Viruses and bacteria are a nuisance; can't we just eradicate them all? It can be tempting to think that way, because viruses and bacteria are the cause of many ailments and deaths. But unfortunately, it's not that simple. Both bacteria and viruses have their place in nature, and we depend on them. It is bacteria that break down dead organic material so that it can be reused. It is fungi, bacteria, and protozoa that live in the rumen and break down the cellulose in grass so that cows, sheep, and other ruminants can get nutrition. Human digestion also depends on microorganisms. In the large intestine, there are many microorganisms that help with digestion. If this bacterial flora is disturbed, one can get an upset stomach. Microorganisms also have a role on the skin and mucous membranes. An American study has concluded that we have more microorganisms on and in our bodies than we have cells in our bodies. But they are so small that they nevertheless only make up about 3 kg of an adult man.

Bacteria and protozoa are quite hardy creatures. As long as they get moisture and nutrients, they can withstand quite a lot. If they don't get these, many of them can hide inside a capsule waiting for better times. But they have an Achilles' heel. They eat! They have a metabolism, and we can trick them by feeding them something they cannot tolerate. For example, penicillin.

The word virus actually means poison. It is a bit worse with viruses. Viruses do not eat. We cannot give them poisonous food. We have to fight them in other ways, preferably by stimulating and supporting the body's own defense against viruses. We can inject antibodies into the blood. The antibodies find the virus particles and bind to them. This prevents the virus from attaching to a cell, and they act as a label that allows the virus to be detected and destroyed by the body's own defense system. The common method is to inject dead or weakened viruses into the body. The virus is not capable of making us sick, but the immune system learns to make antibodies on its own. We call this vaccination. It is a method that can be used against both bacteria and viruses. Once the body has learned to recognize a virus and produce antibodies against it, the immune system remembers this for a shorter or longer time. In some cases, for a lifetime.

But the very best thing is that we don’t let the virus into our bodies at all. We can stay away from those who are infected. We can wash our hands and surfaces. We can disinfect with chemicals or heat. We can use masks and gloves. I mentioned earlier that viruses are fragile things. They consist of a few strands of RNA or DNA, genetic material, which is the recipe for making new virus particles. These are encapsulated in a shell of proteins. The surface of this shell has 'hooks' that can attach to a cell. When that happens, there are mechanisms that open the cell wall and let the genetic material into the cell. There, it takes over the cell's machinery and starts it producing viruses. It continues to do so until the cell bursts and releases all the virus particles, the virions. Viruses are, as I said before, fragile things. It takes little to destroy a virion so that it doesn’t work. Errors also occur in the production process; mutations happen. That is when the genetic material is copied incorrectly. Then the new virus is different from the old one. Almost all mutations fail. They cause the virus to stop working. But occasionally, a rare mutation provides an advantage. It's like winning the lottery – for the virus, that is. Such mutations can make the virus's coat slightly different so that our immune system doesn't recognize it. This is often the case with cold viruses. They mutate so frequently that it's not worth the effort to try to develop a vaccine. The same is true, to some extent, with the flu. We make vaccines, but it's uncertain how effective they are if the virus has changed significantly along the way.

Coronavirus. It got its name because under the microscope it has an aura around it, somewhat resembling how we see the sun through a coronagraph, a special telescope that blocks out the solar disk so that one can study the sun's glowing atmosphere. Corona actually means crown. SARS-CoV-2 is what we call a zoonosis, a pathogen that can infect both animals and humans. It is also considered highly contagious and has a high fatality rate for some of those who become infected.

The world has chosen different strategies to combat this virus, ranging from denying that it exists at all to complete lockdown and isolation. Some countries reacted quickly, some late. Our neighboring country, Sweden, believed that the best approach would be for as many people as possible to get the disease so that natural immunity in the population would occur, the much-discussed herd immunity. That is when so many are immune that those who are infected cannot infect many others, and the infection rate is below one. Then the epidemic will die out. The infection and disease will continue to exist, but not as an epidemic. The infection rate for Norway is currently at 0.66. But that is due to lockdown and isolation measures, not herd immunity. Norway has chosen a strategy of lockdown and isolation. It will not eradicate the disease. It could have done so if it were a limited area. As it stands, the spread is global, and we must assume that even if one were to manage to eradicate the virus in Norway, it would always come back. We simply cannot isolate ourselves from the rest of the world forever.

It will take a very long time for Norway to achieve natural resistance in the population. Due to the strategy we have chosen, few people are infected. To achieve the effect of herd immunity, at least 60% of the population must have antibodies. Nevertheless, I believe Norway has chosen a favorable strategy, provided that a vaccine becomes available within a reasonable time. By vaccinating, immunity is achieved without experiencing the disease.

