If anyone is wondering how it happens that the seagull can fly, I can tell you right now. It's pure and unadulterated STUBBORNNESS! That flapping of the wings is just for show. No, he flies on pure stubbornness. He's even more stubborn than the wi… well, let's leave that unmentioned. But in any case, he's the most stubborn thing you can wrap in feathers.
I have now politely tried to talk properly with him and persuade him to move his nest and breeding site to places other than my porch. There should be plenty of suitable places in the local area for nest building.
For a while, I thought he was aiming for a mobile existence, because every morning I found straw and twigs and things like that on the car roof. But here yesterday evening, quite late yesterday evening, actually long after a reasonable bedtime, I was letting the cat out. Then I realized what was going on. They are doing their thing on the car roof. So the arrangement with straw and twigs is probably just to prevent the flat-footed ones from slipping on the slippery roof. It’s probably nice to get a little push-off when the seagulls are at their worst.

I had now convinced myself that it was too late for this pair of seagulls. They haven’t had it easy this year, being homeless and chased around as they have been. Twice, their egg has been taken from them. I thought the season was lost for them. But not at all. When I saw the activities they were up to on the car roof, I realized there was more to come. And sure enough, this afternoon when we came home from work, they had made a nice little nest bowl. Where to? Well, I can tell you. In the other flower box on the steps. Well, not ON the steps, as it hangs outside the railing, but still. No egg has been laid yet, but the intention is clear.

That stubborn bird!

Larissa, and not to forget her mate, Larris. Last year they settled on the garage roof, right at the edge, where they took turns incubating a single egg. Eventually, out came a little gray-green speckled downy chick, and the seagull-like happiness was immense. Yes, we shared, more or less, the excitement over the little one. But both Larris and Larissa became quite grumpy and quarrelsome. Not to mention loud-mouthed. There was screeching and scolding like no other whenever someone went out the door. Well, we thought, it won’t last that long. But it did. The fairly flat garage roof with asbestos-cement sheets was a perfect nursery for the seagull chick. There was busy traffic to and from with treats for the growing family. Every time the feeding express had a free moment, there was either loud choral singing from the roof ridge or dive-bombing after the cat or other creatures unfortunate enough to be in what they clearly defined as a forbidden area. However, it must be admitted that the residents of the house had a kind of free pass to move around the area as long as they stuck to ordinary, everyday tasks. Except for the house cat. The cat developed acute agoraphobia. It eased a little over the winter, only to be replaced by a touch of cryophobia, but now the agoapphobia has flared up again.
The maternity ward on the garage roof eventually turned into a kindergarten, preschool, elementary school, and finally a middle school. Every day when we came home from work, the little one was the first thing we looked for, to see if it had jumped down. But we were disappointed—every day. We even set up an old foam mattress to soften the fall, but it didn't help.

But suddenly one day, he was both able to fly and confirmed and almost an adult, and then he was gone. Peace settled over the courtyard, and we could once again welcome visitors without equipping them with helmets and hearing protection. It was in that context that I had a serious talk with Larris and clearly warned him that we would not tolerate this. They were evicted from the garage roof and were welcome to find another breeding place.
Then winter passed and spring came. And with spring, two clearly spring-crazed little seagulls: Larissa and Larris. They were busy with what seagulls do on bright spring nights. Such springtime gull activities eventually lead to an intense urge to build a nest, and the serious talk we had had was obviously forgotten. I felt compelled to put power behind my words and demanded the removal of the illegal structures. After two or three attempts, I realized that stronger measures were needed. A seagull-scaring owl was purchased. 'Greets passersby with blinking eyes and a friendly hoot,' it said on the box. Friendly hoot? By now, we were well past the friendly phase. The owl looked so plastic and unconvincing that I was embarrassed to show it to the seagull. It was never set up, just packed away and forgotten. A ladder with a fluttering red plastic bag seemed to do the job. Now it only covers a small part of the garage roof, but fortunately, it seems that it's exactly that spot which is the only suitable seagull nesting site. For it eventually got through the plumage that the garage roof was terra clausa for nesting. In sheer desperation, Larris set up an emergency nest in a flower box outside the steps. It was high time, because as soon as the last straw was laid, an egg plopped out. Now it may be that they got very busy 'charging' the next egg, and less concerned with taking care of the one they had, for the next morning the egg was gone without a trace. 'What do we do now, little dove?' said Larris. 'Pressure's building up, it's building up, hurry, hurry,' said Larissa. She couldn’t scream out the proper seagull way, because she was afraid the egg would just pop out. Larris understood that there was urgency, so he arranged some straw in the nearest flowerpot so she could relieve herself. And there they lie now, Larissa and their egg. Yes, Larris is diligent and takes his turn incubating too. He has a slightly milder temperament than Larissa. She is more short-tempered, especially if someone surprises her. Otherwise, they have become quite friendly while incubating. Even the cat is quietly tolerated. Well, quietly might be an exaggeration. Using an indoor voice is not something seagulls are good at. But one thing is certain: when the egg hatches, the area will be evacuated fairly quickly. No seagull chicks get to sit in peace until they are capable of flying, and even more so. (I hope)

