er grov.
Når en i kuling gjennom rokk må brøyte.
Borte er mea i himmelhøyt kov.
Kursen tilrettelagt. Stålkvasse øyners vakt.
Ennå er vikinger til på vår øy.
Trofaste karer. Trauste de farer.
Her vil de streve, leve og døy.

Et lite stykke som jeg berget fra den gamle siden min:

Jaha, så var det kveld igjen og tid for litt skriving. Jeg får det ikke til så lenge TV-en står på. Selv om lyden er avskrudd så tiltrekkes oppmerksomheten til bildet. For det er jo det med TV at det alltid skjer noe. Hadde det nå enda bare vært et bilde som stod stille og ikke blinket. Men da var det vel heller ikke TV. Underlig at det skal være så vanskelig å bruke av-knappen. Nå for tiden slipper man jo å reise seg for å slå av TVen slik man måtte i gamle dager.

Jeg tenker tilbake til da vi fikk TV. Det var et Tandberg, et stort møbel som var kjøpt eller lånt på den betingelsen at det skulle leveres tilbake hvis vi ikke fikk inn signaler. Vi bodde jo i Steinfjorden. Et lite hull innimellom fjellene dit ingen med vettet i behold skulle kunne tro at noen TV-signaler kunne forville seg. Men uansett, TV-en var i hus og nå skulle det testes. Det fulgte med en antenne og ganske mange meter kabel. Apparatet, det hadde ikke føtter, ble plassert på stuebordet, vinduet ble åpnet og antennen rigget opp på en stang. Så startet det. De som husker de gamle kanalvenderne vil huske at de hadde to innstillinger. Først var det selve kanalvenderen, som det krevdes betydelig kraft for å betjene. Så var det en fininnstilling. Den måtte trykkes inn og vris på. Når en har et godt og sterkt signal, så er det mulig at dette virkelig funker som en fininnstilling. Men når signalet er så svakt at det omtrent ikke finnes, da er dette en veldig viktig innstilling. Når en dertil ikke aner hvilken retning en skal snu antenna, så skjønner alle at dette ikke er en helt enkel operasjon. Nå for tiden skjønner ikke folk hva en snakker om når en snakker om snø i forbindelse med TV. Da var det et velkjent fenomen. Vi ble kjent med det fenomenet at dersom en stirrer lenge nok på en skjerm med «snøvær», så vil en etterhvert begynne å se ting der som ikke finnes. Ved hjelp av en god porsjon tålmodighet, en enda større porsjon optimisme og iherdig finstilling kombinert med flytting av antenna, så kom det nå fram et slags bilde. Det var kanskje dagsrevyen eller noe lignende. Iallefall var det bilde av en mannsperson, og han rørte på seg. Det førte til et skrik og et rabalder kombinert med en hurtig retrett. Saken var at et av husets kvinnelige innvånere hadde sittet i bakgrunnen og bivånet sirkuset i en lettere påkledd tilstand. Det var jo bare husets øvrige innvånere som var tilstede, så å sitte i morgenkåpe var helt greit. Men når det så plutselig dukker opp en vilt fremmed mannsperson i stuen. . . Denne episoden ført til litt generell munterhet og den ukjente mannspersonen – det var ikke så mange som hadde lagt merke til han – trakk seg tilbake i snøværet og nektet å komme fram igjen.

Nå ja, vi fikk nå omsider fram et slags bilde. Ved hjelp av mye fantasi og godvilje kunne vi nå si at vi så på TV. Det var at signal som hadde gått seg bort og ble kastet fram og tilbake mellom fjellene til det var så svakt og utmattet at det krøp inn i antenna for å hvile. På sin halsbrekkende ferd mellom fjellene var det blitt fordreid og forvrengt slik at det forårsaket utallige dobbeltbilder på skjermen. Nåvel, vi hadde TV og vi så på det. Storforlangende var vi ikke. Dagen etter, ved barnetvtid var stuen full. Alle ungene hadde benket seg til framfor skjermen for å bivåne Herr Nilson kurtisere Pernille. Hvilken fest!  TV-en ble værende! Etterhvert ble det kjøpt inn en større antenne og bildet ble noe bedre. Antenna og kabelen ble med jamne mellomrom vasket. Skitt kunne svekke signalet. Det ble montert antenneforsterker, men virkningen var vel helst på det psykologiske plan. Et irritasjonsmoment var at når en finjusterte på finjusteringen for å få bildet så klart som mulig, så skurret lyden. Og motsatt, hvis en justerte til lyden ble bra, så var bildet dårlig. Det gjaldt å finne et godt kompromiss. Dette med TV var smittsomt. Det ble snart flere TV-er i bygda. Det fremkom mange kreative antennesystemer. Noen monterte to antenner. Noen antenner var så store at de måtte ha stag og barduner alle veier. For Steinfjorden en værhard plass. Vindkastene kommer inn og blir fanget mellom fjellene . Der forsøker de fortvilt å komme seg ut igjen. De opparbeider et voldsomt raseri og river og sliter i alt de treffer på, i forsøket på å unnslippe fangenskapet. Og antenner er et populært objekt for illsinte vindkuler.

