Så er Kråkeslottfestivalen over for i år.  Og jeg var der – for første gang. Jeg har tenkt på, og hatt lyst mange ganger, men enten så har jeg ikke hatt anledning, eller jeg har vært for sen å bestille billetter eller så har dørstokkmila rett og slett vært så aldeles uoverkommelig. Denne gangen fikk jeg på en måte et spark bak som satte meg i gang. Og det var fint, for det var god musikk og noen nye bekjentskaper. Men det var også gjenforening med noen gamle kjente og ikke minst dukket det opp noen mimreminner. For jeg har jo vært på Kråkeslottet før. Det er masse år siden. Dengang Ulf dro igang en teatergruppe på det gamle Breidablikk. Da fantes ikke Kråkeslottet. Det vil si, det fantes jo, men det hette ikke kråkeslottet og det var bare et gammelt forlatt fiskebruk ute på en holme.
Som sagt, det ble startet en teatergruppe. Hvordan og hvorfor og hvem som var initiativtager, det vet jeg ikke eller husker jeg ikke lenger, men iallefall ble den nå startet og Ulf skulle vise oss vegen. Ja, for han var ikke sjef eller leder eller noe slikt. Han var veiviser. Vi skulle ikke spille et ferdiglaget stykke. Vi skulle lage det selv. Vi møttes i kjelleren i «hvithuset», administrasjonsbygg og disponentbolig oppe i grafittverket, der Ulf bodde. Det vil si, han bodde jo ikke i kjelleren, han bodde i 2.etasjen. Men vi møttes i kjelleren, i et møterom.
Der utviklet historien seg. Stykket skulle hete «Mere og mere slips», og handle om utvikling, om hvordan noen beholdt sine gamle idealer, mens andre glemte dem. Det var kortversjonen, og det er alt som blir denne gangen, for det er ikke det jeg skal fortelle om. Det er de minnene som dukker opp mens en sitter der i de gamle omgivelsene og hører på vakker musikk. For Ulf kjøpte det gamle fiskebruket og begynte å virkeliggjøre drømmen sin. Det første han begynte med var kjøkkenet, Det var bruksrommet, og der det meste foregikk. Dit flyttet vi etterhvert samlingene våre. Men en gang møttes vi i et rom som jeg tror kaltes Helmerbua. Dette var på vinteren og der var svinkaldt. Men det stod en båtovn der inne, og den fyrte vi opp i. Det tok en tid før vi merket varmen. Det var jo ikke isolasjon hverken i vegger, gulv eller tak. Veggene var så nedkjølte at kulden strålte ut fra dem. Og vi var bra nedkjølte vi også. Kreativiteten var neppe helt på topp akkurat da. Men etterhvert ble det jo varmere. Temperatur, kreativitet og humør steg omtrent proporsjonalt. Og steg – og steg. Det var jo et lite rom, fullstappet av folk, og når ovnen først var kommet i gang, så var den nesten ikke til å stoppe. Ikke kunne vi åpne døra, for da ble det sånn trekk at vi frøs ihjel på den siden som ikke vendte mot ovnen. Men så var det noen som kom på den glimrende ide å åpne døren til et skap oppe på på veggen. Inne i det skapet var det akkurat nok kaldluft til at det ble levelig for en stund.
Ulf hadde fått tak i en trapp. En stor, svær og tung trapp. Den skulle inn på bryggeloftet, og vi skulle hjelpe ham med det. Men kaia var dårlig, ikke til å gå på og, trappa var svinaktig tung. Vi spekulerte en stund, men så var vi og sjekket heisespillet. Heisespillet, det er et «hamsterhjul» av tre, sikkert nærmere en og en halv meter i diameter, som er hengt opp under mønet. Om dette «hamsterhjulet» er det lagt en tau i tau i flere omganger. Tauendene er spleist sammen slik at det blir en bukt som hanger ned. Hvis en drar i tauet, så får en hjulet til å gå rundt den ene eller den andre veien. Bukten går gjennom hull i gulvet slik at en kan betjene heisen i alle etasjene. For akslingen stikker ut gjennom røstveggen og der er det festet et heisetau som kveiler seg rundt nokken. Forskjellen i diameter på hjulet og akslingen danner utvekslingen, og gjør at en kan heise opp tunge laster. Dette heisespillet gav oss ideer. For det virket, og tauene virket sånn rimelig solide. Heisenokken som stakk ut gjennom røstveggen var overbygd av et tak slik at tauet ikke ble utsatt for regn og vær.
Da vi hadde undersøkt heisen og kommet til den konklusjon ar den var krute god, så ga jo løsningen seg selv. Vi kasta trappa på havet og fløytte den rundt. Så festet vi heisetauet i trappa og heiste den opp på bryggeloftet. Da var det bare å dra den inn på gulvet og så var jobben gjort. Trappen står der ennå, tror jeg. Og sannelig tror jeg at heisen også virker fremdeles. Men dratauet bør repareres. Det er gått en kordel …

