Why do we have weather

Hvorfor har vi vær?
Ville vi hatt det bedre uten vær? Noen ganger kan man vel ønske seg inderlig at det skulle være litt mindre vær. Motoren som driver været er i hovedsak solen, men også tidevannskrefter fra jordens rotasjon og fra månen er med på å tilføre energi til været. Jo varmere jorden blir, jo kraftigere blir været. Selve kjernen, stempelet i motoren som driver været er vann som samler energi ved jordoverfalaten (eller havflaten). Det fordamper og stiger opp sammen med soloppvarmet luft. Etterhvert som det stiger opp, synker temperaturen og dampen kondenseres til regn. Under denne

Lavtrykk over Island (wikipedia)

prosessen avgir den varme til omgivelsene, luften og den oppadstigende luftstrømmen forsterkes. Når luften stiger opp slik blir det mindre luft ved overflaten. Det har oppstått et lavtrykk og luft begynner å strømme til fra alle kanter for å fylle opp «tomrommet». Det har oppstått et lavtrykk.
Luften prøver å strømme rett mot lavtrykket, men det får den ikke til. På grunn av jordrotasjonen vil den bøyes av til høyre nord for ekvator og til venstre sør for ekvator. Dette kalles Coriolis effekt. Vinden strømmer inn mot lavtrykket i en spiral, mot klokka nord for ekvator, med klokka på den sørlige halvkule.

 

På grunn av den oppadstigende luften og fuktigheten som kondensere i høyden følger det alltid skyer og nedbør med lavtrykk.

Det motsatte er tilfelle med høytrykk. Høytrykk dannes der overflatetemperaturen er lav. Kald luft siger ned og blir oppvarmet. Det fører til at luften blir tørrere og skyene forsvinner. Luften forsøker å strømme rett ut fra høytrykket, men også her gjør Coriolis effekt at den strømmer i spiralform, men den sirkulerer i motsatt retning av lavtrykkene. Høytrykkene forbinder vi med godt og klart vær.

Noen høytrykk er permanente, andre er tilbakevendende. For eksempel er det et permanent høytrykk over sydpolen. Det gjør at sydpolen er jordens tørreste område. Det kan også forårsake drepende kalde, sterke vinder fra polplatået. Andre tilbakevendende høytrykk er et kraftig høytrykk over Sibir. Dette dannes på vinteren og kan vare i månedsvis. Det fører til ekstremt lave temperaturer og påvirker været på hele nordkalotten. Et annet er et høytrykk over Azorene som påvirker været i Europa, Nordafrika og hele Nordatlanteren. Noen ganger kan det strekke seg helt over til Amerika og da kan det styre tropiske orkaner inn mot kysten.

Vær er mye mer enn lavtrykk og høytrykk. Det er passatvinder, monsunvinder, jetstrømmer,havstrømmer, bølger, hadleyceller og mye mer. Men alt i alt, det været gjør er å transportere energi fra der det er hett til steder der det er kaldere.

Hvis vi ikke hadde denne effekten ville temperaturen ved ekvator bli drepende høy, og tilsvarende ville temperaturene på nord- og sørkalotten bli ulevelig lave. På grunn av været blir solenergien fordelt over hele kloden og den biologiske produksjonen kan foregå overalt.

Selv om det kan synes slik av og til, så bor vi ikke her til tross for været, vi bor her på grunn av været.

Les mer om været på <a href="/en/»http://met.no»/">met.no</a> eller på <a href="/en/»http://yr.no»/">yr.no.</a> <a href="/en/»https://no.wikipedia.org»/">Wikipedia</a> har også mye stoff om vær

 