There is also a big difference in how severely the disease affects each individual. This may be due to some cross-immunity stemming from other illnesses, like flu, colds, etc. Another factor that can play a role is the infectious dose. If a person is exposed to a massive dose of the virus, the body has less chance to fight it compared to if the dose is smaller, allowing the immune system time to respond before a large number of cells are infected. It is also the case that, regardless of the disease, not everyone gets sick. During the Black Death, many fell ill, but not all. The Spanish flu did not affect everyone. Not everyone gets the flu, and not everyone contracted measles, rubella, chickenpox, and so on. Some are naturally immune without any detectable reason.

The pandemic leaves its mark on the economy. When people miss work due to illness or quarantine, it results in losses. We see that many politicians and lobbyists are more concerned about the country's (or their own) economy than about the health of the population. The government is quite generous in handing out saved funds to large, international players while small businesses have to struggle and manage as best they can. Some predict a global recession that will last for decades to come.

The world's wealth is very unevenly distributed. While some wallow in luxury, others are dying of hunger. Could it be time for a revision of our economic systems? We consume the Earth's resources to produce superfluous and unnecessary things. Could it be time to return to the essentials? We travel around the world in search of experiences and entertainment in exotic settings. Could it be time to become a bit more 'introspective' and rather seek amusement in our immediate surroundings? We pull fish from the sea, transport it halfway across the globe to have it processed before sending it back the same way. Could it be time to put an end to such madness? We are so busy that goods are sent by energy-consuming and environmentally damaging trucks instead of by ship or railway.

There are many things that don't add up. Pandemics are certainly not the only problem we are struggling with. Not even the worst.

Sometimes, when night falls and the house becomes quiet, thoughts start to wander on their own. Then it can easily happen that curiosity takes complete control and reason, which tells you that it is bedtime, must give way. You examine one thing and along the way discover another thing that needs to be looked into – and so on. Until the night comes to an end and you go about the day in a half-asleep state.

Energy, for example, is something worth thinking about. We are in the process of depleting the Earth's energy resources at an accelerating pace. We have long been aware of this, but we refuse to fully acknowledge it. At least not to a significant degree. Driving electric cars might help a little, but unfortunately it is far too little. We live in a world of denial, along with a firm belief in miracles, that we will be saved when science provides a deus ex machina solution. Unfortunately, this is a phenomenon that belongs in the world of movies and novels. However, it may be that the world is beginning to wake up. If so, it is because of a young woman from Sweden who has made it her mission to awaken the world. Because we need change. Yet at the same time, the idea is associated with fear, for it is likely that these changes will hardly be very comfortable.

But if we let our thoughts spin a little in the night. Have you ever wondered how far a car could drive if it ran on slices of bread – or oats for that matter? Have you ever wondered how much gasoline you would need if we humans could run on gasoline?

Fortunately, the situation is such that we still have enough energy to run the internet. There, one can easily find basic data by doing a quick Google search. First, I looked at the daily energy requirements. From the Norwegian Health Informatics website, I obtained the daily energy requirements for women and men under different conditions, as shown in the table below. The energy requirements were given in kilocalories, a useless unit for calculations, so I immediately converted it to joules (kilojoules) and then to the amount of gasoline that contains the same amount of energy.

As shown by the table, we animals are considerably more efficient than machines. Yes, we are animals too, mammals and warm-blooded. Cold-blooded animals that do not use their energy to maintain body temperature are even more energy-efficient than us, but that can wait for another night. We do have an impressively low consumption – less than half a liter per day. Imagine how much gasoline it would have taken to build the pyramids if all the workers were gasoline-powered?

Then I also visited a website belonging to Ingrid Kristiansen. To reassure people who know me: I don't usually frequent such sites. It was just a one-time occurrence and solely for the purpose of finding information. What I learned on that site is how much energy we use on different activities.

Once again, one is amazed at how efficient we are. We also see that the most effective way to move is to walk – not run.

But what if we build an engine that runs on whole-grain bread with yellow cheese (without butter)? How much fuel would that require?

Many cars today consume about half a liter per ten kilometers. But gasoline engines are not particularly efficient. They have an efficiency of 20% (perhaps a little better with new engines, but in this calculation, we use 20%). This means that most of the energy is wasted as heat. Only 0.01 liters go towards moving the car forward one kilometer. That corresponds to an energy of 0.088 kWh, which in turn corresponds to 757 kcal. A slice of whole-grain bread with yellow cheese has an energy content of 152 kcal. This means that this car with a bread engine would need to chew through almost five slices of bread per kilometer. Then one would need to load a significant amount of fuel to drive a trip to Tromsø. Maybe one would also need to bring a stoker to feed this greedy machine. I really think we are going to have to scrap the car as a means of transport.