---

Update: Today, when we got home from work, a small tragedy had occurred. The seagull was lying on its nest but took off immediately when I swung into the driveway. Otherwise, they have not been so easily disturbed. They have stayed put and incubated diligently even when we stood on the porch just a meter away. Something had happened here, I thought. Then I went up to the porch and saw this:

Life is sometimes quite short – especially a seagull's life that has not yet come out of the shell. We suspect that it might be the magpie that is to blame. It has a nest up in the tree right next to the stairs and has a full view of everything the seagull might be doing. Perhaps it has been lying in wait and struck in an unguarded moment. The misdeed must have happened quite recently, I suppose. Then we'll see what happens next. If the seagull gives up, it lays a new egg in the nest or finds a new nesting place.

Vita brevis, acuta rostro!

En ting er jeg sikker på – jeg kommer ikke til å bli plaget med nyrestein i nærmeste fremtid. Nå skal det ellers bemerkes at det er en plage jeg aldri har vært rammet av. Men uansett så har jeg nettopp blitt totalvaksinert mot slike tilstander. For det har seg nemlig slik at jeg prøver å være innom Kråkeslottfestivalen hvert år. Så også i år. Jeg synes at det er litt vel mye å delta i tre hele dager til ende, så i år valgte jeg meg lørdag. Jeg er også slik at jeg er noe treg når det gjelder forberedelser og planlegging, så det ble litt sånn i siste liten anskaffelse av billetter. Dermed hviler det også en lett aura av tilfeldighet over de utvalgte evenementer. Det vil si, Toini and the Tomcats var ingen tilfeldighet. De var snarere grunnen til at jeg la av gårde på tur. Men jeg hadde ytterligere to billetter – når en først tar på tur må en jo ha full valuta. Og de utøverne viste jeg fint lite om. Så, etter å ha utført diverse ærender på Finnsnes la jeg på tur utover Senja og rakk sånn omtrent den første konserten. Jeg snek meg inn i halvmørtna med briller som ennå var mørke av dagslyset ute. Det var nå bare å føle seg fram og finne en stol å sitte på der det ikke satt noen fra før. Hvis jeg skal sitte på noens fang vil jeg nemlig vite hvems! Blant annet av den enkle grunn at det må være et fang som tåler belastningen. Det vil da si et rimelig solid et. Jeg fant imidlertid et ledig sete slik at jeg, uten å antaste noen, kunne konsentrere meg om godlydene som kom fra podiet. For der stod det en ung jente og en tilsvarende ung mann, den siste med en gitar, den førstnevnte bare med seg selv. Og, folkens, der har vi en kommende ny stjerne på jazzhimmelen. Det var nemlig Tiril Lill Jackson som stod der og sang. Med en stemme som har potensiale til å høre hjemme blant de store var det absolutt den ene tingen som alene var verd turen.
Men alt for snart var hun ferdig med sitt repertoar og forsvinner ut til venstre (egentlig til høyre, men nå er det sånn at i dramatikken forsvinner man ut til venstre…). Inn kommer et gjenge unge gutter. En har på seg hatt, og han benker seg til ved trommene. Så er det en med bassgitar og to til. De ene tar mikrofonen og forteller hva vi skal få høre. Men det virker nok som om batteristen er oppflasket på utålmodighet sammen med morsmelken, for han begynner straks å bedunke det han har av bedunkbart og lydproduserende materiale. Og her er det ikke snakk om forsiktige takter påført trommeskinnet gjennom en håndduk oppå skarptrømmen for at den skal bli mindre skarp. Ånei, her er det full regulator og full spiss fra første stund. Og det gjelder også bass, gitarer og vokal. A propos vokal, det var litt som opera. Hvis man ikke har lest librettoen på forhånd så er det krevende å få med seg teksten. Jeg datt derfor fort av vogna når det gjelder budskapet. Men som Kim Larsen engang sa da han ble spurt om hvilket budskap han prøvde å formidle med musikken sin: «Budskap – det er noe for post og televerket». Også som med opera har selve musikken sin egen verdi, uavhengig av vokalen. Jeg ble derfor sittende å lytte. Nåja, lytte er vel kanskje ikke helt dekkende, for det var iallfall ikke nødvendig å holde handa bak øret for å høre bedre. Det var tilstrekkelig volum og vel så det, og musikken ble fremført med både engasjement og virtuositet og ellers kraft til å knuse både nyre- og gråstein. Når det gjelder batteristen, som man ikke kunne unngå å se på, så forlot hatten ganske snart toppen, men hi(gh)hatten stod jo igjen. I det hele tatt en rytmisk, engasjerende og veldig høylydt seanse. Det vil nok aldri bli min favorittgenre, men veldig fint å høre på innimellom, spesielt når man får det servert live av en så inspirert gjeng som 10th harmonic.
Den neste konserten jeg hadde billett til var med Faun Fables helt fra California. Nå trodde jeg egentlig at faunene helst trivdes i middelhavsklima og ellers var omtrent utdødd. Det er de tydeligvis ikke, og det var jo betydelig utvandring fra Italia til Amerika, så det kan vel alltids ha fulgt med en faun eller to. California er jo også både varm og solrik, så det kan vel være en bra plass for fauner. Musikken var jo også litt spesiell, jeg hørte en blanding av elementer fra det latinske, fra det amerikanske og fra det nordiske – og noe litt ubestemmelig atavistisk. Og så hadde de en veldig sjarmerende avslutning med to småtroll som kom inn og bidro med sterke, men ikke helt rentonede stemmer. Men potensialet er der, så …
Tilslutt var det da rosinen i pølsa. Toini and the Tomcats. Glitrende profesjonalitet og musikalitet. Jeg ble sittende på orkesterplass, nest fremste rekke og full oversikt, både akustisk og visuelt. Nå kan en vel si at det akustiske var kanskje litt i overkant, men likevel, det er bare bagateller. En fin opplevelse å i tillegg til å høre muikken også se hvordan bassisten dengte løs på den stakkars bassen. Det var nesten så man fikk litt medfølelse for det arme, uskyldige instrumentet. Ikke at har var noe snillere, han som satt ved trommene. Slo og slo gjorde han. Fantastisk musikk lagde de. Da det var over kjente jeg en lett misunnelse ovenfor de som hadde billetter til festen etterpå. Men det hadde ikke jeg, så det var bare å begi seg av på heimveg. Og det skal være sikkert, jeg angret ikke på noe av det jeg hadde vært med på, men jeg angret litt på noe av det jeg ikke fikk vært med på.

