Vi produserer store mengder avløpsvann hver dag. Alt vann som kommer inn i boligen skal jo ut igjen. Og det tar med seg masse annet som vi vil bli kvitt. Vannet fra toalettet kaller vi gjerne svartvann. Det inneholder urea og fæces. Dette vannet inneholder mye tørrstoff, mange næringsstoffer og har en stor bakterieflora. Også gråvann, som kommer fra dusjing, vasking og fra kjøkkenet, inneholder litt tørrstoff og plantenæringstoffer, men har en betydelig lavere bakterieflora.
Hvordan kan en så rense dette. Vi har tradisjon for å blande alt sammen. Det kan imidlertid være fordeler ved å holde de separert for så å ha en enklere renseprosess for gråvannet.
Det første trinn i renseprosessen er mekanisk. De faste stoffene må bort. Bunnfelling og/eller filtrering tar seg av dette. Eventuelt kan en her tilsette kjemikalier for at forurensningene skal slå seg sammen – flokkulere – slik at de lettere lar seg bunnfelle eller filtrere. Men da må en forholde seg til disse kjemikaliene i den videre prosessen, og en må kontroll på restkjemikalier hvis vannet skal brukes til drikkevann. Etter at det meste av tørrstoffer er fjernet, så må nitrogen og fosfor fjernes. Begge er næringsstoffer som planter trenger. Vannet kan derfor brukes direkte til å gjødsle planter med. Likeens kan tørrstoffet brukes til plantegjødsel, eventuelt etter en modningsprosess. Det vannet som ikke brukes til gjødsling av planter sildres over biokropper. Biokropper er plastlegemer som har en stor overflate som dekkes av en biofilm, et bakteriebelegg som lever av næringsstoffene i vannet. Når belegget når en viss tykkelse fjernes det. Dette kan gjøres automatisk ved at et visst antall legemer tas ut hver dag og spyles rene. Den biofilmen som spyles av er også utmerket til å dyrke planter i. Den kan også være “mat” for mikroorganismer som produserer bioetanol eller biodiesel.
Til slutt filtreres vannet og desinfiseres. Det kan skje ved tilsetting av klor eller hydrogenperoksyd eller det kan bestråles med UV-lys som tar knekken på de mikroorganismene som måtte være igjen. Så er det bare å drikke vannet med god samvittighet. Dette er naturens egen måte å rense vann på – nåja, en av naturens egen metoder.
Category Archives: Vann
Hvor rent er vannet?
I verden er rent drikkevann en mangelvare og en luksus. Norge er på mange måter ett unntak. På grunn av vår beliggenhet ved randen av Atlanterhavet og med en et hovedsakelig sørvestlig værretning, så blåses det store mengder atlantisk fuktighet inn mot kysten. Vinden må stige over fjellene, først ved kysten og senere over de høye fjellene lenger inne i landet. Da avkjøles luften og slipper fra seg fuktigheten som snø og regn. Derfor har vi mengder av vann som vi bruker til kraftproduksjon og andre ting. Litt bruker vi også til drikkevann. Vi har så mye vann at vi kan frede noen vassdrag og la vannet renne fritt til glede og adspredelse for mange.
I Norge er vi vant til å hente klart, rent og friskt vann rett fra naturen. I spredt bebyggelse er det mange som ennå får vannet sitt fra brønner uten noen form for behandling eller rensing. Noen har bygd brønnen sin over en kilde eller et oppkomme. De kan ofte ha et veldig godt og mikrobiologisk rent vann. Andre får tilsig til brønnen sin fra bekker eller fra jordsmonnet. Dette vannet kan nok være mer tvilsomt med hensyn på mikrobiologi, lukt og smak. Men uansett, så er de aller fleste fornøyd med vannet sitt og mener at de har et godt drikkevann.
