Jeg hørte ord om at det var mange som ikke fikk sove i natt. Det var de som hadde slått opp telt ved Bøsanden. Når båra ruller inn og slår, så blir det ganske kraftige, dype drønn. Det nytter ikke mye med sov-i-ro da. Man forhåpentligvis fikk de seg noen småblunder innimellom slik at de kom seg opp og på konserter. Og dessuten, på slike festivaler farer en vel ikke for å sove bort tida. Iallfall ikke for de unge og spreke, de som sover i telt. Selv var jeg nok så feig at jeg kjørte hjem og sov i min gode, varme og ganske så stillferdige seng.
Jeg var ikke på så mange konserter denne gangen, men jeg fikk da med meg noen.
Valkyrien Allstars på fredag. Fin konsert, men, for å bruke et for meg litt fremmed uttrykk, jeg får litt dårlige vibber av snuslepper på scenen. Likevel, det var verdt å kjøre fram og tilbake fra Sørreisa for å få med seg. For det var den eneste konserten jeg var på den dagen. Lørdagen, derimot, ble det flere.
Først ble vi i skikkelig godt humør av å høre på Ytre Suløen Jazz-ensemble. Fengende rytmer og fin lyd. For en som har, for lenge leeeenge siden, bakgrunn i musikkkorps og dessuten liker både jazz og brass, så var det ordentlig fint å sitte foran en trombone, en trompet og en ordentlig bass. Og med Tricia, en skikkelig New Orleans-sangerinne med en stor stemme i tillegg, kom i en henført, euforisk stemning(mulig det er litt smør på flesk her, men det er helt på sin plass).
Så var det Igor Dunderovic med fettere som ga oss et nytt perspektiv på lover og låver og tilhørigheter på en underfundig måte som også åpnet latterdøra.
Og så var det Ole Paus. Han stiller jo i en klasse for seg selv. Han tilhører den type artist som kan fylle og dominere et lokale med bare seg selv og gitaren. Med fin humor og satire og en passelig porsjon selvironi trollbinder han iallfall et nordnorsk publikum. Men det er en ting. Mannen må jo være lettere kulturgeografisk stedsforvirret. Men ber jo ikke publikum om unnskyldning for et bittelite “fanden” i sangteksten. Ikke på ytre Senja. Det må nok noe adskillig saftigere til for at det skal bli nødvendig. Som han sier, han Krestjann styrmann til prosten, “når æg skal ha galeasen i hamn, me sjyrokket piskanes i vevlingan, då nøtte det ikke å slå en kremt i han” (fritt sitert etter Vett og Uvett). Når det er sagt, så må jeg vel legge til at det behøver ikke egentlig å være direkte bannskap. Det blir nå egentlig fort mer usmakelig en egentlig morsomt. Men sterke ord, det må en bruke av og til. Hør bare på han Oluf. Han bruker masse sterke ord, men sjelden eller aldri banneord. Dog, litt må tåles. Fanden må man vel for fanden ha lov å si.
Så var det jo mange andre som jeg gjerne skulle hørt på. Noen som jeg aldri har hørt om, noen som jeg har hørt om og noen som jeg har hørt og gjerne hører igjen. Som for eksempel Lena Jinnegren som jeg ikke fikk høre denne gangen.

Da er det bare omkring et års tid til neste gang det er kråkeslottfestival