Jeg håper at kanskje noen av mine venner og deltagere fra dengang leser dette og kanskje korrigerer og supplerer minnet mitt. For det blir jo litt rustent og medtatt med årene.

I den siste tiden har det vært mye støy og ramaskrik omkring flagget og hvorvidt det skulle være tillatt å bruke andre lands nasjonalflagg i 17. maitoget. Flagget er selve symbolet på vår identitet, og at det er sterke følelser i forbindelse med det, det er forståelig. Men det de sier, er at vi skal kneble disse som også ønsker å vise sin identitet. De skal ikke få lov å bære det flagget de vil.

Det finnes land i verden der ytringfriheten ikke står høyt i kurs. Der nyhetene er sensurerte, der en ikke fritt kan skrive sine meninger på trykk og på for eksempel facebook eller i en blogg. I Norge, derimot, setter vi ytringfriheten høyt. Ytringfriheten er en grunnlovsfestet institusjon og er vel som en menneskerett å regne. Noen ganger blir den misbrukt, det er sant. Jeg tenker spesielt på media som noen ganger begår allslags usmakeligheter og rene overgrep i ytringfrihetens navn.

Men disse få, de som skriker høyt og er veldig indignerte og vil nekte andre å tilkjennegi sin identitet, det de gjør, er å kaste vrak på grunnlov, tradisjon og flagget selv. Det som Norge kjempet så lenge for å få. De er rett og slett ikke verdige til å bære det norske flagget. Ikke at de skal nektes å bære det. For all del, også disse må være retten til frimodige ytringer tildel. Men vi skal jo slettes ikke høre på dem, og heller ikke la dem få sin vilje. Vi skal derimot invitere og ta imot alle som vil feire nasjonaldagen ved å gå i tog. At de er med på å feire er jo også i seg selv en ytring om at de setter pris på Norge og det Norge kan tilby. Hvis de i tillegg vil understreke sin identitet ved å bære et annet flagg også, så gjør det sannelig ikke det norske flagg mindre, tvertimot.

Det har også vært reist spørsmål om flagget burde revideres. Det er jo et korsflagg og da staten og kirken ikke lenger er en enhet, så passer det seg kanskje ikke med et kristent korssymbol i flagget. Det har sogar vært laget et forslag til nytt flagg, kanskje ikke helt på alvor, men likevel.

Men la oss nå se på flagget vårt, hvor kommer det fra?

Det ble tegnet av stortingsmannen Frederik Meltzer i 1826. Han tok utgangspunkt i Dannebrog, det danske flagget, og så la han inn en blå stripe fra Sverige. Vi hadde jo vært i union med Danmark, og var nå i union med Sverige. Forslaget hans ble vedtatt av stortinget, men kongen nektet å sanksjonere det. Først i 1921 ble det vedtatt som lov. Men det skulle bare brukes i nordlige farvann. Først i 1838 ble det tillatt brukt over hele verden. Men orlogsflagget skulle fremdeles være unionsflagget, som var et svensk flagg med norske farver i øvre, venstre hjørne. I 1844 det innført flagg som likestilte Sverige og Norge. Der brukte hvert land sine respektive flagg, men med et unionsmerke i øvre, venstre hjørne. Unionsmerket ble kalt sildesalaten og det ble man ikke helt kvitt før ved unionsoppløsningen 1905. Fra da er det et rent norsk flagg som gjelder.