Vi tåler noen bakterier i vannet. Immunsystemet vårt lærer seg å takle den bakteriefloraen som fins. Noen mener tilogmed at det er sunt at immunsystemet har noe å gjøre, og at vi lever i et alt for sterilt miljø. Det kan nok hende, men vann er det aller viktigste næringsmidlet vi har, det vi inntar hver dag og som inngår i nesten alle matretter vi kan finne på å lage. Selv om en er vant til bakteriefloraen, så kan det være spesielle forhold som gjør at en får oppblomstring. Så kan det jo også komme innom noen som vi ikke er tilvent. Unger, og spesielt spedbarn som ikke har fått utviklet og tilpasset immunsystemer er utsatt, de tåler også uttørring dårligere, og mageinfeksjoner være alvorlige bade for unge og gamle.
Det beste er nok å ha vannet så rent som det er mulig. I drikkevannsforskriftens kapittel 6 er det beskrevet hva som tolereres, både av mikrobiologisk og kjemisk forurensning. Kimtall forteller hvor mange levende organismer, bakterier og sopp som kan påvises pr milliliter vann. Kimtall er et godt mål på hvor rent vannet er. Vann med kimtall over 100 kan være greit å drikke, men da må vi undersøke hva som er årsaken til forurensningen. Koliforme bakterier tolereres ikke i det hele tatt, og hvis det finnes E.coli bør vannet kokes før det kan drikkes.
Vi tar rutinemessig prøver av vannet hver 14.dag. Det tas prøver av råvannet, det som kommer inn til vannverket, renvannet som går ut og det tas prøver ute på fordelingsnettet. Fra hovedvannkilden vår får vi rimelig rent vann. Inntaket ligger dypt, under sprangsjiktet i vannet. Kimtallet ligger normalt på 20 til 50cfu og det er godt drikkevann. Likevel går det gjennom et mekanisk filter som tar eventuelle partikler som følger med. Deretter blir det desinfisert med kraftig ultrafiolett lys som dreper det meste. Renvannet som kommer ut har kimtall mindre enn 5cfu. Som oftest er det null (cfu er forøvrig en betegnelse som laboratoriet benytter for kimtall. Det står for colony forming unit – kolonidannende enhet). Underveis plukker vannet opp en og annen organisme, og når vi tar prøver hos en abonnent, så er det ikke uvanlig å få et kimtall på 3-7cfu. En sjelden gang kan det være høyere, men aldri i nærheteten av tiltaksgrensen på 100.
Ved vannverkene på Hemmingsjord og på Reinelv må vi behandle vannet litt mer før det kan drikkes. De vannkildene gir ikke så rent vann at det kan brukes direkte. Vannet har dessuten mer farve enn det drikkevannsforskriften tillater. Farve og forurensninger kan dessuten føre til at UV-desifeksjonen ikke fungerer optimalt. Vi må derfor fjerne farve og forurensninger. Det gjør vi ved å tilsette et stoff (polyaluminiumklorid, PAX) som får forurensningene til å klumpe seg sammen slik at de lettere kan filtreres ut. PAX’en tilsettes i en statisk blander, et stykke rør med innvendige skovler som sørger for god blanding. Etter innblandingen går vannet direkte til sandfiltre. Teknikken kalles direktefiltrering fordi det ikke er noen oppholdstid der forurensningene får bunnfalle.
Sandfiltrene våre er veldig avanserte og effektive. De er av typen “moving bed” filter. Det vil si at sanden beveger seg. Den beveger seg motsatt vei av vannstrømmen og blir kontinuerlig vasket i en vaskestasjon på toppen av filteret. Etter å ha gått gjennom filtrene er vannet rent og kan godt drikkes. Men forskriften forlanger at vi skal ha to hygieniske barrierer. Vannet blir derfor i tilleggg desinfisert med kraftig ultraviolett lys.
Vannverkene våre er utstyrt med
reservestrømforsyning for å kunne opprettholde produksjonen og de viktigste funksjonene i tilfelle strømbrudd. I tillegg har vi lagret vann for omtrent et døgns forbruk i høydebassenget. Det får dessverre ikke Hemmingsjord og Reinelv nyte godt av. På Reinelv er det et lite lager, men på Hemmingsjord blir det dessverre tomt i løpet av kort tid. Det får vi rettet opp om vi etterhvert får forbundet Hemmingsjord med hovedvannverket.
