Da jeg satt og så igjennom siden og det jeg hadde skrevet her, så var det jo slettes ikke bare om ‘vann og sånt’, som var det gamle navnet på siden. Så jeg synte det var på sin plass å endre det for å få et videre skop.
Som sagt så gjort, jeg endret navnet. Nå heter siden ‘om vann og livet og alt’. Det skulle være en god tittel som ikke er begrensende.
Men det kommer nok til å bli flere artikler om vann etterhvert. Vann er jo tross alt det som bærer livet essens.
Dette er historien om den uskikkelige bamsen. Og neida, selv om det er de som ynder å assosiere navnet mitt med visse dyr og tillegge meg alle de negative egenskaper disse dyrene antas å inneha, så er det ikke meg det dreier seg om. Det er derimot en ganske så uskikkelig tøybamse som skal omtales. Den er ganske lys brun, har ustriglet pels, er lett labbjen å ta i, og har runde, brune glassøyne.
Stort sett er den ganske snill og grei og sier ikke stort. Men så var den med på en tur sørover i landet, og det var nærmest en katastrofe. På ganske få dager i Tigerstaden, i området like ved Akerselva, ble den miljøskadet og – ja, jeg vil faktisk påstå at den ble helt forherd. Ulydig og folkesky, nærmest asosial ble den. Vi merket ikke noe med det samme. Den sa ingenting i bilen på tur til Gardermoen. Men der, på Gardermoen, slo den seg vrang. Den ville kanskje snike seg tilbake til det harde hovedstadsmiljøet. For mens vi ventet på at de skulle kalle sammen passasjerene for ombordstigning, så krøp den sammen bakerst på stolen og gjorde seg nesten usynlig. Og under kaoset og panikken med å komme seg ombord i flymaskinen, så den sitt snitt til å lure seg unna. Hvordan den eventuelt hadde tenkt å tenkt å returnere til Oslo er ukjent, men heldigvis gjorde forsvarets nærvær at disse fordekte planene ikke ble gjennomført. For den ble nemlig grepet i nakkeskinnet av en stram soldat, arrestert og avhørt og deretter tilbakelevert til eieren med streng formaning om å passe bedre på. Jeg vet ikke om det kanskje, i kampens hete ble nevnt ordet båndtvang, men i så fall ville det være helt irrelevant. Alle vet jo at det ikke er båndtvang for bamser. De er frie skapninger som ikke kan betvinges med lenker og bånd.
Men den ble nå frivillig med videre, om enn den var noe taus og innesluttet og ikke sa et eneste ord på turen. Heller ikke under landingen på Bardufoss sa den et eneste ord, men den ble nå med til bagasjeutleveringen, ja iallfall tror vi nå det, men det kan være litt vanskelig å si, da den fremdeles nektet å si noe, og heller ikke reagerte på tilsnakk. Vi måtte vente litt på bagasjen, det er ganske normalt sies det. Vi hadde to kofferter, en stor, sort trillekoffert, inneholdende stort sett bekledning som passet meg. I tillegg hadde vi en særdeles fancy, rødfiolett koffert tilhørende reisefølget mitt.
I gleden ved gjensynet med koffertene, og begeistringen ved å kunne legge ut på reisens siste etappe, nemlig bilturen til Sørreisens grønne enger og dype skoger, så var det ingen som tenkte på hva den uskikkelige bamsen kunne finne på. Og nettopp det gjorde den. Den fant på uskikkeligheter. Den gjemte seg unna og unnlot å bli med på turen videre. Så slesk og fordektig var den at forsvinningsnummeret ikke ble oppdaget før etter at reisen var endt. Etterlysning ble straks utsendt og det ble organisert søkelag. Hva disse eventuelt avdekker er ennå ukjent, men saken oppdateres som det pleier å stå i folkebladet.