Det er altså Dannebrog som ligger i bunnen, og det er derfra korset stammer. Dannebrog, som egentlig betyr rødfarvet klede, kom dalende ned fra himmelen under et korstog til det hedenske Estland med det formål å kristne landet. Sålenge biskop Andreas Sunesen holdt armene mot himmelen skulle danene seire, fortelles det. Under slaget ved Lyndanis strakte han armene mot himmelen og da dalte flagget ned fra himmelen.

Men nå er det så at de gamle prelater var notoriske løgnhalser og dertil var de tyvaktige. For historien er stjålet fra bibelen, en plass i 2. mosebok. Det ville helt klart forherlige både biskopen og kongen om det fantes paralleller i bibelen. Problemet er bare at flagget fantes lenge før, allerede i 1066 der det er avbildet på Bayeuxgobelinen.

For det er egentlig eldgammelt. Korset er slettes ikke et kristent kors, det er et livskors, et solkors. Vi kjenner det igjen fra helleristninger og det var en var en variant av solkorset nazistene brukte som symbol. Det finnes også som innvielsesymbol i kirker, ofte på kirkedører. Rettnok har flagget fått en usymmetrisk form som følge av den kristne påvirkning, men man kan ikke påstå at det er et rent kristent symbol.

Man kan derfor ikke tillegge korsformen noen spesiell betydning, hverken i Dannebrog eller i de andre nordiske korsflaggene som har arvet form fra dette. Kristendommen har ikke noen særrett til korsformen, den er, som så mye annet, stjålet fra en felles oldtidsarv. At flagget har fått en rektangulær form istedet for den opprinnelige kvadratiske får vi nå heller betrakte som en avspeiling av flaggets- og landets historie.

Sålenge vi er bevisst på symbolikken, så er vel flagget godt som det er. Man kan selvfølgelig legge inn flere elementer som symboliserer historiske hendelser eller elementer, men dette kan nok sitte langt inne hos størstedelen av landets befolkning. Bildet av flagget, slik det er, har nok brent seg grundig fast i netthinnene våre.

En annen ting er tekstene til nasjonalsangene våre. Der kunne det vært på sin plass med en liten revisjon. Kanskje ikke fjerne noen, men heller ha noen i tillegg med ikkereligiøse tekster. Men det blir nå en annen historie som jeg overlater til skaldene som driver med denslags.

Kilder
http://out.markussen-net.dk/filer/host/Dannebrog_et_alternativ.pdf
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_flagg
http://www.verasir.dk/show.php?file=chap28-3.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Kors
http://no.wikipedia.org/wiki/Solkors