Høyebassenget har en vannflate på omtrent 80 m over havflaten. Det tilsier at maksimalt statisk trykk på den laveste ledningen er litt under 7,5 bar. I tillegg kommer strømningstap som varierer med forbruket, men det kan ofte ligge på en halv til en bar. Vannet kommer fra
hovedvannverket og fylles rett inn i bassenget der vannstanden reguleres med en automatisk ventil. Fra høydebassenget fordeles vannet til abonnentene. I underjordiske kummer finnes fordelinger, slusekraner for å stenge av vannstrømmen, lufteklokker for å slippe ut luft fra ledningen, trykkreduksjonsventiler, utspylingsmuliheter og brannventiler. Noen kummer er små og kummerlige, andre er store og har både lys og varme.
Men det er ikke overalt man klarer å få vannet til å renne av seg selv. Noen liker å bo høyt og ha fin utsikt. For at alle disse skal ha vann, så har vi trykkøkningsstasjoner. I Sørreisa har vi åtte rene trykkøkningsstasjoner og en som kan både trykkøkning og trykkreduksjon, alt etter hvilken vei vi vil at vannet skal strømme.
Det er mye arbeid å holde vannforsyningen i orden. Det er mange faste rutiner som skal følges.
Noen av disse er ofte, andre er sjeldnere. Vannprøvetaking og kalibrering av måleinstrumenter er noen av de faste rutinene som gjøres ofte. Sjeldnere er inspeksjon og rengjøring av vannkildene. Så må filtre og uv – anlegg renses og vedlikeholdes. Det må skiftes uv lamper og rengjøres. På bildet til venstre holder vi på å rense opp inntaksdammen. Det følger masse sand med elven som fyller opp dammen. Da må vi tømme dammen og grave ut sanden med jamne mellomrom. Samtidig får vi renset ut lauv og grener som har fulgt med elven.
Rørledningene må også renses. Det gjør vi ved å sende renseplugger gjennom rørene. Da løsner all skitten som har festet seg på rørveggene og vannet blir skikkelig brunt. Det
må skylles ut til det bare kommer blankt og rent vann. Når sluseventilene som står nedi kummene blir gamle og slitte og ikke tetter ordentlig, så må de skiftes. Lekkasjer oppstår fra tid til annen. Da må først lekkasjen lokaliseres, så må røret graves fram og repareres. Noen ganger kan det være vanskelig nok. Særlig hvis det er som på bildet til høyre. Der er det flere kabler som går i samme trasé som røret. Å grave over slike kabler legge død både telefon og dataforbindelser og det kan lett bli både dyrt og upopulært, så her er det om å gjøre å være forsiktig.
Til slutt vil jeg ta med et bilde som er tatt under et av de triveligere gjøremålene som tilhører en vasstass, nemlig inspeksjon av vannkildene.
Rasende vann
(Resirkulert fra den gamle siden)
Vannet har en stor plass i naturen. Det finnes overalt på jorden, enten som is, flytende vann eller som vanndamp. Det danner et gigantisk kretsløp. Overalt fordamper det vann. Mest fra havene fordi havene tross alt dekker mesteparten av jordens overflate. Denne vanndampen finner veien opp i atmosfæren. Blir det kaldt nok dannes det skyer. Når vinden blåser fuktig luft inn over land vil den etterhvert tvinges opp i høyden der det er kaldere. Når det blir kaldere vil fuktigheten kondenseres og falle ned som regn eller snø. Mesteparten av snøen tiner etterhvert og danner sjøer og elver som etterhvrt renner ned i havet.