Så – inntil neste år …
Skulle det være noen som føler seg kallet til å berike denne lille historien med illustrasjoner, så blir det selvfølgelig mottat med takk – men bare takk, ingenting annet. (send illustrasjon)

PS.
I min ekstatiske begeistring over musikken glemmer jeg jo helt selve primusen i det hele. Det som holder motoren i gang og gjør hele greia mulig. Nemlig de som står bar og arrangerer det hele. Jeg vet det ikke, men jeg antar at det ligger tonnevis av dugnadsarbeid bak det hele. Og dat det står noen ildsjeler bak. Jeg vet ikke hvem det er, de har tydeligvis ikke så stor sans for å fremheve seg selv. De fortjener en stor takk, heder og ære!

Så er det fridag på en torsdag. En helligdag, tilogmed. Hva kan man vel gjøre på en helligdag, vi som ikke holder noe særlig for hellig? Sette ut båt for eksempel. Det er en fin ting å gjøre på en femtemaihelligdag. Med god hjelp er jo dette ganske fort gjort. Det blir også litt prøvekjøring med ungene nedi kvervelen (en kulp nedi straumen her). Jeg var nå riktignok bare tilskuer i fjæra, men jeg hørte godt jubelropene da de gikk tilbake gjennom sine egne bølger.
Middag. En for det meste selvtillagende steik. Man setter den inn, etter en stund tar en den ut og voilà. Fort laget og fort spist.
Været er ikke aldeles strålende, men greit nok. Egentlig mye mer enn greit nok, for det er oppholdsvær, ganske stille, og til tross for at det er overskyet så er det en behagelig temperatur. Riktignok litt for kjølig til å sitte ute i bare skjorteermene, men med en tynn genser på seg er det akkurat passe.
Så kaffen nytes utendørs. Så kan en sitte å betrakte måkene som bobler over av våryrhet og som elsker å forkynne sin lykke ganske så høylydt. Tjelden likeså, men den fryser på føttene, stakkar. Det er derfor den hele tiden roper: «det bit, det bit». Sjura er så opptatt med å oppussing og klargjøring av barnerommet at den ikke engang har tid til sin yndlingsaktivitet: å erte katta. Kattemonsen, på sin side, er nok brutalt blitt fratatt de våryrhetsfremkallende legemsdeler, men den kan jo likevel nyte snøfrihet og kattevennlige utetemperaturer. Bare det å kunne gjøre unna toalettet sitt i bløt, frostfri vårjord er vel en stor kattevelferd. Ellers så lider den av fremskreden agorafobi etter et vellykket rovmord på en sjurunge for noen år siden, noe den aldri har fått tilgivelse for. For det meste lister den seg fra dekning til dekning mens den hele tiden er på vakt mot snikangrep fra luften. Bare når den får selskap ute, så føler den seg trygg og kan rulle i grusen og spankulere stolt omkring, bratt i nakken og med høy haleføring.
Det er fint å sitte slik ute og nyte en kopp kaffe mens en betrakter livet rundt seg. Så kan en la tankene flyte rundt som de vil, uten noe slags styring. Det er vel dette noen kaller å meditere. Å sitte slik å tenke uten å tenke, det var det jeg egentlig skulle fortelle om, ikke om katter og måker og andre skrikhalser. Men nå er kaffen blitt kald, det er egentlig littegranne kjølig her, og den inspirerte intetheten er for det meste forsvunnet ut i intet.