Comments. I have made it quite difficult to post comments on this page. This is to avoid having to clean out all those who try to sneak in shady links on the site. Comments are welcome via email. (click here) or post on Facebook page mine (opens in a new tab). Let's just hope that no major calculation errors have crept in!

When it says men in the headline, it means men in the sense of humanity in general, and not at all male beings of the human species. Otherwise, one might think that I mean the following considerations do not apply to female beings. But they do. The fact is that it sounds much better when one says 'about bees and men' than when one says 'bees and humans.' And besides, it's not just bees we're talking about here, it's also ants, termites, and other creatures that live in the same way.

Bees live in colonies. In beehives when they are 'tame' or in hollow tree trunks or wherever else they find it suitable to exist. A bee can hardly be said to possess much intelligence. From birth, it is intended for specific tasks. Some are guards and ensure that intruders do not enter. Some take care of the young and feed them, some act as living ventilation systems and fan air through the hive when it is hot, or just vibrate their wings to generate heat when it is cold. Some go out to collect honey and pollen. Some are heaters for the queen. The queen, yes. The queen eats and gives birth. That is what queen bees do. And then she controls the other bees by emitting scents.

When looking at bees individually, one can probably detect a certain intelligence. However, most of their behavior is genetically programmed and dictated by the demands of the colony or the queen. One could say they are hardwired and remotely controlled. It is different when looking at the colony as a whole, as a single organism. In a bee colony, most, often all, worker bees are daughters of the queen. Like cells in the body, they are centrally controlled by chemical stimuli. In the body, these are called hormones, but in bees, we call them pheromones. Just like brain cells communicate with each other through synapses, bees also communicate with each other. Brain cells exchange information through chemicals and electrical signals, bees exchange information with each other through scents and through dancing and tail-wagging. When a bee returns home with full loads of nectar, it performs a small dance, and with the direction of the dance and a slight wag of its tail, it tells the other bees which way to go to find good nectar. One might argue that the intelligence of the colony is greater than the sum of its individual members.

Humans may be the animal on Earth with the highest individual intelligence. We do not know for sure; we just believe it. For we have no real way to measure intelligence. It is true, however, that some claim that human intelligence was at its peak around 10,000 years ago and that it is now declining. Sometimes it can be easy to believe that. But what is more important is that humanity as a whole does not act intelligently. We prefer to use our abilities to acquire goods at the expense of others. In the extreme, we kill to live the good life as we wish. We do this surprisingly easily. In fact, we are often willing to go to war and kill simply because someone believes in different stories than we do. We are not capable of using our collective intelligence, if it exists, for the benefit of all humanity. Just look at the issue of climate change. We have long known that our extraction of the Earth's energy resources is not sustainable.

Throughout Earth's history, there have been several mass extinctions. Some global, some more local. A common factor for most of them is that they have been linked to climate change. Insects have had their heyday on Earth. So have reptiles and mammals. Which group is next in line? Is it the insects again? Perhaps the mollusks? Could we witness intelligent shells and literary snails? Philosophical octopuses. Octopuses are already considered highly intelligent, despite lacking a central nervous system. Or is it the machines that will take over? This was a popular theme in the Science Fiction genre in the 1960s and 70s. A superorganism of interconnected computers that secured dominion over the world and kept humans as slaves. Theoretically, this is not impossible. It might even have already happened. For aren't we, to a large extent, good slaves to our machines? Many of us are lost and dysfunctional and fall into a vegetative state the moment the phone is out of battery. If we are to have even the slightest hope of surviving, we must strive to develop a collective intelligence. We simply must become more like the bees.

It may seem as if collective and individual intelligence are in opposition to each other. If one looks at political systems, capitalism is probably the one that best fits high individual intelligence. Everyone can work to acquire benefits. There is minimal regulation and restrictions. It is good for the intelligent and the ruthless, but it is not good for humanity. To avoid stagnation, such a system is based on continuous growth. It becomes like a pyramid scheme. Some profit, but many lose when it collapses. The other extreme is communism. A centrally controlled regime where everyone works according to a plan that is for the benefit of all. In principle, that doesn't sound so bad, but there are problems. Who should decide the plan? How should the consideration for individual people be ensured? What if someone disagrees with the plan and refuses to follow it? We have also seen the phenomenon that power corrupts. The person or people who were supposed to decide and administer such a plan would have infinite power! Socialism is in many ways a middle ground between these. There is a majority that makes the plans and administers them. Limitations are placed on the individual, but there is still considerable freedom. This system is not without problems either. When the Athenians talked about democracy, they meant real democracy. Everyone showed up and discussed the matter, and decisions were made about what should be done. For practical reasons, this is no longer possible. We elect representatives to make decisions on our behalf. But are we sure that these representatives truly represent those who elected them? Are we sure that the representatives are informed enough to make the right choices? And not least, are we informed enough to choose the right representatives? This becomes difficult. Perhaps we need a supercomputer to take over?