På bordet ligger det et papir foran meg. Jeg vet ikke hvorfor det ligger der. Noen, ikke jeg, har vel lagt det fra seg der. Det ligger med baksiden opp. Den er blank, mens på forsiden er det sorte bokstaver. Det ser ut som en epost som noen har skrevet ut. Jeg tar pennen og tegner en sirkel på papiret, en ganske liten sirkel. Jeg har en uvane med å tegne på papir som ligger foran meg. Ikke noe spesielt, kanskje bare et mønster. Men ofte blir det et lite koblingsskjema. Det begynner helst med en sirkel. Sirkelen blir til en transistor, så en til og kanskje ennå flere. Så bygger det på seg med andre komponenter rundt omkring. Hvis jeg har lite å gjøre,så kan det hende jeg kalkulerer strømmer og spenninger i kretsen også. Bare for artighet, altså. Men ikke denne gangen.
Noen ganger, som nå, blir det bare streker. Parallelle streker, ganske tett. De er ikke like lange, det ser ut som de ender mor en rund gjenstand, men vi ser ikke selve gjenstanden. Så et område med sirkler. Tett i tett med sirkler. Så blir de innrammet av en parallellogram som heller mot høyre i bunnen. De fyller ikke hele parallellogrammet, så jeg tegner flere sirkler, helt til det ikke er plass tll flere. Så begynner jeg å tegne streker. Korte breie streker. Jeg må klore flere ganger med penna for å få de breie nok. De står liksom oppå de første strekene og heller litt mot venstre. Etterhvert blir strekene litt lengre. Ettersom de blir lengre, smalner de mot toppen, og så får de en liten bue mot venstre. Strekene blir lengre og lengre, og buen også. Til slutt er det nesten en full sirkel på toppen av linjene, men da er jeg også kommet til enden av de første, parallelle linjene.
Under parallellogrammet kommer det en sirkelsektor som starter og slutter i parallellogrammets spisse vinkler. Inni sirkelen fyller jeg med masse små plusstegn.
Så finner jeg plutselig på at jeg hadde en ting som skulle vært gjort, så jeg krøller papiret sammen, kaster det, og går for å gjøre det jeg kom på at jeg ville gjøre. Noen dager senere kommer jeg til å huske at jeg laget denne tegningen, og jeg angrer på at jeg kastet den. Men søppelet er kastet og tegningen er ikke til å finne. Men den kan rekonstrueres ut fra det jeg husker om den, og som jeg har beskrevet ovenfor.
Så er utfordringen til dere: Kan dere rekonstruere tegningen min?
Båra på Bøsanden
Oksen (foto Tom Sebulonsen)
Man skal bo ved vann. Det aller gjeveste er å bo ved havet. Ganske næra, helst. Ikke så nære at man får det innover gulvene, det er så. Litt avstand må det være. Men man bør bo ved hav. Slik at en kan sitte og se utover havet. Se på båtene som går forbi, langt derute. Se måker og ørn fly forbi. Se ea padle forbi med ungeflokken på slep. Se kobbe, oter, se sei og sild utpå. Sommarkveldene, når sola står uti havet, se brannen som brer seg på himmelen. Se hildringa når skjær og holmer løfter sseg selv ut av havet og svever et stykke oppi luften. Se når vinden lage skum på båretoppene. Når vinden river løs skummet og det flyr gjennom luften. Se når tullkulingan riv løs havet i en søyle høgt oppi luften.
Det er mye å se om en bor ved havet. Helst skal en se langt. Så langt at en ikke klarer å se forskjell på himmel og hav.
Man kan bo ved et vatn. Det kan være stort eller lite. Noen innsjøer er så store at en ikke kan se forskjell på dem og havet. Man må nesten gå nedi vannkanten og smake om det er salt.
Men det er vann, og blikket kan hvile på vannflaten, løfte seg opp og se naturen speile seg i vannet. Enten som solgull på en godværs vannflate, eller som ilter båra på ei vindpiska overflata. En kan se fugl, insekter som spaserer bortover vannflaten og fisk som vaker. Kanskje ligger det is på vannet – og snø. Så kan en gå på ski eller skøyter.