Noe av snøen tiner ikke straks. Den faller ovenfor firngrensen. Det er så høyt oppe og så kaldt at snøen aldri tiner. Det blir liggende til neste snøfall og danner firn. Etter en hundre års tid er firnen blitt omdannet til is – breis. Det er dannet en isbre. Det vil ikke si at dette vannet settes ut av sirkulasjon .Det er fremdeles i kretsløp, men i et kretsløp som går så sakte, så sakte. Når isbreen når en viss tykkelse begynner den å renne. Isen i bunnen av isbreen er utsat for et voldsomt trykk og har ikke lenger sin vanlige krystallstruktur. Den blir plastisk og renner akkurat som en elv, bare så mye, mye, mye saktere. Breene renner sakte nedover. Noen renner ut i havet der de kan kalve av store stykker som flyter som isfjell i havet. Andre bare renner ned i en varm dal der de smelter av. Breer som renner slik nedover terrenget har en enorm gravekraft. Noen breer er mange kilometer tykke, og vekten av all denne isen øver et enormt trykk på fjellet under seg, og de kan føre med seg både små og store steiner som virker som slipemiddel mot underlaget. Under breene kan det dannes store elver som spyler ut smeltevann. Også disse graver og former terrenget under seg. Alle fjordene våre er dannet av isbreene under siste istid. Det er også mestepartene av dalførene også. Andre daler er gravd ut av elvene som førte smeltevann fra breene. Hele nordlige delen av Eurasia og nesten hele Canada og det nordlige USA var dekket av is. Det lå store isbreer i Alpene, Pyrineene og i Himalaya. På den sørlige halvkule var det isbreer i Chile og Argentina. Antarktis var frosset og hadde betydelig større utstrekning enn i dag. Man regner at istiden, eller mer korrekt glasialtiden begynte for ca 110 000 år side og endte for ca 10 000 år siden. Den hadde sitt maksimum for 18 000 år siden. Det var så mye vann bundet i all denne isen at vannstanden i havene ble mye lavere. Den engelske kanal eksisterte ikke. Det var tørt land der. Samtidig førte den enorme vekten av isbreene til at landet under ble presset ned. Etter at isen smeltet begynte landet å heve seg, og den hevingen foregår ennå. Den er minst ute ved kysten der isen var tynnest, og større lenger inn i landet der det var tykkere is. I Norge ligger den fra 0 til 5 mm pr år. Også i dag ligger det mye vann i isbreer. Mesteparten av jordens ferskvann er bundet opp i breer. Hvis all isen på Grønland skulle tine ville havet stige med 7 meter. Det ville drukne mesteparten av jordens storbyer. Hvis antarktis skulle tine, så ville havnivået stige med 6o meter. Dette er egentlig ganske utrolige tall, og jeg tvilte på dem helt til jeg hadde regnet etter selv og kommet til lignende resultater.
Vannet i elver og sjøer har en mye hurtigere omløpstid. Det renner raskt ned i havet igjen. På sin vei graver de seg ned i terrenget og former det. Det graver med seg masse her, legger den igjen etter seg der osv. Men den aller fineste massen, den følger med helt ut i havet, der den langsomt faller til bunnen, langt utenfor elvemunningen og danner leire. Leire kan bare dannes i havet, så der en finner leire i jorden, der har det engang vært havbunn. Leiren kan danne en usikker byggegrunn. Saltet som stammer fra havet inngår som en byggestein i leira og holder leireflakene sammen. Hvis dette saltet etterhvert vaskes ut og leira blir ustabil. Det er ikke lenger noe “bindemiddel” som holder leirkornene sammen og den kan plutselig endre egenskaper. Fra å være fast mark kan leira putselig bli flytende. Det blir et leirras og store områder kan bare renne avgårde som en elv og ta med seg hus og alt som måtte finnes der.
Det er vanlig med flom i elver. Den gamle egyptiske sivilisasjonen var avhengig av flommen i Nilen. Det svarte slammet den førte med seg og som lå igjen utover markene ettersom flommen trakk seg tilbake, var den gjødselen som trengtes til det egyptiske jordbruket. Slik var det vel på mange elveletter rundt omkring i verden. Flomvannet la igjen gjødel på markene. Imidlertid var det risikabelt å hengi seg til naturens luner. Noen ganger var flommen for liten til å legge igjen nok gjødsel. Andre ganger kunne den være så stor art den grov bort og ødela åkerne. Man begynte å bygge diker og flomvern for å beskytte åkrene sine. Etterhvert kom det andre og bedre metoder for å gjødsle jorden og flommen var ikke nødvendige lenger. Det ble bygd dammer og demninger for å samle opp og regulere flommene.