All of this can also be viewed on a larger scale. Nations, not individuals. As long as all nations are only concerned with improving their own conditions, usually at the expense of someone else's, it is contrary to the common good of humanity. In reality, we do not have much hope. If only we were a bee. With a completely different view of existence and not least a different perspective on eternity.

But maybe there is still a small glimmer of hope? A Swedish little girl who manages to make the world listen? Let's hope so. Because there is one thing we humans are very good at, and that is hoping!

Nå er det lagt til et SSL- sertifikat på siden min. Det betyr bare at forbindelsen er kryptert, ingen kan snappe opp underveis det som sendes mellom serveren og mottageren. Egentlig litt overflødig på en slik side, men sertifikat på dette nivået er gratis hos ISP’en min. Så slipper man å få melding om at forbindelsen er usikker. Og best av alt, man får jo et kult, grønt hengelås i adresselinjen. Fancy!

Så er det igjen tid for den kvadrenniale seremonien som skal legitimere stortingspolitikernes eksistens. Det er valg – tid for å stille dem til ansvar for de katastrofer de har nedkalt over det norske folk og verden forøvrig. Dessverre virker det som om politikerne blir mere og mere opptatt av makt og posisjoner som fenomen og ikke som et middel til å tjene dem de representerer. Det bidrar igjen til det fenomenet, at færre og færre finner det bryet verdt å levere sin stemme. Det er jo heller ikke så lett å sile vekk all valgkampstøyen og finne ut hva man i realiteten kan forvente av påfunn fra de forskjellige partier. Det dreier seg stort sett om å finne det minste av de tilgjengelige onder.

Noen ganger ønsker vi bare forandring. Noe annet enn det som har vært. Det går ikke alltid så godt. Se bare på USA. De ønsket tydeligvis noe annerledes. Vi andre holder pusten og håper verden overlever. Skjønt vi har vel ikke så mye å være stolte av vi heller. En En bergensk sandpåstrøer som er travelt opptatt med å strø sand der løshundene hennes har vært og pisset eller gjort det som verre er.

Jeg synes denne regjeringen har vært en katastrofe. Ikke når det gjelder økonomi eller levekår. Slike ting er nå stort sett uavhengig av politikerne. Når det går bra, så er det helst til tross for – og ikke på grunn av politikerne. Og når det ikke går godt, så har de samme politikerne fint lite å stille opp med. Det er alltid den menige hop som må bla opp og betale regningen uansett. Nei, katastrofen er at de har gjort slik at man skjemmes av å måtte fortelle at man er norsk. De snakker om verdier, men kaster vrak på alle idealer som finnes, både norske og internasjonale.

Vi har ikke demokrati i Norge. Det finnes vel knapt noe land i verden som kan skryte av å ha ekte demokrati. Bystatene i det gamle Grekeland hadde det. Ekte demokrati lar seg vel neppe oppskalere til å fungere for et helt land. I stedet har vi noe som kalles representativt demokrati.

Vi velger de som skal være våre representanter. La oss velge verdige representanter, representanter vi kan kjennes med. Det aller minste er at de må ha et minimum av folkeskikk.

Men viktigst av alt: Gjør et valg!

Godt valg

© Hans-Petter Fjeld, some rights reserved.