Hvis en bor ved en elv, så er det litt annerledes. Men elven skifter. Den er rolig og lat, men den kan også bli ilter og farlig. Noen ganger kan en høre at den rullr på steinene på bunnen. Noen ganger går den over sine bredder. Da kan den gjøre stor skade. De gamle egypterne, de var glad når elven gikk over sine bredder. Da oversvømte den markene, gjennombløtte jorden, fylte opp dammer og sisterner og den etter seg et tykt lag svart mudder. Det var dette mudderet som gjødslet åkrene og engene deres og la grunnla
Reinelva
get for det gode liv.
Våre elver er noe mindre og tammere. Men de kan likevel vise klør. Det er fasinerende å stå ved en elv og se på isgangen. Da får en et lite innblikk i hvilke enorme krefter som er i sving. Man kan bo ved en elv.
Vi er avhengig av vann. Vi må ha det å drikke hver dag. Vi må ha det til å vake med, å skylle med, å gi oss lys og kraft, som transportvei og til mye annet. Vi henter mye av maten vår i vann. Oksygenet som vi puster inn er for en stor del produsert av alger som lever i vann.
Samtidig er vannet farlig. Det kan inneholde bakterier som gjør oss syke, vi kan drukne i det. Vi kan rammes av stormfloder, overflømte elver, bølger, tidevannsbølger. Vann må omgås med respekt og kunnskap.
Vi hadde en båt stående på land. Det var ei spissa – jeg tror den ble hentet i Ersfjord og med nød og neppe slept til Steinfjord og dratt et stykke opp på land der. Det var en fantastisk populær lekeplass. Jeg tror vi holdt på ombord der hele dagen lang. Jeg synes å huske at den tilslutt endte sine dager på et sankthansbål.
Senere avanserte vi til til en annen båt, ei lita fine spissa som la fortøyd i kaitrappa med en ganske lang fangline. Der fikk vi ro så langt som fanglina rakk. Og det gjorde vi. Hele dagen. Rugget båten, Rodde inn under kaia og studerte bunnen etter fessompa, krabbe og kokkelurer og forøvrig alt annet vi kunne se. Senere avanserte vi ytterligere, vi fikk slippe løs og ro i fri dressur utpå fjorden.
Redningsvest? Det fantes ikke. Det var noen korker innsydd i lerret. Utrolig klumpete og ubrukelig. Det var ikke aktuelt å bruke. Men vi passet jo på hverandre. Kan slettes ikke huske at noen av oss noengang falt i havet.
Springflo, lavtrykk og pålandsvind
Men nå er det nok mimring. Poenget er: Man må bo ved vann
Snøen smelter så fort at en kan sitte og se at den smelter. Og det kommer stadig isflak susende nedigjenna straumen. Fuglan strømmer til og kvitrer og bygger. I dag så jeg forresten en underlig fugl. En stor fugl med langt nebb. Den fløy med halsen kveilet opp i s-form. Jeg tenkte at det var en stork, men det er vel ikke ikke storker her? Eller er det? Den fløy med en stor kvist i nebbet, så jeg antar at den har planer om å bosette seg her i nærheten. I så fall skulle det være sjanser til å se den flere ganger, og kanskje få et bilde. I så fall kommer det nok opp her.
Men nyt denne mens snøen smelter:
Se etter på høyre side. Der er det en liten tegning. Klikk på linken under, så kan du lage en liten tegning, en droodle, som vises på siden. Jeg håper mange vil benytte seg av denne muligheten. Man kan også legge til en liten tekst. Dette er istedet for en gjestebok. Hvis man ikke vil tegne, bare skrive, så er det også mulig. Bare klikk på «save it», så får du opp muligheten for å skrive.