Selfie

Her om dagen var jeg innom bokhandelen. Ja, for jeg er litt gammeldags av meg. Jeg liker best å lese bøker fra papir. Så innimellom tar jeg meg en tur i bokhandelen for å kikke ha de har i hyllene. Av og til har de mange bøker, men andre ganger har de omtrent ingenting. Joda, de har vel noen bøker stående rundtomkring, men ingen som jeg finner leseverdige.
Denne gangen var det særdeles magert. Jeg gikk og kikket rundtomkring i hyllene, men det var ingenting å finne der utenom kokebøker, bloddryppende kjedelig krim og selvbiografier, enten fra selvhøytidelige alleermotmegpolitikere, narcissister med ulevde liv eller ukunstneriske kunstnerlidelseshistorier. Kort sagt, ingenting å lese.
Men det var en bok jeg ville spørre etter – jeg husker ikke hvilken – så jeg gikk til disken. Ekspeditøren, en ung jente, var opptatt med å ekspedere en annen kunde. Mens jeg ventet, stod jeg og så meg omkring. På disken, ved siden av kassaapparatet lå det noe underlig. En slik teleskopstang – som en radioantenne som kan trekkes ut. Eller en sånn stang med magnet eller gripeklo som en kan bruke til å fiske opp skruer eller annet som en har mistet nedi motorer eller lignende. Det var bare gripemekanismen i enden jeg ikke kunne forstå meg på. Den lignet ingenting jeg hadde sett før. Jeg stod og studerte denne tingsten fra alle bauger og kanter. Men da ekspeditøren var ferdig var også nysgjerrigheten uimotståelig, og jeg måtte spørre. Selfiestang svarte jenta med et lite flir. Kanskje hun trodde jeg skulle kjøpe en. Hun hadde heller ikke den boken jeg ville spørre etter, så det ble heller dårlig med handel.
Men jeg har jo lagt merke til at det er blitt veldig populært med selfier på facebook. Alle facebookere med respekt for seg bør vel ha en selfie. Så jeg har lenge tenkt på å ta et selfiebilde. Problemet er at slike selfier viser helst vakre, slanke, nystriglede og blankpolerte unge jenter. Nå er det slik at undertegnede ikke fyller noen av disse kravene.selfie
Da kom jeg jo på en glimrende ide. Jeg kjører jo rundt i en nypimpet aquabuss. Den kunne jo ta hovedrollen, så kunne jeg inneha rollen som statist.
Som sagt så gjort. Ved hjelp av en uteleskopisk, fjernstyrt selfiestang ved navn Tormod ble bildet tatt. Og her, mine venner, er bildet. Man føler seg en smule toskete når en poserer for en selfie. Men det får så være. Nå kan vel ingen påstå at jeg ikke er en ordentlig facebooknerd.

Når et gjelder skiltet jeg har på taket, så må jeg poengtere på det sterkeste:

ALLE S’ene skal være med

 

Draugen and the storm

Once upon a time, probably on the outer side of Senja, they were expecting a storm. This was late in the late autumn, perhaps at the end of November or the beginning of December. There were storm lights in the sky and then it fell completely still. The fog vas like a wall out in the sea, and occasionally one could see flashes of lightning far out there. A storm was coming, and probably not just a little one.
They sat down at the sea shed, mending nets and discussing from which direction the wind would come from. 'He’s coming from the north,' Petter claimed, 'when the lightning flashes out at sea like that, he’s coming from the north.' Not everyone agreed with this, and it turned into a long discussion with a lot of joking around.
Inside the nook of the shed stood an old boat stove that they eagerly fired up, and on top of it stood the coffee kettle and roasted. Yes, because this was before people had thermos flasks, and not to mention TV jugs. What would they need a TV jug for when the TV hadn't been invented yet? No, they just moved the kettle a bit to the side of the stove, and then it could stay there and keep warm.
Gradually, people began to realize that the wind would probably be northly, and that it would come out in the middle of the night – with the high tide, around half past two – three o’clock. So they were out on the dock checking the moorings and getting things ready before a north wind blew. Afterwards, they went back into the shed and threw more water into the coffee kettle. One have to get a little warmth into the body. All that tobacco chewing and coffee drinking naturally led to a bit of traffic outside to “releasing the pressure,” as they said. Hagbart wasn’t very strong in the stomach. He gradually felt a bit unwell. Down on the dock, they had an outdoor toilet. It was so airy and nice there, and it had a good slope. That’s where Hagbart went. So there he sat and meditated. The relief was considerable, but he stayed a while longer. It was so nice to feel the wind brushing over the backside. But it did get a little cold, so he took a page from a newspaper that was lying there, tore off a suitable piece, and began to rub it so it would become nice and soft to wipe with. While he sat there in his own thoughts, fiddling with that scrap of paper, he suddenly heard the waves crashing against the pier, and then he sensed a strong smell of the seaweed – that rotten tang and ocean smell and all sorts of things. But then he heard this:
«Hut..t…t…t..t.t, hut..t…t…t..t.t. Løys førr norden og bett for synden. Hut..t..t…t..t.t.» (the draug speeks norwegian, ofcourse. It means loosen for the north and tie for the south)
Han Hagbart became both sweaty and cold at the same time. What was this? He ripped on his clothes and slammed the lid on the bench. Then he carefully peeked through the door to see if anyone was there. No, no one. He hurried into the shed and told the others what he had heard.
After a lot of coffee brewing and spitting tobacco, they eventually came to the conclusion that it must have been the draug who had warned them, and that they needed to fix the moorings again. They glanced around at the quay and under the pier, but saw nothing. Then they walked, a little anxious, on the quay in a gathered group and secured the moorings against the south wind. That is, everyone except Petter. He stood his ground – "It will be a north wind, I say." "Do you want to risk shipwreck and loss just out of superstition?"
But that's how it turned out. Petter's boat was moored for a north wind, and all the others for a south wind. And the night came, bringing with it a strong southwesterly gale that whistled between the houses like an organ concert with inserted timpani beats as it threw fish crates around, and with half-liter raindrops that came rushing horizontally.
By mid-morning he calmed down a bit, and there was also a bit of daylight so one could see. Everything was somewhat in a mess and chaos after the gale, but the boats lay nicely in front of the quay, all of them – except for Petter's. It had capsized and was lying on its side over by the shore.