I naturen er det ofte slik at det vi mest trenger og er avhenige av for å overleve, er også det som lett kan ta livet av oss. Se på karbondioksydet i luften. Vi er avhengig av det for å kunne puste. Hvis det ikke er der glemmer vi å puste slik at vi dør av oksygenmangel. Men blir det for mye av det, så dør vi også av oksygenmangel. Vann er et annet eksempel. Omtrent 70% av kroppen vår består av vann. Mesteparten av maten vi spiser inneholder vann. Likevel trenger vi å drikke vann hver dag. En kan klare seg lenge uten mat, men uten vann dør en etter noen få dager. Det finnes dyr som kan “skru seg av” slik at de ikke trenger hverken vått eller tørt over lang tid. De senker metabolismen til et lavt nivå. Pattedyr i dvale senker kroppstemperaturen De går i dvale. Noen planter lager frø eller sporer som kan overleve tørke. De åpner seg ikke og spirer før de finner fuktighet. Noen bakterier og virus benytter seg av samme strategi for å overleve i form av sporer. Kameler og dromedarer er kjent for å kunne gå lenge i ørkenen uten å drikke. De overlever på vannet de har lagret i pukkelen. Det er nok ikke helt nøyaktig. Det er fett de lagrer i pukkelen. Men det stemmer at de er veldig hardføre og kan overleve lenge uten å drikke. Det er fordi de er tilpasset livet i tørre omgivelser og de økonomiserer med vannet. Det dannes også vann når de forbrenner fettet som er lagret i puklene. Noen kameler kan til og med drikke saltvann.
Det kan også sjøfugler. Ja, også fisker, hvaler, seler og alle dyrene som lever i havet. De må nødvendigvis kunne drikke sjøvann siden de lever i det. De fleste landlevende dyr derimot, også mennesket, stiller krav til at det skal være ferskt vann. Vi mennesker er spesielt kravfulle når det gjelder vann. Vi vil a det skal være bakteriologisk rent, det skal ikke inneholde mikroorganismer som kan være sykdomsfremkallende eller som kan forårsake ubehagelig smak eller lukt. Vi ønsker også at vannet skal ha et kjemisk innhold som gir god smak. Vannet kan innholde sporstoffer som vi trenger, såsom sink og fluor, men ikke for mye.
Rundt alle de store elvene i verden er det bygd byer og det finnes store landbruksområder. Elvene er regulert gjennom dammer og kanaler og det bygges diker langs elveløpet. Våtmarksområder på elveslettene blir drenert for å brukes til jordbruk eller til å bygge på. Vi ønsker at naturen skal være statisk. Det skal være samme forhold hele tiden. Hver sommer skal være akkurat paselig varm og akkurat passelig fuktig slik at både bonden og solbaderen e fornøyde. Vi har blitt tilvent så gjennomregulerte omgivelser at vi glemmer at det er en helt naturlig og dagligdags foreteelse for en elv å flomme over sine bredder. Og elven bryr seg ikke om hva mennesker gjør og ønsker. Den presser på med uimotståelig kraft. Nesten hver gang vi bruker ordet naturkatastrofe, så har det med vann å gjøre. Oversvømmelse, uvær stormflo, snøras, leirras, jordras…overalt er det vannet som har skylda. Det eneste unntakene jeg kommer på i farta er vulkanutbrudd og jordskjelv. Det vil si, når det gjelder jordskjelv, så kan fremdeles vann være innblandet. Vann kan komplisere vulkanutbrudd. Se bare siste utbrudd på Island. Det var smeltevann fra isbreen over vulkanen som randt ned i krateret og foråsaket det store askeutslippet. Så er det jo ødeleggelsene fra flom og flomskred fra vulkanen. Det er all grunn til å ha respekt for vannet. Det inneholder enorme mengder oppsamlet energi fra solen. Det er farlig og det dreper. Men vi må ha det.