Her om dagen så jeg på facebook en slags poll angående 17. mai-toget. Der ble en oppfordret til å tilkjennegi om en synes det er i orden at det bæres andre flagg enn det norske. Det er jo blitt veldig aktuelt med et økende antall personer av utenlandsk opprinnelse, både de som migrerer til Norge og de som søker beskyttelse mot krig og forfølgelse.
Mange svarte NEI – det skal bare være norske flagg i toget. Jeg tror ikke de har tenkt seg ordentlig om. For 17. mai er Norges nasjonaldag. Den dagen vi feirer grunnloven og de prinsipper som er nedfelt i den. Grunnloven er summen av historien om Norge. De foretaksomme bøndene, de værbitte fiskerne og fangstmennene, de eventyrlystne vikingene og alle sliterne som brøt malmen ut av fjellet. Normenn har alltid vært frihetselskende, men har også sett nødvendigheten av å ha lover og regler å rette seg etter. «At lögum skal land várt byggja en eigi at ulögum øyða», hette det i den gamle Frostatingloven, med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes. Allerede på 1000-tallet var lover viktig. Og det er én ting som er viktig å merke seg: De gamle nordmennene gikk ikke til kong Salomo for at han skulle dømme i tvistene deres, de tok sakene sine til tings og fikk de avgjort der.
Grunnloven vår er ikke perfekt. Men den er det beste vi har, og jeg tror den hører til de beste i verden, så den er vel verd å feire. Og feire skal vi – men vi skal ikke «være oss selv nok». Norge er ikke en fjern planet som befinner seg midt i et ugjennomtrengelig intet. Norge befinner seg, på godt og ondt, i verden.
Å gå i 17. mai-tog er slik vi viser vår norske identitet. Vi har ikke militærparader viser fram våpen. Vi går i tog, synger, roper hurra og vifter med flagg. Og det er masse forskjellige flagg i 17. mai-toget. Hver skole, hver barnehage, hvert korps, hver stand, hvert laug har sin egen fane de går under. Alle viser sin identitet, samlet under det norske flagget. Det er nemlig ingen prinsipiell forskjell på en fane og et flagg. Begge er et symbol på tilhørighet. Selvfølgelig har det norske flagget en spesiell stilling, særlig på 17. mai. De som er i Norge av forskjellige årsaker, enten som gjester, for å arbeide eller som søker beskyttelse, og som ønsker å delta i feiringen, skal vi forlange at de utsletter sin identitet? Seile under falskt flagg, så og si.
Et skip som seiler i et annet lands farvann fører eget lands flagg og flagget til landet det besøker. At det fører eget lands flagg er et symbol som viser identitet, hvor det kommer fra. Flagget til landet det besøker symboliserer at det er i fredelig og lovlig seilas og ikke har onde hensikter. Slik kan vi også se på forskjellige flagg på nasjonaldagen.
Et flagg fra et annet land vil ikke være til forkleinelse for det norske. Tvert imot, det viser at Norge er et godt og trygt land der det er godt å leve. Vi burde glede oss over at andre vil feire sammen med oss, og at de vil vise hvem de er.

Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt hvilke flagg en vil bære, men som sagt vil jeg synes det er naturlig å bære begge flagg for de som ønsker det.

Står verden til påske? Kanskje, kanskje ikke – rarere ting har hendt før. Og så er det jo heller ikke så lenge til påske. Dessuten, tiden er jo en oval sak, har jeg hørt. Aksene er ikke like. Kanskje er det derfor at årstidene hopper litt imellom. Best som det er at sommertida begynner, så er det den verste snystormen på lenge. Dessuten er det jo slik, at å være tidlig ute, det er vanligvis regnet som prisverdig. Men saken er den, at i dag fikk jeg faktisk årets første julegave! Ja, nettopp. julegave. Og ho var no lettar lattermild, ho som kom med den og erklærte den for forskuddsjulegave å være.

Det har seg nemlig slik at jeg lett får et veldig nært og personlig forhold til fottøyet mitt. Og gode venner som har fortfulgt en gjennom tykt og tynt, vått og tørt, skiller man seg ikke med lettvint. Iallfall må man prøve å venne seg til savnet gradvis. Det har et par ganger hendt at jeg har vært i søppeldunken og berget gamle, trofaste venner  – under kraftige kritikk og trusler i harde ordelag, om portforbud og det som verre er.

Men noen ganger er det bare slutt. Når det oppstår plutselige synkehull og gjennomgående sprekker i det millimetertynne laget som skal beskytte fotsålene mot alt som kan tenke seg å plage en ubeskyttet fot, da er det på tide å resignere og la søppelbilen ta det som søppelbilen tilhører. For jeg er sterk tilhenger av universell bruk av kommagan – både slog og fest må de tåle. Og det gjør de, men ikke til evig tid.

Nå er det jo ikke slik at jeg for tiden går i utslitte sko. Neida, de er det fremdeles godt slitarmonn i. Problemet er tøfler. Jeg har et par innetøfla. Sånne som man fér å tasseladder seg bortetter stuegolvet med. Og de er nok ikke helt nye. Husker dere de gamle kandahar-bindingan? De som hadde liksom ei klipa over tåa, og så var det ei fjær som stramma attom hælen og holdt skoen på plass i bindingan. Hvis man så ser bort fra den fjæra, tenker seg den klipa erstattet av noe labbjent ullstoff,  og så tenker seg noka slems utav skien som heng og slenger, delvis under og delvis etter foten, så er det omtrent sånn de ser ut, gammeltøflan. Men egentlig så er det ingenting som feiler dem. Ikke er de så gamle heller, og gode og varme er de. Men så er det da noen som har kastet øynene på dem og konkludert med at det er formålstjenlig med utskifting av forsåvidt velfungerende fotvarmere. Nåvel, jeg kommer vel over det etterhvert. Kanskje. Men så må man jo ha klar en strategi til når nettene blir lange og kulda setter inn. For julegaver i mars – det er helt uakseptabelt, ufint og fullstendig forkastelig. Nemlig.