Det er masse ledig plass på serveren, så tegn i vei
Jeg hater trykkfeil – eller tastefeil. Ofte ser man seg blind på det man har skrevet og oppdager ikke feilene. Andre ganger vet man kanskje ikke at det en har skrevet er ukorrekt. Jeg legger vekt på å skrive et noenlunde korrekt norsk, men ser jo at det ofte sniker seg inn feil.
Jeg prøver også å være etterrettelig med det jeg skriver. Ofte sjekker jeg mot wikipedia og andre kilder. Men ikke alltid. Og det er heller ikke alltid kildene er enige om hva som er korrekt. Da kan det være fint å få korrekser.
Jeg håper derfor at mine lesere vil være ivrig med å påpeke feil jeg har gjort. Både språklige feil og rene faktafeil.
Jeg håper også å få andre slags kommentarer. Det være seg motargumenter til det jeg skriver, utfyllende opplysninger eller andre ting
(Resirkulert fra den gamle siden)
Vannet har en stor plass i naturen. Det finnes overalt på jorden, enten som is, flytende vann eller som vanndamp. Det danner et gigantisk kretsløp. Overalt fordamper det vann. Mest fra havene fordi havene tross alt dekker mesteparten av jordens overflate. Denne vanndampen finner veien opp i atmosfæren. Blir det kaldt nok dannes det skyer. Når vinden blåser fuktig luft inn over land vil den etterhvert tvinges opp i høyden der det er kaldere. Når det blir kaldere vil fuktigheten kondenseres og falle ned som regn eller snø. Mesteparten av snøen tiner etterhvert og danner sjøer og elver som etterhvrt renner ned i havet.
Noe av snøen tiner ikke straks. Den faller ovenfor firngrensen. Det er så høyt oppe og så kaldt at snøen aldri tiner. Det blir liggende til neste snøfall og danner firn. Etter en hundre års tid er firnen blitt omdannet til is – breis. Det er dannet en isbre. Det vil ikke si at dette vannet settes ut av sirkulasjon .Det er fremdeles i kretsløp, men i et kretsløp som går så sakte, så sakte. Når isbreen når en viss tykkelse begynner den å renne. Isen i bunnen av isbreen er utsat for et voldsomt trykk og har ikke lenger sin vanlige krystallstruktur. Den blir plastisk og renner akkurat som en elv, bare så mye, mye, mye saktere. Breene renner sakte nedover. Noen renner ut i havet der de kan kalve av store stykker som flyter som isfjell i havet. Andre bare renner ned i en varm dal der de smelter av. Breer som renner slik nedover terrenget har en enorm gravekraft. Noen breer er mange kilometer tykke, og vekten av all denne isen øver et enormt trykk på fjellet under seg, og de kan føre med seg både små og store steiner som virker som slipemiddel mot underlaget. Under breene kan det dannes store elver som spyler ut smeltevann. Også disse graver og former terrenget under seg. Alle fjordene våre er dannet av isbreene under siste istid. Det er også mestepartene av dalførene også. Andre daler er gravd ut av elvene som førte smeltevann fra breene. Hele nordlige delen av Eurasia og nesten hele Canada og det nordlige USA var dekket av is. Det lå store isbreer i Alpene, Pyrineene og i Himalaya. På den sørlige halvkule var det isbreer i Chile og Argentina. Antarktis var frosset og hadde betydelig større utstrekning enn i dag. Man regner at istiden, eller mer korrekt glasialtiden begynte for ca 110 000 år side og endte for ca 10 000 år siden. Den hadde sitt maksimum for 18 000 år siden. Det var så mye vann bundet i all denne isen at vannstanden i havene ble mye lavere. Den engelske kanal eksisterte ikke. Det var tørt land der. Samtidig førte den enorme vekten av isbreene til at landet under ble presset ned. Etter at isen smeltet begynte landet å heve seg, og den hevingen foregår ennå. Den er minst ute ved kysten der isen var tynnest, og større lenger inn i landet der det var tykkere is. I Norge ligger den fra 0 til 5 mm pr år. Også i dag ligger det mye vann i isbreer. Mesteparten av jordens ferskvann er bundet opp i breer. Hvis all isen på Grønland skulle tine ville havet stige med 7 meter. Det ville drukne mesteparten av jordens storbyer. Hvis antarktis skulle tine, så ville havnivået stige med 6o meter. Dette er egentlig ganske utrolige tall, og jeg tvilte på dem helt til jeg hadde regnet etter selv og kommet til lignende resultater.