This is the story of the naughty teddy bear. And no, even though there are those who like to associate my name with certain animals and attribute to me all the negative qualities that these animals are supposed to possess, it is not about me. However, it is a rather naughty cloth teddy bear that is to be mentioned. It is quite light brown, has unkempt fur, is easy to paw at, and has round, brown glass eyes.
Generally, it is quite kind and straightforward and doesn't say much. But then it went on a trip south of the country, and it was almost a disaster. In just a few days in Tigerstaden, in the area near the Akerselva River, it was environmentally damaged and – yes, I would actually say that it became completely hardened. It became disobedient and shy, almost antisocial. We didn't notice anything right away. It didn't say anything in the car on the way to Gardermoen. But there, at Gardermoen, it turned around. It might have wanted to sneak back into the harsh capital environment. Because while we were waiting for them to call the passengers together for boarding, it curled up in the back of the seat and made itself almost invisible. And during the chaos and panic of getting on the plane, it found a way to sneak away. How it had planned to return to Oslo is unknown, but fortunately the presence of the military prevented these sneaky plans from being carried out. Because it was grabbed by the scruff of the neck by a stern soldier, arrested and interrogated, and then returned to its owner with a stern warning to be more careful. I don't know if, perhaps, in the heat of the battle the word tethering was mentioned, but if so, it would be completely irrelevant. Everyone knows that there is no tethering for teddy bears. They are free creatures who cannot be subdued with chains and leashes.
But it now voluntarily joined us, although it was somewhat silent and withdrawn and did not say a single word on the trip. It did not say a single word during the landing at Bardufoss either, but it now joined us for the baggage claim, at least we now think so, but it may be a bit difficult to say, as it still refused to say anything, and did not react to being spoken to. We had to wait a bit for the luggage, which is quite normal, they say. We had two suitcases, a large, black trolley suitcase, containing mostly clothes that suited me. In addition, we had a particularly fancy, red-violet suitcase belonging to my traveling companions.
I gleden ved gjensynet med koffertene, og begeistringen ved å kunne legge ut på reisens siste etappe, nemlig bilturen til Sørreisens grønne enger og dype skoger, så var det ingen som tenkte på hva den uskikkelige bamsen kunne finne på. Og nettopp det gjorde den. Den fant på uskikkeligheter. Den gjemte seg unna og unnlot å bli med på turen videre. Så slesk og fordektig var den at forsvinningsnummeret ikke ble oppdaget før etter at reisen var endt. Etterlysning ble straks utsendt og det ble organisert søkelag. Hva disse eventuelt avdekker er ennå ukjent, men saken oppdateres som det pleier å stå i folkebladet.

På bordet ligger det et papir foran meg. Jeg vet ikke hvorfor det ligger der. Noen, ikke jeg, har vel lagt det fra seg der. Det ligger med baksiden opp. Den er blank, mens på forsiden er det sorte bokstaver. Det ser ut som en epost som noen har skrevet ut. Jeg tar pennen og tegner en sirkel på papiret, en ganske liten sirkel. Jeg har en uvane med å tegne på papir som ligger foran meg. Ikke noe spesielt, kanskje bare et mønster. Men ofte blir det et lite koblingsskjema. Det begynner helst med en sirkel. Sirkelen blir til en transistor, så en til og kanskje ennå flere. Så bygger det på seg med andre komponenter rundt omkring. Hvis jeg har lite å gjøre,så kan det hende jeg kalkulerer strømmer og spenninger i kretsen også. Bare for artighet, altså. Men ikke denne gangen.

Noen ganger, som nå, blir det bare streker. Parallelle streker, ganske tett. De er ikke like lange, det ser ut som de ender mor en rund gjenstand, men vi ser ikke selve gjenstanden. Så et område med sirkler. Tett i tett med sirkler. Så blir de innrammet av en parallellogram som heller mot høyre i bunnen. De fyller ikke hele parallellogrammet, så jeg tegner flere sirkler, helt til det ikke er plass tll flere. Så begynner jeg å tegne streker. Korte breie streker. Jeg må klore flere ganger med penna for å få de breie nok. De står liksom oppå de første strekene og heller litt mot venstre. Etterhvert blir strekene litt lengre. Ettersom de blir lengre, smalner de mot toppen, og så får de en liten bue mot venstre. Strekene blir lengre og lengre, og buen også. Til slutt er det nesten en full sirkel på toppen av linjene, men da er jeg også kommet til enden av de første, parallelle linjene.

Under parallellogrammet kommer det en sirkelsektor som starter og slutter i parallellogrammets spisse vinkler. Inni sirkelen fyller jeg med masse små plusstegn.

Så finner jeg plutselig på at jeg hadde en ting som skulle vært gjort, så jeg krøller papiret sammen, kaster det, og går for å gjøre det jeg kom på at jeg ville gjøre. Noen dager senere kommer jeg til å huske at jeg laget denne tegningen, og jeg angrer på at jeg kastet den. Men søppelet er kastet og tegningen er ikke til å finne. Men den kan rekonstrueres ut fra det jeg husker om den, og som jeg har beskrevet ovenfor.