Sea urchin festival 2015

Jeg hørte ord om at det var mange som ikke fikk sove i natt. Det var de som hadde slått opp telt ved Bøsanden. Når båra ruller inn og slår, så blir det ganske kraftige, dype drønn. Det nytter ikke mye med sov-i-ro da. Man forhåpentligvis fikk de seg noen småblunder innimellom slik at de kom seg opp og på konserter. Og dessuten, på slike festivaler farer en vel ikke for å sove bort tida. Iallfall ikke for de unge og spreke, de som sover i telt. Selv var jeg nok så feig at jeg kjørte hjem og sov i min gode, varme og ganske så stillferdige seng.
Jeg var ikke på så mange konserter denne gangen, men jeg fikk da med meg noen.
Valkyrien Allstars på fredag. Fin konsert, men, for å bruke et for meg litt fremmed uttrykk, jeg får litt dårlige vibber av snuslepper på scenen. Likevel, det var verdt å kjøre fram og tilbake fra Sørreisa for å få med seg. For det var den eneste konserten jeg var på den dagen. Lørdagen, derimot, ble det flere.
Først ble vi i skikkelig godt humør av å høre på Ytre Suløen Jazz-ensemble. Fengende rytmer og fin lyd. For en som har, for lenge leeeenge siden, bakgrunn i musikkkorps og dessuten liker både jazz og brass, så var det ordentlig fint å sitte foran en trombone, en trompet og en ordentlig bass. Og med Tricia, en skikkelig New Orleans-sangerinne med en stor stemme i tillegg, kom i en henført, euforisk stemning(mulig det er litt smør på flesk her, men det er helt på sin plass).
Så var det Igor Dunderovic med fettere som ga oss et nytt perspektiv på lover og låver og tilhørigheter på en underfundig måte som også åpnet latterdøra.
DSC_0015Og så var det Ole Paus. Han stiller jo i en klasse for seg selv. Han tilhører den type artist som kan fylle og dominere et lokale med bare seg selv og gitaren. Med fin humor og satire og en passelig porsjon selvironi trollbinder han iallfall et nordnorsk publikum. Men det er en ting. Mannen må jo være lettere kulturgeografisk stedsforvirret. Men ber jo ikke publikum om unnskyldning for et bittelite «fanden» i sangteksten. Ikke på ytre Senja. Det må nok noe adskillig saftigere til for at det skal bli nødvendig. Som han sier, han Krestjann styrmann til prosten, «når æg skal ha galeasen i hamn, me sjyrokket piskanes i vevlingan, då nøtte det ikke å slå en kremt i han» (fritt sitert etter Vett og Uvett). Når det er sagt, så må jeg vel legge til at det behøver ikke egentlig å være direkte bannskap. Det blir nå egentlig fort mer usmakelig en egentlig morsomt. Men sterke ord, det må en bruke av og til. Hør bare på han Oluf. Han bruker masse sterke ord, men sjelden eller aldri banneord. Dog, litt må tåles. Fanden må man vel for fanden ha lov å si.
Så var det jo mange andre som jeg gjerne skulle hørt på. Noen som jeg aldri har hørt om, noen som jeg har hørt om og noen som jeg har hørt og gjerne hører igjen. Som for eksempel Lena Jinnegren som jeg ikke fikk høre denne gangen.