Nå er det bare å finne en diskret – veldig diskret – plassering på gammeltøflan når jeg tar de av. De er jo så altfor gode til å gå alle tøflers siste gange til de evige teppegulv. Og så er det jo tilpasningen og tilgåingen. Det er jo særlig viktig å få hælkappen skikkelig tilpasset hurtig av og påkledning.

Verdens vanndag er 22 mars. I år er fokuset på brukt vann og hva vi kan få ut av det. For vi liker helst vannet kaldt, klart og rent. Når vi har brukt vannet tilfredsstiller det ikke lenger disse kravene. Da vil vi helst bli kvitt det så fort som mulig. Men faktisk så er det dette brukte vannet som er det verdifulle vannet. Vi vil ikke drikke det eller vaske oss i det, det er sant. Det er ikke så veldig appetittlig å se på, det er sant. Men det inneholder en masse næringsstoffer som vi bare spyler rett bort. Faktisk så mye næring at det lager problemer der det havner. Havet er unikt når det gjelder å ta imot næringsstoffer. For det er en enorm produksjon i havet og det er behov for masse næring. Vi er vant til at havet absorberer alt det får. Men også her kan det bli for mye. Noen av oss vil kanskje huske algeoppblomstringen på slutten av 80-tallet. Det var svepeflagellaten Chrysochromulina polylepis, som først blomstret opp langs vestkysten av Sverige og som deretter fulgte stømmene langs kysten av Norge. Den drepte eller skadet stort sett alt i sin vei, både fisk,skalldyr og alger (tang og tare). Oppblomstringen skyltes alt for næringsrikt vann, gunstige temperaturer og at øvrige vilkår lå til rette for en massiv oppblomstring. Det har også vært flere slike oppblomstringer av forskjellige typer alger, men ingen med så store skadevirkninger. I Nord-Norge er vi tynnere spredt utover, og vi er heller ikke så mange, så vi er ikke like utsatt. Men også her er det viktig å begrense utslippet av næringsstoffer.
Ferskvann har ikke så stor produksjon som sjøvann. Heller er mekanismer som tidevann, skiftende stømmer og bølgeslagsdynamikk ikke tilstede, iallfall ikke i samme grad som i sjøvann. Derfor er ferskvann mye mer følsom for nærinsstoffer enn sjøvann. Spesielt fosfater fører til eutrofiering i ferskvann. I området rundt Mjøsa brukes nesten bare fosfatfrie vaskemidler, noe som sammen med andre tiltak har hatt dramatiske virkninger på vannkvaliteten i innsjøen.
Det er viktig å ta vare på vannkvaliteten, både i elver, innsjøer og ikke minst i havet. Hvis det blir for mye næringsstoffer skjer det en eutrofiering, det blir overvekst i vannet, vannet blir brunt og uklart og døde planter og dyr synker til bunnen. I bunnsedimentene er det bakterier som bryter ned det døde materialet. Disse bruker opp oksygenet i vannet. I selve bunnsedimentet foregår det anaerobe nedbrytingsprosesser. Resultatet av disse er blant annet hydrogensulfid, en giftig gass som lukter råtne egg. Vannet blir giftig og uten oksygen.
Det samme kan skje i havet også. Faktisk er det normalt i terskelfjorder der det ikke skjer utskifting av bunnvannet innenfor terskelen. Organisk materiale synker ned og danner bunnslam. Dette brytes ned uten oksygen og gjør vannet giftig. Av og til kan slikt vann bli rotet opp og komme opp fra dypet og føre til fiskedød. Utslipp av næringsstoffer fra kloakk og avrenning fra landbruk kan forurense store havområder og forstyrre de naturlige vekstsykluser i havet. Det kan blant annet føre til algeoppblomstringer og oksygensvikt.
Det er flere måter å rense avløpsvann på. Den aller enkleste er å la det gå i en tank slik at de faste stoffene felles ut og legger seg på bunnen. Vannet får renne videre og infiltreres i terrenget. Slik fungerer en septiktank. Det systemet fungerer ved spredt bebyggelse. Ved tettere begyggelse lager man fellesanlegg. Det vil si at en samler avløpet fra flere hus og renser det i et felles anlegg. Da kan en også gå videre med renseprosesser. Man kan øke graden av bunnfelling ved å tilsette et stoff som får de minste partiklene til å klebe seg sammen slik at de lettere bunnfeller. Dette kan kombineres med mekanisk filtrering. Sandfilter er effektive, men de tar stor plass og det er mye arbeid med å rense filterne. En metode som gir omtrent helt rent vann ut er å la vannet sildre over biolegemer, plastkropper med stor overflate, mens en blåser luft gjennom det hele. Da vil det danne seg et bakterielag, en biofilm, på overflaten av disse legemene. Dette bakterielaget spiser opp næringsstoffene. Eventuelle patogener blir også spist opp og deaktivert. Bakterielaget på biolegemene vokser og må med jamne mellomrom fjernes. Da virker ikke biolegemene får det har fått danne seg bakterielag på nytt. Derfor lager man dette gjerne som en løpende prosess der et visst antall biolegemer til enhver tid blir rengjort mens de resterende gjør jobben. Dette stoffet som er fjernet fra biolegemene er et godt gjødsel- og jordforbedringsprodukt. Det samme gjelder slam fra sandfiltre og septikslam forøvrig, dog etter en modningsprosess der bakterier og gjær får bryte ned næringsstoffer og farlige bakterier.
Vann er viktig! Det er vårt viktigst næringsmiddel. Vi kan ikke leve uten vann. Det kan ingen dyr. Selv kameler og dromedarer som kan omdanne fettlageret som de har i puklen(e) til vann, må drikke. Og de drikker mye, når de først drikker. Noen dyr får alt det vannet de trenger gjennom maten de spiser, men får de ikke vannet, så dør de. Havet er viktig. En stor del av maten vår kommer fra havet. Etterhvert som jordens befolkning krever mer mat, så er det vel bare havet som har kapasitet til å levere denne maten. Dessuten blir en stor del av det oksygenet som livet på jorden trenger laget i havet.
Tank på havet. Tenk på vann.