Så er utfordringen til dere: Kan dere rekonstruere tegningen min?

Båra på Bøsanden

Oksen (foto Tom Sebulonsen)

One should live by the water. The very best is to live by the sea. Quite close, preferably. Not so close that it gets into the floors, that's the thing. There must be some distance. But one should live by the sea. So that one can sit and look out over the sea. Watch the boats passing by, far out there. Watch seagulls and eagles fly past. Watch a goose paddling by with its young in tow. Watch seals, otters, watch cod and herring out there. Summer evenings, when the sun is down in the sea, watch the blaze spreading across the sky. Watch the mirage when skerries and islets lift themselves out of the sea and hover a bit up in the air. Watch when the wind makes foam on the waves. When the wind tears loose the foam and it flies through the air. Watch when strong winds tear the sea into a column high up in the air.
There is much to see if one lives by the sea. Ideally, one should see far. So far that one cannot distinguish between the sky and the sea.
One can live by a lake. It can be large or small. Some lakes are so big that one cannot tell the difference between them and the sea. You almost have to go down to the water's edge and taste if it is salty.
But it is water, and the gaze can rest on the water surface, rise up and see nature reflected in the water. Either as golden sunlight on a calm water surface, or as an angry wave on a wind-whipped surface. One can see birds, insects walking across the water surface, and fish surfacing. Maybe there is ice on the water – and snow. Then one can go skiing or skating.
If you live by a river, it's a bit different. But the river changes. It is calm and lazy, but it can also become fierce and dangerous. Sometimes you can hear it rolling over the stones on the bottom. Sometimes it overflows its banks. Then it can cause great damage. The ancient Egyptians were pleased when the river overflowed its banks. Then it flooded the fields, soaked the soil, filled up ponds and cisterns, and left behind a thick layer of black mud. It was this mud that fertilized their fields and meadows and laid the foundation

Reinelva

for the good life.
Our rivers are somewhat smaller and tamer. But they can still show their claws. It is fascinating to stand by a river and watch the ice flow. Then you get a small glimpse of the enormous forces at work. One can live by a river.

We depend on water. We need it to drink every day. We need it for washing, rinsing, generating light and power, as a means of transportation, and for many other things. We get much of our food from water. The oxygen we breathe is largely produced by algae that live in water.

At the same time, water is dangerous. It can contain bacteria that make us sick, we can drown in it. We can be affected by storm surges, flooded rivers, waves, tidal waves. Water must be approached with respect and knowledge.

We had a boat standing on land. It was pointed in both ends – I think it was brought from Ersfjord and barely towed to Steinfjord and dragged a bit up on the land there. It was a fantastically popular playground. I think we spent the whole day on board there. I seem to remember that it eventually ended its days on a midsummer bonfire.

Later we advanced to another boat, a small, nice pointed one moored at the quay with a fairly long mooring line. There we could row as far as the line would allow. And that’s what we did. All day. We rocked the boat, rowed under the pier, and studied the bottom for mudskippers, crabs, cockles, and basically everything else we could see. Later we advanced even further, and we were allowed to row freely in open water on the fjord.

Life jacket? That didn't exist. There were some corks sewn into canvas. Incredibly bulky and useless. It was out of the question to use it. But we took care of each other. I absolutely cannot remember any of us ever falling into the sea.

Springflo, lavtrykk og pålandsvind

But now that's enough reminiscing. The point is: One must live by the water

The snow is melting so fast that you can sit and watch it melt. And there are always flakes of ice rushing down the stream. The birds flock to it and chirp and build. Today, by the way, I saw a strange bird. A large bird with a long beak. It flew with its neck curled up in an S-shape. I thought it was a stork, but there aren't any storks here, are there? Or is it? It flew with a large twig in its beak, so I assume it plans to settle nearby. If so, there should be chances to see it several times, and maybe get a picture. If so, it will probably appear here.

Enjoy this meanwhile the snow is melting