Vi er i en heldig stilling som har rikelige mengder rent og lettvint vann å ta av. Vi er heller ikke utsatt for de store katatrofeflommene som vi ser andre steder i verden. Men vi har et stort og mektig hav rett utenfor stuedøra. Hittil har vi nøyd oss med å høste av den enorme biologiske produksjonen i havet og hentet opp olje fra forholdsvis beskjedne dyp. Havet har også vært transportvei for oss i årtusener. Til tross for uforutsigbarhet, utilstrekkelige kart og hyppige forlig har vi seilt på havet til alle tider. Og vi gjør det fortsatt. Sjøtransport er vel den rimeligste og mest effektive transport som finnes. Nå begynner vi å bruke havet på nye måter. Energiproduksjon er et hett tema. Vindmøller utplasseres til havs, både de som står på bunnen og de som flyter. Det finnes også undervannsturbiner som henter energi ut av tidevannsstrømmer. Bølger på havet har allerede samlet opp energien fra vinden og konsentrert den. Men denne energien er vanskelig å utnytte nettopp fordi den er så konsentrert. Mange konsepter har vært prøvd for å hente ut bølgeenergi, men det er vel hittil ingen som har slått skikkelig an. Utfordringen er mange. De skal takle endringer i vannstanden – flo og fjære, det skal produsere tilstrekkelig energi ut av vanlige “hverdagsbølger” samtidig som det skal tåle stormbølger og ekstrembølger og en skal transportere den innsamlede energien inn til land.
Jeg nevnte tidligere havets enorme biologiske produksjon. Denne kommer vi nok til å bli ennå mer avhengig av enn vi er i dag. Det er derfor viktig å sørge for at havet er i god stand. Vi stiller krav til drikkevannet, men husk at fisken vi skal spise drikker av havet. Havet er enormt. Det takler mye, men ikke alt. Utslipp av bologisk avfall til havet er helt nødvendig. Havet trenger også gjødsel. Men så er det også viktig å vite hva en slipper ut. Det nytter lite å gjødsle med fosfor hvis det er nitrogen som er den begrensende faktor. En må passe på at utslippene ikke ødelegger det lokale miljøet rundt utslippstedet og ellers i havet. Allerede Thor Heyerdahl på Kon-Tiki ekspdisjonen sist på 40-tallet reagerte på oljeklumper og søppel midt ute i Stillehavet.
Det underlige stoffet
(Resirkulert fra den gamle siden)
Når noen sier løsemiddel, så tenker vi straks på farlige, sterktluktende, etsende eller brannfarlige stoffer som må oppbevares under lås og lukke og med barnesikker kork. Men det løsemiddelet vi bruker aller mest er er et av de vanligste stoffene på jorda, vann. Vann er det stoffet som løser de aller fleste stoffer. Det er det stoffet vi bruker når vi vasker oss, når vi vasker klærne våre, husene våre, ja stort sett det meste vi vil ha rent. Vi tilsetter kanskje litt såpe for å gjøre det mer effektivt, men det er vannet som gjør jobben. Vann er i det hele tatt et underlig stoff. Det har høyest egenvekt ved +4 grader, altså før det fryser og blir fast stoff. Jeg kjenner ikke til noen andre stoff som har den egenskapen. Nettopp dette er det som gjør at is flyter oppå vannet. Når isen flyter danner den et lokk på overflaten som hindrer både fordampning og videre avkjøling. Hvis vannet ikke hadde hatt denne egenskapen ville vann og innsjøer ha frosset fra bunnen og opp, med de konsekvenser dette ville hatt for fisk og livet ellers i vannet. På sommeren, når det holder temperaturer over 4 grader, så oppfører det seg som alle andre væsker; det kaldeste vannet er nederst og det varmeste øverst i vannsøylen. Vinterstid er det motsatt, da legger det varme vannet seg underst og det kalde legger seg som et lokk over og hindrer varmetransporten mot overflaten. Hver vår og høst kommer det et tidspunkt da hele vannsøylen har samme temperatur, +4 °C. Da skjer det en sammenblanding av alt vannet. Næringsrikt bunnvann stiger opp og oksygenrikt overflatevann strømmer ned, begge deler til glede for livet som lever i vannet. Dette skjer også i havet og en får da oppblomstring av både alger og de dyrene som spiser algene og de dyrene som spiser de dyrene som spiser alger og de dyrene….og så videre. Vann fordamper. Fra null grader og oppover til hundre fordamper det. Ved hundre grader går fordampningen så fort at det koker. Under null grader – ja det fordamper fa også, men