Da er det bare omkring et års tid til neste gang det er kråkeslottfestival

Antar and Abla

The other day I came across a piece of music that I had not heard before. It put me on the trail of an interesting story. Unfortunately, I did not find the whole story, only fragments, in the sources I have available. But I put the pieces together and have made a kind of retelling of the story. Of course, it is not completely correct and all that, but I would rather have those who know it correct me, either in the comments or by send me a mail

Antar and Abla

In Arabia there once lived a slave boy named Antarah ibn Shaddād. But only his mother used his proper name. The others simply called him Antar. He was the son of Shaddad, a respected Tuareg chief of the Banu Abs tribe. His mother's name was Zabibah, and she was a slave girl whom Shaddād had captured during a raid in Al-Habash in what is now Ethiopia. Like his mother, Antar was also dark-skinned.

Despite his slave status, he won everyone's respect by becoming a skilled horseman and a powerful and strong warrior. He also proved to be good at poetry and singing. Many evenings he sat playing and singing outside the tent, and then many listeners gathered. Among them was a young girl who always appeared when he played and sang. It was one such evening. He had gathered a large crowd of listeners outside the tent where he sat playing and declaiming poems. At the very back of the audience sat the girl named Abla Bint Malik. She was the daughter of Malik, Shaddad's brother. Therefore, she was Antar's cousin. Antar had not particularly noticed her before, but on this particular evening she was so moved by his fine poems that she had to wipe a tear. Just then Antar looked up and straight into her face, which was illuminated by the moon. He had never seen a more beautiful face. She was like a shining full moon. He fell in love with her immediately. When he stopped playing and everyone went to their tents, he managed to whisper to her that he would wait for her by a large rock that lay just outside the camp.

She did not come to the stone that night, but he was steadfast and waited for her night after night. Finally, after many days, he heard footsteps in the sand. It was a moonless night, and he could see nothing at all. But he knew who was coming. This stone eventually became their regular meeting place, and many evenings they sat together here in the dark and talked.

The two fell more and more in love with each other. Among the Tuareg, it was customary for a cousin to have the first right to ask for a girl's hand. Despite being considered a slave, Antar plucked up courage and went to her father, Malik, to ask to marry her. But Able was a true Arab of fine lineage and Malik would not marry her off to a slave, and to someone who was not a purebred Arab.

War broke out with a neighboring tribe. Shaddad told Antar to go out and fight with the other warriors. Antar looked at his father regretfully and replied, "The slave does not know how to conquer or defend. The only thing he is good for is to milk goats and serve his master." Shaddad replied, "Defend your tribe, O Antar, and you are a free man."

Antar fought and won. He chased the invaders away and freed the women who had been captured. Now he had won his freedom. He went to Malik again and asked for Abla's hand in marriage. This time he did not receive a categorical no, but was given a series of difficult tasks that he had to solve first. As he solved the tasks, he was given more and more new ones. Finally, Abla was married off to a tall Arab while Antar was out fighting the invaders.

Antar never forgot his love for Abla, and much of his poetry is about her. Perhaps it was when he learned that she was married that he wandered into the desert in disappointment. Tired of people and their intrigues and wars, he wandered into the desert to find solace in solitude. While wandering around in the desert, he suddenly saw a gazelle being attacked by a large bird of prey. The bird swooped down from a great height and planted its claws in the gazelle's back. Antar rushed forward and fought with the bird. After a long chase, he managed to kill the bird of prey and break its claws so that the gazelle could get free. The gazelle ran away, but Antar was tired from the chase. Exhausted, he lay down to sleep.

While he was sleeping, he dreamed that he was visited by Gul-Nazar, the fairy queen of Palmyra in Syria. It turned out that the gazelle he had saved was actually Gul-Nazar who had transformed herself. In gratitude for his rescue, she promised that as a reward he would receive the three greatest joys in life: retribution, power, and love. Encouraged by this, he then added a fourth wish, that if he should tire of these things, the queen would take his life.