Vannet i elver og sjøer har en mye hurtigere omløpstid. Det renner raskt ned i havet igjen. På sin vei graver de seg ned i terrenget og former det. Det graver med seg masse her, legger den igjen etter seg der osv. Men den aller fineste massen, den følger med helt ut i havet, der den langsomt faller til bunnen, langt utenfor elvemunningen og danner leire. Leire kan bare dannes i havet, så der en finner leire i jorden, der har det engang vært havbunn. Leiren kan danne en usikker byggegrunn. Saltet som stammer fra havet inngår som en byggestein i leira og holder leireflakene sammen. Hvis dette saltet etterhvert vaskes ut og leira blir ustabil. Det er ikke lenger noe «bindemiddel» som holder leirkornene sammen og den kan plutselig endre egenskaper. Fra å være fast mark kan leira putselig bli flytende. Det blir et leirras og store områder kan bare renne avgårde som en elv og ta med seg hus og alt som måtte finnes der.
Det er vanlig med flom i elver. Den gamle egyptiske sivilisasjonen var avhengig av flommen i Nilen. Det svarte slammet den førte med seg og som lå igjen utover markene ettersom flommen trakk seg tilbake, var den gjødselen som trengtes til det egyptiske jordbruket. Slik var det vel på mange elveletter rundt omkring i verden. Flomvannet la igjen gjødel på markene. Imidlertid var det risikabelt å hengi seg til naturens luner. Noen ganger var flommen for liten til å legge igjen nok gjødsel. Andre ganger kunne den være så stor art den grov bort og ødela åkerne. Man begynte å bygge diker og flomvern for å beskytte åkrene sine. Etterhvert kom det andre og bedre metoder for å gjødsle jorden og flommen var ikke nødvendige lenger. Det ble bygd dammer og demninger for å samle opp og regulere flommene.
I naturen er det ofte slik at det vi mest trenger og er avhenige av for å overleve, er også det som lett kan ta livet av oss. Se på karbondioksydet i luften. Vi er avhengig av det for å kunne puste. Hvis det ikke er der glemmer vi å puste slik at vi dør av oksygenmangel. Men blir det for mye av det, så dør vi også av oksygenmangel. Vann er et annet eksempel. Omtrent 70% av kroppen vår består av vann. Mesteparten av maten vi spiser inneholder vann. Likevel trenger vi å drikke vann hver dag. En kan klare seg lenge uten mat, men uten vann dør en etter noen få dager. Det finnes dyr som kan «skru seg av» slik at de ikke trenger hverken vått eller tørt over lang tid. De senker metabolismen til et lavt nivå. Pattedyr i dvale senker kroppstemperaturen De går i dvale. Noen planter lager frø eller sporer som kan overleve tørke. De åpner seg ikke og spirer før de finner fuktighet. Noen bakterier og virus benytter seg av samme strategi for å overleve i form av sporer. Kameler og dromedarer er kjent for å kunne gå lenge i ørkenen uten å drikke. De overlever på vannet de har lagret i pukkelen. Det er nok ikke helt nøyaktig. Det er fett de lagrer i pukkelen. Men det stemmer at de er veldig hardføre og kan overleve lenge uten å drikke. Det er fordi de er tilpasset livet i tørre omgivelser og de økonomiserer med vannet. Det dannes også vann når de forbrenner fettet som er lagret i puklene. Noen kameler kan til og med drikke saltvann.