det går direkte over fra fast stoff til damp, og da kaller vi det for sublimering. Det er dette fenomenet som gjør at gammel snø blir grovkornet og løs. Vann kan også gå direkte fra damp til is. Det danner seg rim. Det skjer også høyt oppe i luften, i skyene. Så høyt oppe er det kaldt, under frysepunktet. På et lite støvfnugg, sotpartikkel eller kanskje et pollenkorn begynner det å danne seg en snøkrystall. Molekyl etter molekyl hekter seg på og danner en løs, sekskantet struktur. Etterhvert vokser denne snøkrystallen så stor at den begynner å falle ut av skyen. Hvis det er vinter og kaldt så faller den helt ned til bakken. Hvis det er varmere vil den tine og bli til en regdråpe før den når bakken. Alle regdråper har begynt sitt liv som snøkrystall. Hvis regndråpene treffer på kraftige oppvinder kan de igjen bli blåst oppover til de fryser. Men når de nå faller ned igjen er det som hagl. De kan blåses opp igjen flere ganger, og for hver gang vokser de litt og blir større og hardere.</p>\r\n<p>Oppe i skyene finnes vannet både i fast form som is og snøkrystaller, i flytende form som regndråper og i dampform. På den snødekte bakken er det likedan. Det finnes dråper, krystaller og damp. Mer damp og dråper jo høyere temperatren er. Den åpne strukturen i snøkornene blir borte ved at vannmolekyler sublimerer – går direkte over til damp. De kondenseres igjen på andre snøkorn, men nå blir strukturen fastere og mer lik is. Gamle snøkrystaller får en avrundet skålform og henger ikke lenger så godt fast i hverandre. Snøen blir grovkornet og løsere. Slike krystaller nede i snølaget danner et glidesjikt, et “kulelager” for snøskred.
Når vi snakker om klimagasser, så snakker vi ofte om karbondioksyd. Men vandamp er likevel den gassen som har størst betydning for klimaet. I det hele tatt er det fordampning og kondensering av vanndamp som er drivmotoren for alt som finnes av vær på jordkloden. Når vi likevel ikke snakker om vanndamp i denne forbindelsen, så har det vel sammenheng med at vanndamp kan vi ikke gjøre noe med. Det kan vi til en viss grad gjøre med karbondioksyd. Iallfall liker vi nå å tro det. Vi kan slutte å brenne fossil karbon og derved stoppe tilførselen til atmosfæren. Men om en vulkan på Island eller Hawaii eller en annen plass finner på å spytte ut noen tusen tonn karbondioksyd eller aske eller andre ting som påvirker klimaet, så er det fint lite vi kan gjøre med den saken. Men likevel er de menneskeskapte utslippene problematiske. Vi slipper tilbake til atmosfæren alt det karbonet som har blitt sedimentert på havbunnene i millioner av år.
Vi snakker ofte om rent vann. Men vann er aldri helt rent. Som det potente løsemidlet det er, begynner det allerede på tur nedover som regndråpe å løse opp stoffer som det tar med seg. Når vi sier rent vann kan vi mene flere ting. Det kan bety at vannet ikke innholder bakterier. Det er sjelden at vann ikke inneholder organismer. En mer praktisk betydning av uttrykket rent vann er at det ikke innholder helseskadelige bakterier. En måte å rense vannet for bakterier er å koke det. Hvis vannverkene ikke klarer å levere rent vann til abonnentene så kan det gis pålegg om å koke vannet. Destillert vann er rent både i kjemisk og i bakteriologisk forstand. Det vil si, det begynner straks å ta opp oksygen, nitrogen, kabonioksyd og andre gasser fra atmosfæren. Det løser også opp molekyler fra karet det oppevares i. Som oftest er vann fra springen rent nok til de fleste formål. Hvis en skal etterfylle væske på blybatteri, så er det viktig at vannet ikke inneholder ioner som kan skade elektrolytten og i verste fall ødelegge batteriet. I våre områder bruker vi for det meste overflatevann som inneholder lite ioner. Imidlertid kan det finnes ioner fra jern og kobberrør. Derfor bør en benytte destillert vann eller sile det gjennom et ionebyttefilter som fjerner skadelige ioner. Vær oppmerksom på at batterivann som kjøpes på bensinstasjoner ikke er destillert. Det er filtrert gjennom et ionebyttefilter og egner seg til å etterfylle blybatteri, men ikke noe annnet. Rent vann må defineres etter hva det skal brukes til. Men i de aller fleste tilfeller kan en tappe tilstrekkelig rent vann rett ut av kranen.