He fell in love with Gul-Nazar and eventually forgot about revenge and retribution. Even power was not so tempting as long as he could hold the queen in his arms. But eventually he grew tired of that too. Then Gul-Nazar took him in her arms and kissed him so intensely and for so long that life finally ebbed away.

Another ending is that he woke up from the dream and found himself in the desert. He then returned to fight against the tribe's enemies. But he never forgot Abla as long as he lived. He died in a battle against the neighboring Tai tribe. The war he fought was over a dispute over some horses.

Antar was not only a warrior, he was also a great poet, and his poems are well preserved. Many heroic poems have also been composed about him. If you wander around the coffee houses in Arabia, you may well hear a story about Antar. If you are really lucky, you will be able to hear the entire romance between Antar and Abla, with all the details and artistic embellishments. He lived from 525 to 608, that is, before Islam. The Russian composer Nikolai Rimsky-Korsakov has written a symphonic suite about him

Disappointed with newspapers

Jeg er umåtelig skuffet over avisene. I flere uker har jeg fult med om det ikke skulle komme, om ikke annet, så en liten notis om saken. Men nei. Ikke et ord. Avisene nåtildags er bare opptatt av opplagtall og ignorerer totalt befolkningens behov for utførlig, dyptgående og nøyaktig informasjon, tilpasset den tiden og ikke minst den årstiden vi lever i nå. I mange av de tusen hjem tas de frem, børstes støvet av og stilles opp midt inni i stua. Hvem aner hvilke farer vi utsetter oss selv for. Jeg savner god gammeldags folkeopplysning i avisene. I stedet skriver de side opp og side ned om hvem som har løpt fortere enn hvem, det være seg på bare føtter eller med ski eller skøyer på. Det spiller nåvel liten rolle hvem som kom først frem, bare alle kommer frem. Og politikk, det skriver de masse om. Hvem som sier det dummeste som sies kan og hvorfor de sier så og hvorfor de slett ikke angrer på at de sa det og at de ville si det en gang til, om de bare fikk sjansen og at de ville bare ordlegge seg på en annen måte slik at det ikke kom så tydelig fram at de mener det de mener.

Det er så en rent kan miste pusten av sånt. Men det vesentlige, det mange lurer på, det som kunne være til praktisk nytte i hverdagen, kort sagt: det man knapt kan leve uten å bli utførlig informert om, det skriver de ikke et ord om.

Jeg vil derfor oppfordre alle aviser, ukeblad og andre seriøse blekkflekkere: Gi oss en ordentlig og utførlig reportasje om alle de farlige og forferdelige insekter, dyr og småkryp som lever og trives inne i et ekte plastjuletre!

 

A Christmas tragedy

Have I ruined Christmas? That one can't show a bit of determination and character. For almost fourteen days I have been strong-willed and steadfast, but today it went completely wrong. I brewed myself a cup of tea. Twinings Earl Grey with bergamot oil. Probably named after that Grey who throws dozens of shadows and lingers in both the east and west and probably in between as well. The one they write books and make films about.
The corrupting drink, moreover sweetened with three saccharin tablets. Surely an unhealthy and depraved chemical that breaks down free will and makes us victims of unruly desires and horrors. With this chalice of sin, along with two slices of store-bought bread spread with omega-3 oil-rich light margarine and spreadable bacon cheese, I went so innocently to the kitchen table to consume enough energy to survive the evening and night without it having any diminishing effect on the poise one needs to achieve the necessary respect in society.
And while I sit there enjoying the evening’s daily bread, I become aware of a printed matter lying open on the kitchen table, purchased 14 days ago and set aside for spiritual nourishment during Christmas. And now, apparently, used by someone who has little respect for traditions and customs and what may be socially and ethically acceptable in relation to calendar and culture. Despite discipline and common sense, my gaze is drawn there, though I would rather not look. On one of my shoulders, the left one, a small red-clad figure suddenly appears with a sharp three-pronged pitchfork. It prods at me to make me turn my gaze. I try to resist. In such situations, it is expected that a corresponding white-clad, winged figure will appear on the other shoulder, and that these will fight each other, after which the white one should prevail and guide me to the right path. The white one does not appear! He does not come!
It's really not that unexpected, as I have always been convinced that I myself have a better understanding of the connections between things than a warlike shepherd people from the Middle East can come up with. In short, I have never been a believer. So in the absence of faith, the winged one does not show up. Now, the one dressed in red shouldn’t be present either, since I don’t believe in him either.
But he is there nonetheless, and slowly – actually not that slowly – quite quickly – my resistance breaks down and I give in to the temptations. I take the illustrated, non-colored printed matter and place it in front of me, turn to the first page, and begin to read. Then it's done. There is no turning back. The material is interesting, captivating, and engrossing. While I slowly munch my allotted evening ration of today's bread, I continue to read. The bread runs out, and I barely manage to move my hand away so that I don't eat it as well. Then I sit there and read while digesting, until the very last page is read and absorbed. Three illustrated comics and a short story.