Vi får rent, friskt vann inn i husene våre. Førsteklasses drikkevann. Det vannet vi slipper ut er ikke riktig så rent. Vi har brukt det til å vaske oss med, til å vaske kopper, klær, vegger og gulv med. Vi har tisset i det og vi har gjort andre ting i det. Kort sagt, det vannet vi sender fra oss er ikke særlig rent. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det. Vi bare drar opp troppen i vaske, eller drar i snora – nåja, nåfortiden har jo toalettene knapp, ikke snor – okay, vi trykker på knappen og svisj – borte er det. Før vannklosettenes tid var utedassenes tidsalder. Utedass og mødding er jo greit nok så lenge det ikke blir for tett mellom dem. I byer der folk bodde tett, og alt avløp måtte renne etter veiene eller i rennesteinen kunne det nok bli ganske utrivelig å spasere. Ordet dass er forresten av tysk opprinnelse. Det er en eufemisme for en eufemisme, nemlig for «das raum» – rommet, for en ennå verre benevnelse for lokaler for kroppslige funksjoner.

De gamle romerne var et renslig folkeferd. De hadde et greit system. Det var offentlige toaletter der en satt på en steinbenk med groper i, og der restproduktene falt ned i en renne og ble ført avgårde av en vannstrøm. Så var det også tilgjengelig et antall svamper, praktisk montert på et skaft, som en kunne benytte til å gjøre seg ren i de bakre regioner. Så var det bare å skylle den i vannstrømmen og legge den klar til neste «gjest». Praktisk og hygienisk.

Overklassen i Europa, iallfall den øverste del av overklassen hadde toalettstoler – stoler med innmontert potte til å fange opp de adelige fekalier. De mest avanserte pottestoler hadde til og med innbygde rompetørkere. Det var faktisk regnet som en kremjobb å få være kongelig rumpetørker. Blant almuen var det nok mer spartanske forhold. Men uansett hva slags avtrede som ble benyttet, så havnet avfallet uti gaten. Og det var neppe noe trivelig å tråkke i, uansett hvor kongelig det eventuelt måtte være. Noe av avfallet gikk kanskje i en elv eller en kanal og ble transportert vekk, men den samme elven var også drikkevann for andre. Avrenning kunne også sive inn i brønner og andre vannhull. Til slutt ble det ganske utålelig. Man tok til å bygge kloakker og vannledninger. I London bygde man på 1850-tallet 2100 kilometer med vann og kloakkrør. Det førte til dramatisk minking i dødeligheten. Kolera og andre sykdommer ble så godt som borte.

Viktigheten av et velfungerende avløpsnett er innlysende. Mange, spesielt i spredt bebyggelse, har septiktank. Det er et lite renseanlegg i miniatyr. Det er en tank med flere kammer der tørrstoffene får sedimentere det foregår også en gjøringsprosess av avfallet. Så bunnfaller altså de faste stoffene og vannet ledes ut i en infiltrasjonsledning, der det renses ved å sildre ut i jordsmonnet. Tanken må tømmes med jamne mellomrom og de sedimenterte tørrstoffene kjøres til et deponi. Der bebyggelsen er tettere er det som regel offentlig kloakk. Avløpet blir brakt bort i rørledninger. Hvis terrenget heller, så er det ganske greit. Da er det bare å legge et rør, så renner vannet nedover av seg selv. Men ofte er det hindringer, motbakker. Da må en kanskje inn med pumper for å få avløpet dit en vil. Her i Sørreisa har vi tilsammen 11 stasjoner som pumper avløp. Hver av stasjonene har en sump med to pumper i. Disse veksler på å kjøre, en av gangen. Hvis nivået stiger i sumpen, når bare en pumpe ikke klarer å holde unna, starter begge.

