Dette er historien om den uskikkelige bamsen. Og neida, selv om det er de som ynder å assosiere navnet mitt med visse dyr og tillegge meg alle de negative egenskaper disse dyrene antas å inneha, så er det ikke meg det dreier seg om. Det er derimot en ganske så uskikkelig tøybamse som skal omtales. Den er ganske lys brun, har ustriglet pels, er lett labbjen å ta i, og har runde, brune glassøyne.
Stort sett er den ganske snill og grei og sier ikke stort. Men så var den med på en tur sørover i landet, og det var nærmest en katastrofe. På ganske få dager i Tigerstaden, i området like ved Akerselva, ble den miljøskadet og – ja, jeg vil faktisk påstå at den ble helt forherd. Ulydig og folkesky, nærmest asosial ble den. Vi merket ikke noe med det samme. Den sa ingenting i bilen på tur til Gardermoen. Men der, på Gardermoen, slo den seg vrang. Den ville kanskje snike seg tilbake til det harde hovedstadsmiljøet. For mens vi ventet på at de skulle kalle sammen passasjerene for ombordstigning, så krøp den sammen bakerst på stolen og gjorde seg nesten usynlig. Og under kaoset og panikken med å komme seg ombord i flymaskinen, så den sitt snitt til å lure seg unna. Hvordan den eventuelt hadde tenkt å tenkt å returnere til Oslo er ukjent, men heldigvis gjorde forsvarets nærvær at disse fordekte planene ikke ble gjennomført. For den ble nemlig grepet i nakkeskinnet av en stram soldat, arrestert og avhørt og deretter tilbakelevert til eieren med streng formaning om å passe bedre på. Jeg vet ikke om det kanskje, i kampens hete ble nevnt ordet båndtvang, men i så fall ville det være helt irrelevant. Alle vet jo at det ikke er båndtvang for bamser. De er frie skapninger som ikke kan betvinges med lenker og bånd.
Men den ble nå frivillig med videre, om enn den var noe taus og innesluttet og ikke sa et eneste ord på turen. Heller ikke under landingen på Bardufoss sa den et eneste ord, men den ble nå med til bagasjeutleveringen, ja iallfall tror vi nå det, men det kan være litt vanskelig å si, da den fremdeles nektet å si noe, og heller ikke reagerte på tilsnakk. Vi måtte vente litt på bagasjen, det er ganske normalt sies det. Vi hadde to kofferter, en stor, sort trillekoffert, inneholdende stort sett bekledning som passet meg. I tillegg hadde vi en særdeles fancy, rødfiolett koffert tilhørende reisefølget mitt.
I gleden ved gjensynet med koffertene, og begeistringen ved å kunne legge ut på reisens siste etappe, nemlig bilturen til Sørreisens grønne enger og dype skoger, så var det ingen som tenkte på hva den uskikkelige bamsen kunne finne på. Og nettopp det gjorde den. Den fant på uskikkeligheter. Den gjemte seg unna og unnlot å bli med på turen videre. Så slesk og fordektig var den at forsvinningsnummeret ikke ble oppdaget før etter at reisen var endt. Etterlysning ble straks utsendt og det ble organisert søkelag. Hva disse eventuelt avdekker er ennå ukjent, men saken oppdateres som det pleier å stå i folkebladet.