This is how it came about that I ruined the Yule in advance, long before it had actually begun
This year's Yule booklet with Jens von Bustenskjold has been read and is over. How will this go? Have I completely ruined the Yule?

Olympics in tangles

Olympens guder har samlet seg rundt Hefaistos ild på fjellet Vigla på Limnos. Der sitter de og drikker øl og ler av de såkalte idrettstopper som gråter og vrir seg i pine mens de fremsier sine elgier på TV og i aviser. De storler av olympens eldgamle og forfyllede yppersteprester som prøver å se uberørt ut tiltross for at de er utstøtt og kastet ut til de udemokratiske og menneskerettighetsbrytende ulvene i øst. Heldigvis har de såpass med utsøkte fludier innabords at de klarer å holde overleppen fra å skjelve mens de er på TV.
Zeus sendte nemlig en tordenkile. Bare en ganske liten en, og han kastet den ikke slik han ellers har for vane når han er skikkelig trollsint. Han sendte den med en ørn og fikk lagt den slik at Ernadama satte seg på den. Da skrek hun NEI NEI så høyt at Eris våknet og begynte å herje blant de som ville utsette landet for dekadensens forarmelse og prestasjonsjuksernes forherligelse.
Alle, både guder, halvguder, titaner og helter applauderte fallet til disse fullkommersielle kvasiatletene og bolverket rundt dem. Og så ler de rått hver gang en eller annen på NRK i idreligiøs vånde opplader munnen og sier ordet «idrett» omkranset av blomster og sørgebånd.
La idrettskommersen dø og fram med de frie amatører.

How did life on earth come to be?

 

 

Jorden er unik i solsystemet vårt. Det er den eneste planeten som har liv. Iallfall som vi kjenner til. Det spekuleres på om det har vært liv på Mars. Også på noen av jupiter- og saturnmånene er det noen som mener at det kan finnes en form for liv.

Jorden er den eneste planeten vi med sikkerhet vet inneholder liv. Og den yrer av liv. Smått og stort, krypende og gående, svømmende og fastsittende. Det fyller hele jordens overflate, fra langt under overflaten og til høyt opp i atmosfæren. Om du knekker en stein i to, så kan det finnes en bakterie eller en annen form for liv der. Eller du finner rester av liv – fossiler. Vi kaller det biosfæren, det kuleskallet der liv finnes. Det er et 19 kilometer tykt og det dekker jo selvfølgelig hele jordens overflate. Nå er vel ytterkantene på biosfæren, dypest nede og høyest oppe, heller tynt befolket. Det meste av livet finnes innenfor et lag på bare 3 kilometer.

Noen mener at livet ble plantet på jorden. Livet finnes overalt i universet og det skal spre seg overalt ved at det, i form av veldig hardføre sporer innkapsles i meteoritter eller kometer og smitter liv til de planetene de eventuelt treffer. Denne teorien sier ingenting om hvor og når eller hvordan livet har oppstått. Den sier bare at det sprer seg i verdensrommet. Det har også vært funnet noe som kan ligne spor av liv i meteoritter, men disse funnene og tolkningen av dem er kontroversielle.
Andre mener at livet er aldeles hjemmelaget. At det har oppstått her på jorden for omtrent 3,4 milliarder år siden, omtrent en milliard etter at jorden ble dannet. Akkurat hvordan livet oppsto fins det flere teorier om. Noen mener de oppsto i havet, noen mener det skjedde i halvsmeltet is eller i vann som vekselvis frøs og tinte. Andre mener at livets vugge stod i en skitten sølepytt. På 1950-tallet gjorde kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey et berømt eksperiment. De simulerte et vulkanutbrudd på en primitiv jord.