Det kan også sjøfugler. Ja, også fisker, hvaler, seler og alle dyrene som lever i havet. De må nødvendigvis kunne drikke sjøvann siden de lever i det. De fleste landlevende dyr derimot, også mennesket, stiller krav til at det skal være ferskt vann. Vi mennesker er spesielt kravfulle når det gjelder vann. Vi vil a det skal være bakteriologisk rent, det skal ikke inneholde mikroorganismer som kan være sykdomsfremkallende eller som kan forårsake ubehagelig smak eller lukt. Vi ønsker også at vannet skal ha et kjemisk innhold som gir god smak. Vannet kan innholde sporstoffer som vi trenger, såsom sink og fluor, men ikke for mye.
Rundt alle de store elvene i verden er det bygd byer og det finnes store landbruksområder. Elvene er regulert gjennom dammer og kanaler og det bygges diker langs elveløpet. Våtmarksområder på elveslettene blir drenert for å brukes til jordbruk eller til å bygge på. Vi ønsker at naturen skal være statisk. Det skal være samme forhold hele tiden. Hver sommer skal være akkurat paselig varm og akkurat passelig fuktig slik at både bonden og solbaderen e fornøyde. Vi har blitt tilvent så gjennomregulerte omgivelser at vi glemmer at det er en helt naturlig og dagligdags foreteelse for en elv å flomme over sine bredder. Og elven bryr seg ikke om hva mennesker gjør og ønsker. Den presser på med uimotståelig kraft. Nesten hver gang vi bruker ordet naturkatastrofe, så har det med vann å gjøre. Oversvømmelse, uvær stormflo, snøras, leirras, jordras…overalt er det vannet som har skylda. Det eneste unntakene jeg kommer på i farta er vulkanutbrudd og jordskjelv. Det vil si, når det gjelder jordskjelv, så kan fremdeles vann være innblandet. Vann kan komplisere vulkanutbrudd. Se bare siste utbrudd på Island. Det var smeltevann fra isbreen over vulkanen som randt ned i krateret og foråsaket det store askeutslippet. Så er det jo ødeleggelsene fra flom og flomskred fra vulkanen. Det er all grunn til å ha respekt for vannet. Det inneholder enorme mengder oppsamlet energi fra solen. Det er farlig og det dreper. Men vi må ha det.
Vi er i en heldig stilling som har rikelige mengder rent og lettvint vann å ta av. Vi er heller ikke utsatt for de store katatrofeflommene som vi ser andre steder i verden. Men vi har et stort og mektig hav rett utenfor stuedøra. Hittil har vi nøyd oss med å høste av den enorme biologiske produksjonen i havet og hentet opp olje fra forholdsvis beskjedne dyp. Havet har også vært transportvei for oss i årtusener. Til tross for uforutsigbarhet, utilstrekkelige kart og hyppige forlig har vi seilt på havet til alle tider. Og vi gjør det fortsatt. Sjøtransport er vel den rimeligste og mest effektive transport som finnes. Nå begynner vi å bruke havet på nye måter. Energiproduksjon er et hett tema. Vindmøller utplasseres til havs, både de som står på bunnen og de som flyter. Det finnes også undervannsturbiner som henter energi ut av tidevannsstrømmer. Bølger på havet har allerede samlet opp energien fra vinden og konsentrert den. Men denne energien er vanskelig å utnytte nettopp fordi den er så konsentrert. Mange konsepter har vært prøvd for å hente ut bølgeenergi, men det er vel hittil ingen som har slått skikkelig an. Utfordringen er mange. De skal takle endringer i vannstanden – flo og fjære, det skal produsere tilstrekkelig energi ut av vanlige «hverdagsbølger» samtidig som det skal tåle stormbølger og ekstrembølger og en skal transportere den innsamlede energien inn til land.
