Så er Kråkeslottfestivalen over for i år.  Og jeg var der – for første gang. Jeg har tenkt på, og hatt lyst mange ganger, men enten så har jeg ikke hatt anledning, eller jeg har vært for sen å bestille billetter eller så har dørstokkmila rett og slett vært så aldeles uoverkommelig. Denne gangen fikk jeg på en måte et spark bak som satte meg i gang. Og det var fint, for det var god musikk og noen nye bekjentskaper. Men det var også gjenforening med noen gamle kjente og ikke minst dukket det opp noen mimreminner. For jeg har jo vært på Kråkeslottet før. Det er masse år siden. Dengang Ulf dro igang en teatergruppe på det gamle Breidablikk. Da fantes ikke Kråkeslottet. Det vil si, det fantes jo, men det hette ikke kråkeslottet og det var bare et gammelt forlatt fiskebruk ute på en holme.
Som sagt, det ble startet en teatergruppe. Hvordan og hvorfor og hvem som var initiativtager, det vet jeg ikke eller husker jeg ikke lenger, men iallefall ble den nå startet og Ulf skulle vise oss vegen. Ja, for han var ikke sjef eller leder eller noe slikt. Han var veiviser. Vi skulle ikke spille et ferdiglaget stykke. Vi skulle lage det selv. Vi møttes i kjelleren i “hvithuset”, administrasjonsbygg og disponentbolig oppe i grafittverket, der Ulf bodde. Det vil si, han bodde jo ikke i kjelleren, han bodde i 2.etasjen. Men vi møttes i kjelleren, i et møterom.
Der utviklet historien seg. Stykket skulle hete “Mere og mere slips”, og handle om utvikling, om hvordan noen beholdt sine gamle idealer, mens andre glemte dem. Det var kortversjonen, og det er alt som blir denne gangen, for det er ikke det jeg skal fortelle om. Det er de minnene som dukker opp mens en sitter der i de gamle omgivelsene og hører på vakker musikk. For Ulf kjøpte det gamle fiskebruket og begynte å virkeliggjøre drømmen sin. Det første han begynte med var kjøkkenet, Det var bruksrommet, og der det meste foregikk. Dit flyttet vi etterhvert samlingene våre. Men en gang møttes vi i et rom som jeg tror kaltes Helmerbua. Dette var på vinteren og der var svinkaldt. Men det stod en båtovn der inne, og den fyrte vi opp i. Det tok en tid før vi merket varmen. Det var jo ikke isolasjon hverken i vegger, gulv eller tak. Veggene var så nedkjølte at kulden strålte ut fra dem. Og vi var bra nedkjølte vi også. Kreativiteten var neppe helt på topp akkurat da. Men etterhvert ble det jo varmere. Temperatur, kreativitet og humør steg omtrent proporsjonalt. Og steg – og steg. Det var jo et lite rom, fullstappet av folk, og når ovnen først var kommet i gang, så var den nesten ikke til å stoppe. Ikke kunne vi åpne døra, for da ble det sånn trekk at vi frøs ihjel på den siden som ikke vendte mot ovnen. Men så var det noen som kom på den glimrende ide å åpne døren til et skap oppe på på veggen. Inne i det skapet var det akkurat nok kaldluft til at det ble levelig for en stund.
Ulf hadde fått tak i en trapp. En stor, svær og tung trapp. Den skulle inn på bryggeloftet, og vi skulle hjelpe ham med det. Men kaia var dårlig, ikke til å gå på og, trappa var svinaktig tung. Vi spekulerte en stund, men så var vi og sjekket heisespillet. Heisespillet, det er et “hamsterhjul” av tre, sikkert nærmere en og en halv meter i diameter, som er hengt opp under mønet. Om dette “hamsterhjulet” er det lagt en tau i tau i flere omganger. Tauendene er spleist sammen slik at det blir en bukt som hanger ned. Hvis en drar i tauet, så får en hjulet til å gå rundt den ene eller den andre veien. Bukten går gjennom hull i gulvet slik at en kan betjene heisen i alle etasjene. For akslingen stikker ut gjennom røstveggen og der er det festet et heisetau som kveiler seg rundt nokken. Forskjellen i diameter på hjulet og akslingen danner utvekslingen, og gjør at en kan heise opp tunge laster. Dette heisespillet gav oss ideer. For det virket, og tauene virket sånn rimelig solide. Heisenokken som stakk ut gjennom røstveggen var overbygd av et tak slik at tauet ikke ble utsatt for regn og vær.
Da vi hadde undersøkt heisen og kommet til den konklusjon ar den var krute god, så ga jo løsningen seg selv. Vi kasta trappa på havet og fløytte den rundt. Så festet vi heisetauet i trappa og heiste den opp på bryggeloftet. Da var det bare å dra den inn på gulvet og så var jobben gjort. Trappen står der ennå, tror jeg. Og sannelig tror jeg at heisen også virker fremdeles. Men dratauet bør repareres. Det er gått en kordel …

Jeg håper at kanskje noen av mine venner og deltagere fra dengang leser dette og kanskje korrigerer og supplerer minnet mitt. For det blir jo litt rustent og medtatt med årene.