Miller – Urey eksperimentet

De laget et oppsett med flere sammenkoblede glasskolber. Inni dem fantes det vann med samme sammensetning som urhavet, og en atmosfære som også var ment å ligne den primitive atmosfæren. Så varmet de vannet for  få fordampning og kjølte det ned igjen for at det skulle fortettes (simulert regn). I en av kolbene var det plassert elektroder som det ble sendt elektriske utladninger gjennom.  Etter en stund dannet det seg aminosyrer. Aminosyrer er byggesteiner for proteiner, som er det stoffet live består av. Senere er det blitt foretatt andre, lignende eksperimenter med varierende kjemiske sammensetninger og med UV stråling og radioaktiv stråling som energikilde. De testet egentlig ut en russisk teori om at i en reduserende atmosfære ville det dannes komplekse molekyler når energi ble tilført. Men fra aminosyrer til levende organismer er det ennå en lang vei som ennå ikke er kartlagt.

Det er en rekke teorier som gjelder. Noen tar utgangspunkt i vindpisket skum på en strandkant, andre baserer seg på flåter av pimpstein, proteiner som gror på overflaten på en krystall, proteiner som gror langt nedi jorden eller langs en iskant.

Den første, primitive cellen kunne ikke puste oksygen eller hente næring fra sollys. Den måtte hente energi fra kjemiske substanser. Etterhvert lærte bakteriene seg fotosyntese. Interessant i denne sammenhengen er cyanobakteriene, ofte kalt blågrønnalger til tross for at de er mest i slekt med bakteriene.  Cyanobakteriene er primitive bakterier, svært gamle, helt fra livets spede begynnelse. Som alle bakterier har de ikke cellekjerne, og de har heller ikke kloroblaster slik som plantene har. Istedet foregår fotosyntesen i folder på innsiden av celleveggen. Disse må ha vært i et enormt antall, for de endret jorden. De produserte oksygen som et biprodukt av fotosyntesen og det endret jordens atmosfære og ga grunnlag for utvikling av andre livsformer.

Panspermi-teorien har endel svakheter. For at en metoritt skal inneholde liv, så må den komme fra en planet som har liv. Men en begivenhet som har potensiale å slå løs biter som har energi til å rive seg løs fra planetens (og solsystemets) tyngdekraft, må nødvendigvis være så dramatisk at den i seg selv vil ta livet av de aller fleste organismer. Men det kan selvfølgelig tenkes at i kjernen på et stort stykke finnes noen sporer som overlever. Disse må tåle verdensrommets ekstreme kulde, kanskje ekstrem oppvarming, stråling og selvfølgelig vakuum i tusener, kanskje milliarder av år. Så, når meteoritten endelig treffer en passende planet, så må de tåle oppvarmingen fra nedstigningen i atmosfæren, deretter må de tåle det traumaet som selve nedslaget representerer. Hvis det så likevel skulle hende at disse sporene overlever alt de har gått gjennom, så blir de nå utsatt for ekstreme omgivelser. Hvis de kommer fra en planet der livet har utviklet seg, så kommer de nå til et miljø der vannet er etsende, luften er giftig og inneholder ikke oksygen, det er kanskje ekstrem UV-stråling og det kan være radioaktiv stråling eller partikkelstråling fra stjernen planeten kretser rundt. Kort sagt, den kommer til et miljø den ikke er tilpasset.  Et annet problem, om enn av mer filosofisk karakter, er at denne teorien begrenser dannelsen av liv til en enkelt eller iallfall til et fåtall ganger. Den sier, implisitt, at dannelsen av liv er en tilfeldighet, et engangstilfelle.

Da er det mer tilfredsstillende å tenke at det nærmest er en naturlov at når forholdene ligger til rette for det, så dannes det liv. For det er egentlig ikke prinsipiell forskjell på liv og andre kjemiske prosesser. Forskjellen ligger kun i kompleksitet. For livet er ganske sammensatt, både for de primitive og de mer utviklede organismene. Noen mener at tidsaspektet ved denne teorien er et problem, det at livet ble dannet så forholdsvis raskt etterat jorden selv ble dannet, mens den videre utviklingen har gått saktere.

 

The crow's nest once more

Lena Jinnegren

Så har jeg vært på kråkeslottet igjen. Denne gangen for å høre på en fascinerende dame synge. Jeg har hørt henne synge før, sammen andre. Spenningen og forventningene var på topp, En konsert i skipperstua på Kråkeslottet får helt automatisk en annen dimensjon enn en konsert hvorsomhelst ellers i verden.