Jeg nevnte tidligere havets enorme biologiske produksjon. Denne kommer vi nok til å bli ennå mer avhengig av enn vi er i dag. Det er derfor viktig å sørge for at havet er i god stand. Vi stiller krav til drikkevannet, men husk at fisken vi skal spise drikker av havet. Havet er enormt. Det takler mye, men ikke alt. Utslipp av bologisk avfall til havet er helt nødvendig. Havet trenger også gjødsel. Men så er det også viktig å vite hva en slipper ut. Det nytter lite å gjødsle med fosfor hvis det er nitrogen som er den begrensende faktor. En må passe på at utslippene ikke ødelegger det lokale miljøet rundt utslippstedet og ellers i havet. Allerede Thor Heyerdahl på Kon-Tiki ekspdisjonen sist på 40-tallet reagerte på oljeklumper og søppel midt ute i Stillehavet.
Denne ble skrevet 3/8 2010 og er «resirkulert» fra den gamle siden min.
Jordbruk generelt og høyonn spesielt er noe jeg ikke har tenkt på på veldig mange år. Det er jo forsåvidt ikke så underlig når en bor ute i Torsken, på yttersida av Senja. Det som engang fantes av jodbruk er forlengst avgått ved døden. Det finnes kanskje en og annen stabeis i noen av de mest bortgjemte bygdene som fremdeles har et par sauer eller gjeiter, men man skal nå lete for å finne dem. Men når man så flytter innover i landet, inn til de bredere bygder, så legger en jo merke til at det histen og pisten finnes ansamlinger av disse «traktoreggene». Nå har man jo selvfølgelig en viss anelse om hvordan de blir til, men likevel, man minnes lukten av nyslått gress, arbeidet med å rake det sammen og hesje det opp. Leken mellom hesjene og ikke minst tørrhøykjøringen. Den tid var en jo veldig avhengig av været for å få tørt høyet. For tørt måtte det være, ellers kunne det råtne. Det kunne bli så varmt at det selvantente, sa de. Det var ikke så nøye med sol og varme, men vind måtte til. Og helst ikke regn. Nå er vi vel alle kjent med at sommerværet kan være så ymse. Mange ganger var det å sitte å jakt på været. Høyet kunne godt ha tørket litegranne til, men ble det regn, så måtte det inn enten det var natt eller dag. Tørrhøy er jo et forholdsvis lett materiale, så det gjalt å få så mye som mulig på vognen. Vi hadde en tohjulstraktor, en rød en, av merket Bücher. Dette var jo en universalmaskin som bruktes til det meste. Den hadde slåmaskin, den hadde er rive for å samle gresset med, og den hadde en vogn. Denne vognen ble forlenget, forbreiet og forhøyet inntil det makabre for å få med så mye høy som mulig. I tillegg måtte høyet tråkkes sammen på vogna. Det var ungenes jobb, og det var populært. Det som ikke var like populært, var å hoppe i høyet på låven. Joda, det var jo populært nok hos oss ungene, men vi fikk ikke lov. Hvis høyet ikke var helt tørt og ble presset for hardt sammen, så kunne det begynne å råtne og i verste fall selvantenne. Vi gjorde det jo likevel, selvfølgelig, og det var vel heller ingen hemmelighet. Meningen var vel kanskje heller å begrense aktiviteten litt.
Men hvorfor kommer jeg til å tenke på dette. Jo, det har seg sånn at naboeiendommen er en slåtteeng. Og i kveld, i halv ellevetiden hørte vi sånn motordur utenfor. Det var en traktor med slåmaskin som meide ned gresset. Det var unnagjort på en halvtimes tid. Så ligger gresset der på marka i noen dager og tørker før traktoren kommer tilbake og lager «egg» av det. Den gamle slåtta, med reising av hesjer, slåing, raking, hesjing og tørrhøykjøring og der alle var med, er erstattet av en ganske så mekanisert prosess der den eneste som er tilstede er traktorsjåføren. Og han tar det på kveldstid, når han ikke har noe annet å gjøre. Nå har jeg jo selvfølgelig forståelse for at også jordbruk må moderniseres og effektiviseres. Men likevel kan en jo mimre litt og bli litt nostalgisk når en står her i vinduet og betrakter denne traktoren som farer rundt her på jordet.