Etterhvert vokste det opp en antenneskog i bygda ville ha begeistret enhver radiofantast. Mange år senere, etter at tunnellen til Skaland var ferdig, kom det omsider opp en omformer og antenneskogen forsvant og ble erstattet med mer beskjedne saker.

Når solen begynner å få skikkelig tak og temperaturen stiger litt over frysepunktet er det et merkelig fenomen som gjentar seg hvert år. Det påvirker i særdeleshet den feminine halvpart av befolkningen og arter seg som en rastløshet og trang til å søle med vann. Det starter med å skvette vann og kjemikalier oppetter vegger og vinduer for deretter å gå løs med tekstilbiter og gnikke frenetisk. Denne tilstanden kan vare i flere dager og går tilslutt over når de flest rom i huset har fått gjennomgå. I denne fasen er det fordelaktig å prøve å holde seg mest mulig unna. Dersom en kommer til å stå i veien kan det resultere i harde ord og momentane livskriser. Å prøve å delta i disse aktivitetene gir sjelden positivt resultat. Da blir en helst karakterisert som slurvete, unøyaktig og en svinepels som helst ikke skulle være i trehus i det hele tatt.

Merkelig nok er det mye verre å være årsak til oppattarbeid enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Gjenstående flekker og innbilte helligdager blir ikke ansett med nåde. De forfølges av fresende, ganske så rødglødende tuebesvingere som påkaller alle slags straffeforfølgelser for slurvslarven (som duknakket lurer set ut døren og søker tilflukt ute i vedsjåen).  Denne fasen følges av en mellomfase som er karakterisert av rastløs gange over stuegulvet, kikking ut av vinduene, vansker med å sitte stille og ustabilt humør. Den siste fasen ser ut til å utløses av lufttemperaturen. Den inntrer gjerne på en gråværsdag når temperaturen overstiger 5 grader og mens det ennå er snø på bakken. Da inntrer det en sykelig, tvangsmessig og ustoppelig trang til å rydde i uthus og garasjer. Den ledsages av totalt mangel av respekt for andres eiendeler som har vært tatt vare på i årevis og vært høyt skattet av eieren. Det foregår ofte slik at den angrepne person kaster en av sine egne ting, noe søppel som har vært tatt vare på kun for å tjene til dette formålet. Så blir det forlangt at den andre parten kaster en av sine høyt skattede eiendeler. Dersom en prøver seg på å ofre en liten ting blir det forlangt at det skal kastes flere ting, slik at volumet tilsvarer minst volumet av det den angrepne har kastet. Og slik fortsetter det. Diskusjoner og forhandlinger med den angrepne er som regel nytteløst. Det eneste en kan oppnå med det er å hale ut tiden litt. Det mest effektive er å prøve å berge unna de gjenstandene som er mest verdifulle. En annen teknikk som av og til virker er å legge gjenstandene i bilen og kjøre avgårde med dem. Så kan en lure dem ubemerket på plass igjen senere. Det er alltids en fare for å bli avslørt, men en kan prøve seg med unnskyldninger som at søppelcontaineren var full, grovavfallsplassen var stengt og en måtte rydde bilen for å transportere noe annet. En bør ikke bruke samme unnskyldning flere ganger etter hverandre. Tilstanden kan vare helt til den siste snøen tiner bort og det blir mulig å grave i jorden runt huset. Da kommer en fredeligere tid ettersom energien blir fokusert på forskjellige plantevekster og deres ve og vel. Så kan en nyte sommeren og prøve å erstatte de grusomme tapene med nye skatter.