Til neste gang.

Stor dramatikk utfor dørn. Sjura, som har reir i storbuska rett utfør et av soveromsvinduan, har nettopp fått en unge ned på gresset. En tre – fire måser gikk straks til morderisk angrep på stakkaren. Gjentatte ganger stupte de ned, og iallfall ved en anledning traff en av måsene sjurongen så den skvatt bortover marka. Men den reiste seg igjen. Omtåket, men tilsynelatende uskadet hoppet den videre bortetter marka. Dramaet foregikk ikke helt lydløst. Måsene har aldri lært det der med å holde matfred. Under skrik og skrål fór de omkring for å sikre seg godbiten. Sjurene var heller ikke lydløse. En forferdelig skvatterkonsert fra indignerte foreldre akkompagnerte dramaet. Dette alarmerte en av husets tobente beboere. Hun oppdaget hva som foregikk og straks rykket ut til berging av den ulykkelige. Stilt ovenfor en slik trussel tok måsene til omrømmings.
Dermed ble det fritt fram for en firbent, svartpelset en, med ennå svartere intensjoner og genuin interesse for ornitologiens kulinariske sider. I lav,snikende gange nærmet han seg målet. Men med måsetrusselen avverget kunne foreldrene nå rette all sin oppmerksomhet mot den nye faren, og de gikk til motangrep på bakkenivå. Dermed ble det skyndsom retrett til nærmeste trygge skjulested, hvorfra snikjakten kunne fortsette. Men dengang ei, som han sa, Tordenskiold, Plutselig oppdaget den tidligere nevnte tobente intervenator, den lokale Ma Dalton, hva som var i ferd med å skje, og hennes myndige røst beordret delikvinten innendørs.
Nå er jo ikke kattedyr spesielt mottagelige for dressur og lydighet, men når det kommer en spesiell tone i kommandorøsten, så fordunster den frie viljen og med lav haleføring og bøyd nakke tuslet assasineten seg innendørs for å sitte i vinduskarmen og skjennes på fuglelivet.
Ma Dalton, derimot, trosset forsvarernes indignasjon og høylydte protester og ilte til for å trøste mobbeofferet. Han/henne ble trygt plassert framfor kjellerdøra der måsen ikke kommer til. Den firbente svarte ninjaen er blitt idømt streng husarrest og får ikke lov til å gå ut. Men å sitte i vinduet og erte sjura, det kan ingen hindre ham i.
Nå skal det jo også legges til at den samme sjura, den er ganske lettertet og egentlig en svoren fiende av kattepelsen. Foruten det naturlig nedarvede fiendskapet mot en potensiell egg- og ungetyv, så eksisterer det et dypt personlig fiendskap mellom de to partene. For det har seg nemlig slik at her et år tidligere så fikk lystmorderen tak i – og drepte en av ungene til sjura. Nå er det riktignok ikke bevist at det var katta som var morderen, men beskyldningene ble framsatt med stor påstandighet og iver. Katta måtte ha følge for å gå på do. Etterhvert var fiendskapet gått over i en mer passiv fase, men det er slettes ikke snakk om noe slags tilgivelse. Nå, med små onger i gresset, så blusser hatet opp igjen med full styrke. I dag, med bålbrenning og uteværing og alt det der, så kom han seg ut og fikk tømt både det ene og det andre. Det ser nok ut til at i tiden framover så trengs det både sikkerhetsvakter luftvern og anstand for at toalettbesøk skal la seg gjennomføre.