Jeg kom sigende utover den smale, svingete veien til Bø vel en halvtime før konserten skulle begynne. Det kan jo alltids være greit å ha litt god tid. Jeg hadde jo sendt en mail på forhånd for å reservere billett, men fikk til svar at det trengtes ikke. De garanterte meg  plass og en stol å sitte på. Jaja, tenkte jeg, da venter de vel ikke at et kommer så mange. Og det så riktignok ganske ryddig ut på parkeringsplassen. Jeg spaserte nedover moloen, gikk inn og fikk meg billett og kaffe. Så satt jeg en stund og pratet med folk mens jeg drakk kaffen. Jeg følte en lett misunnelse ovenfor de som hadde fått seg et glass vin, men jeg hadde jo bilen…  Det så fremdeles ut til å være forbausende lite folk. Med ett kom det en kar med en bjelle og bjellet folk med seg opp til skipperstua. Plutselig var det en hel skokk med folk som fulgte etter. Ikke aner jeg hvor de kom fra, men de var nå der. Det var nesten som rottefangeren fra Harlem. Men det var nå egentlig ikke lyden av klokken som lokket oss, det var forventningen av vakker sang.

Skipperstua fyltes opp med folk. Sannelig hvor jeg vet hvor de kom fra, men fullt ble det, på alle stolene og noen stoler til. Skipperstua, si meg en gang, var ikke den opprinnelig grønn. Jeg synes så tydelig å huske at det var grønn strie med hvite paneler nede – og vinduer fra Raufoss. Men nok om det. Skipperstua har sin sjarm uansett farve. Da alle hadde fått sin plass og sin garanterte stol å sitte på, kom slottsforvalteren og presenterte kveldens artist, Lena Jinnegren.

Man kan jo ikke annet enn å beundre artister som, bare med en gitar og stemmen sin kan trollbinde publikum så totalt. Men så satte hun seg til pianoet. Og det er på en måte mitt favorittinstrument. Vi hadde et gammelt piano hjemme. Det var kjøpt brukt, et sort piano som var spraylakkert hvitt utenpå det sorte. Og den spraylakken, den var ikke noe å skryte av. Det falt av stykker av den. Pianoet led av litt småprikksyke, det vistes jo så godt med det sorte under hvitmalingen. Heldigvis er det jo slik med pianoer, at det der lyden som er det vesentlige, ikke utseendet. Og lyden, den var upåklagelig. Det at vi hadde dette pianoet stående i stua gjorde at jeg fikk lyst til å lære å spille på det, naturlig nok. Det ble jo litt sånn småklimpring med en finger på det, men det er jo ikke det samme som å spille piano.

Det var engang en dame som skulle lære meg å spille piano. Hun var skjønn og sjarmerende, så skjønn og sjarmerende at – ja, jeg kan fremdeles ikke spille piano.

Jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at jeg er håpløst umusikalsk og aldri kan lære å spille et instrument uten rent mekanisk etter noter. Derfor har jeg stort sett holdt meg til andre typer taster.

Men det gjør jo ikke gleden ved å høre musikk mindre, heller tvertimot. Og Lena Jinnegren sviktet ikke. Nydelig fremførelse av viser og innimellom noen sugende rymter.

I dag hører vi kanskje mer på musikk enn noensinne. Mp3 filer er enkle å laste ned, tusener får plass på en minnebrikke. Streamingtjenester over mobilt nettverk lar oss spille musikk omtrent hvorsomhelst (sålenge batteriene varer). Musikk blir lett enslags bakgrunnsstøy som en bare legger merke til når den blir borte. Derfor er det så fint å gå på en slik konsert der en får oppleve levende musikk, spilt av et spill levende levende menneske som kan sjarmere og underholde et helt publikum. En får oppleve stemningen og reaksjonen fra de andre publikummerne, og en får være med på å gi sitt bifall gjennom klapping. Det burde ha vært bravo-rop også, men det er vi ikke så flink til. Jeg får rope det her: BRAVO

Takk for en fin og hyggelig konsert!

Angående bildet, så har jeg hentet det hos Troms fylkeskommune, kultur i Troms. Jeg håper dette faller inn under «fair use».