Men hvor skal vi så gjøre av avfallet. Det er smittefarlig og uappetittlig, og det lukter dårlig.  Skal vi slippe det på havet. En fjord som det slippes ut avløpsvann i kalles en resipient- en mottager.Så kan en beregne hvor mye utslipp en resipient tåler før den begynner å bli forurenset. Det avhenger av flere faktorer. Vær, bølger og strøm har stor betydning. Vi slipper ikke lengre urenset kloakk t i resipientene. Likevel følger det med endel tørrstoff, avhengig av rensingsgraden. Man gjør beregninger av mengden av tørrstoff og det utstedes en utslippstillatelse. Så skal det gjerne gjøres målinger og analyser for å dokumentere at beregningene stemmer og at rensingen fungerer som den skal.

Rensing av avløpsvann kan gjøres på flere måter og i forskjellig grad, alt etter hvor følsom resipienten er. En metode er å slippe avløpet inn i en tank og la tørrstoffene få tid til å synke til bunnen. Så kan en sile av forholdsvis rent vann fra overflaten og slippe det ut. Eller en kan tilsette kjemikalier for at små partikler som svever i vannet skal klebe seg til hverandre og bli så store at de synker ned. Da vil det vannet som kommer ut være ganske så blankt. Men en kan rense videre. En kan for eksempel sildre vannet over biolegemer- Det er plastkropper som er slik laget at de har en stor overfate som også har god tilgang på luft. Overflaten på disse vil etterhvert dekkes av en biofilm, et belegg av mikroorganismer som spiser opp forurensningene i vannet. Med jamne mellomrom tas noen av disse kroppene ut og vaskes rene for biofilm. Så går de inn i prosessen igjen og bygger opp et nytt lag …

Slik kan  en fortsette å rense vannet til det kan brukes til drikkevann igjen. Men det gjør vi sjelden i Norge. Vi har som regel nytt vann å bruke til det. Men de funnfelte stoffene, både avspylt biofilm, slam fra septiktanker, bunnfall fra kommunale slamavskillere og slam fra renseanlegg  blir kjørt bort og enten deponeres eller viderebehandles til det kan brukes som gjødsel eller jordforbedringsmiddel.

Både for private og offentlige avløpsanlegg er det viktig å passe på at det ikke kommer vann fra drenering inn på kloakken. Det gir utfordringer på kapasiteten, både på rørledninger og eventuelle pumper og det kan føre til at det strømmer kloakk tilbake til husene ved flomforhold.

I Sørreisa er det mange som har private avløpsanlegg med septiktank. I tillegg har vi noen offentlige avløpsanlegg med slamavskiller. Så har vi to renseanlegg, ett der avløpsvannet får sedimentere i en tank, og så skylles slammet over i en lagertank. Vannet dekanteres, fløytes av, og slippes ut i havet. I det andre tilsettes kjemikalier for å øke sedimenteringen, men her slippes dekanteringsvannet ut i ferskvann. Derfor kreves det en høyere grad av rensing.

Vedlikehold av avløpsanlegg er krevende. Anlegget er utbygd over en lang tidsperiode og det er brukt forskjellige materialer. Noen ganger er det setninger i grunnen som fører til at rørene går fra hverandre, blir lekke eller klemmes flate og blir tette. Der det er betongrør eller andre rør med skøyter uten pakning, så er det et yndet sted for diverse vekster å stikke inn røttene sine for å suge til seg førsteklasses næring for planter. Papir og andre ting har så en tendens til å henge seg opp i disse røttene og rørene kan tettes. Slike rør må skiftes ut eller renses. Noen ganger må vi stikke et kamera inn i røret for å finne ut hva som er galt. Pumpestasjonene og pumpene må vedlikeholdes og overhales med jamne mellomrom.

I det hele tatt er det mange ting å passe på og mange prosesser som er i sving. Tenk litt på dette hver gang du skyller ned i toalettet. Og husk: tøm ikke vakebøtta i toalettet. Tuer og mopper er det verste vi kan få i pumpene våre. Det fører til at vi må heise opp pumpen, skru den sund og rense den og fire den ned igjen. Noen ganger kan slike ting ødelegge tetningen på pumpen og medføre kostbare reparasjoner. Våtservietter er ogå en ting vi liker dårlig. De er laget av fibre som ikke løser seg opp i vann de kan hekte seg fast og føre til tette rør og de kan skade pumpene ved å trenge inn mellom pumpehjulet og tetningen.