Tittelen har jeg stjålet fra Asterix og Obelix , fra det albumet der høvding Majestetix har fått vondt i magen og er blitt forordnet et opphold på kurbad. Der er det en bademester som heter Aqua Communalis. Ved å gjøre en litt fri tydning av uttrykket så kan en godt få det til å bli «kommunalt vann». For vann, og spesielt kommunalt vann, det er det jeg sysler med for tiden.
Vannet renner ut av kranen, det er rent, klart og kan trygt drikkes som det er. Vi tar det som en selvfølge, men det ligger mye omtanke og arbeid for at det skal skje. De gamle romerne var mestre med sine vannledninger, aquedukter som de kalte dem. De hadde ikke rør som kunne trykksettes, og heller ikke pumper, så de måtte bygge mursteinsrenner. Skulle de krysse en dal, så måtte de bygge en bro til å legge rennen på. Men de fikk det til. De forsynte byer med store menneskemengder med vann. 
Roma hadde i år 100 e.kr. en og en halv millioner inbyggere som alle hadde bruk for vann. Det rant ikke i kranene i hvert hus og hver leilighet. En måtte gå til offentlig bad eller offentlige fontener for å hente vann. Renheten og smaken på vannet kunne nok variere og det kan nok hende at atskillige romerske mageonder hadde sin opprinnelse i forurenset vann. Men de var dyktige ingeniører og løste oppgaven med de midlene de hadde til rådighet.
Det er de samme oppgavene vi må løse i dag. Vi har bedre midler til rådighet enn de gamle romerne. Vi har rør av alle dimensjoner og materialer, vi har pumper og filtre. Vi kan få vannet til å renne både nedover og oppover bakker. Men vi har strenge krav å forholde oss til. Vannet vi leverer skal være rent og trygt for alle å drikke og det skal renne ut av kranene med konstant trykk.
Nerfossen i Reinelv
Vannet blir gjerne hentet fra høytliggende elver eller vann der det ikke ferdes så mange folk eller dyr. Derved er vannet så rent som mulig i utgangspunktet. For ikke så mange årene siden ble dette regnet som tilstrekkelig rent for å kunne brukes til drikkevann. Man vendte seg til den lokale bakteriefloraen som fantes i vannet og ble sjeldent syke av det. Kun i de større vannverkene i byene var det vanlig å tilsette klor for å drepe bakterier. Nå er det vanligst å bruke UV-bestråling for å desinfisere vannet. Vannet filtreres for å fjerne partikler som bakterier kan gjemme seg i. Deretter blir vannet bestrålt med UV-lys i et kammer. Lysintensiteten overvåkes kontinuerlig og hvis den blir for lav stenges vannleveransen slik at bakterier ikke slipper gjennom. I tillegg tas det regelmessig prøver av vannet som analyseres både med hensyn på bakterieforekomster og på skadelige stoffer. Vannforbruket monitoreres for å oppdage lekkasjer på rørledninger og fordelingsnett. Det er bare å holde glasset under kranen, fylle det med vann og drikke. Få tenker over alt som skal til for at dette skal skje.
Med moderne materialer og teknikker løser vi oppgaven mye enklere og bedre enn de gamle romerne. Likevel er det en stor oppgave, særlig for små utkantkommuner, der geografien ofte gjør at en må bygge flere små vannverk i stedet for et stort. Tenk litt over dette neste gang du tapper deg et glass vann. Se for deg regndråpen som faller ned oppe i fjellet og tenk på alt den må gjennom før den havne i glasset ditt og kan drikkes.
Vann er egentlig et merkverdig og ganske enestående stoff. Det kommer flere artikler om vann etterhvert. Jeg har allerede tenkt på et par allerede, men det kan jo ta litt tid, da……. Stay tuned.
Vanntassen