Vel, dette var en ny liten fortelling i vannserien. Mer kommer etterhvert, så sjekk innom av og til.
Aqua Communalis
Tittelen har jeg stjålet fra Asterix og Obelix , fra det albumet der høvding Majestetix har fått vondt i magen og er blitt forordnet et opphold på kurbad. Der er det en bademester som heter Aqua Communalis. Ved å gjøre en litt fri tydning av uttrykket så kan en godt få det til å bli “kommunalt vann”. For vann, og spesielt kommunalt vann, det er det jeg sysler med for tiden.
Vannet renner ut av kranen, det er rent, klart og kan trygt drikkes som det er. Vi tar det som en selvfølge, men det ligger mye omtanke og arbeid for at det skal skje. De gamle romerne var mestre med sine vannledninger, aquedukter som de kalte dem. De hadde ikke rør som kunne trykksettes, og heller ikke pumper, så de måtte bygge mursteinsrenner. Skulle de krysse en dal, så måtte de bygge en bro til å legge rennen på. Men de fikk det til. De forsynte byer med store menneskemengder med vann. Roma hadde i år 100 e.kr. en og en halv millioner inbyggere som alle hadde bruk for vann. Det rant ikke i kranene i hvert hus og hver leilighet. En måtte gå til offentlig bad eller offentlige fontener for å hente vann. Renheten og smaken på vannet kunne nok variere og det kan nok hende at atskillige romerske mageonder hadde sin opprinnelse i forurenset vann. Men de var dyktige ingeniører og løste oppgaven med de midlene de hadde til rådighet.
Det er de samme oppgavene vi må løse i dag. Vi har bedre midler til rådighet enn de gamle romerne. Vi har rør av alle dimensjoner og materialer, vi har pumper og filtre. Vi kan få vannet til å renne både nedover og oppover bakker. Men vi har strenge krav å forholde oss til. Vannet vi leverer skal være rent og trygt for alle å drikke og det skal renne ut av kranene med konstant trykk.
Vannet blir gjerne hentet fra høytliggende elver eller vann der det ikke ferdes så mange folk eller dyr. Derved er vannet så rent som mulig i utgangspunktet. For ikke så mange årene siden ble dette regnet som tilstrekkelig rent for å kunne brukes til drikkevann. Man vendte seg til den lokale bakteriefloraen som fantes i vannet og ble sjeldent syke av det. Kun i de større vannverkene i byene var det vanlig å tilsette klor for å drepe bakterier. Nå er det vanligst å bruke UV-bestråling for å desinfisere vannet. Vannet filtreres for å fjerne partikler som bakterier kan gjemme seg i. Deretter blir vannet bestrålt med UV-lys i et kammer. Lysintensiteten overvåkes kontinuerlig og hvis den blir for lav stenges vannleveransen slik at bakterier ikke slipper gjennom. I tillegg tas det regelmessig prøver av vannet som analyseres både med hensyn på bakterieforekomster og på skadelige stoffer. Vannforbruket monitoreres for å oppdage lekkasjer på rørledninger og fordelingsnett. Det er bare å holde glasset under kranen, fylle det med vann og drikke. Få tenker over alt som skal til for at dette skal skje.
Med moderne materialer og teknikker løser vi oppgaven mye enklere og bedre enn de gamle romerne. Likevel er det en stor oppgave, særlig for små utkantkommuner, der geografien ofte gjør at en må bygge flere små vannverk i stedet for et stort. Tenk litt over dette neste gang du tapper deg et glass vann. Se for deg regndråpen som faller ned oppe i fjellet og tenk på alt den må gjennom før den havne i glasset ditt og kan drikkes.
Vann er egentlig et merkverdig og ganske enestående stoff. Det kommer flere artikler om vann etterhvert. Jeg har allerede tenkt på et par allerede, men det kan jo ta litt tid, da……. Stay tuned.
Vanntassen