Bo ved vann

IMG_3524

Båra på Bøsanden

Oksen fra strandby

Oksen (foto Tom Sebulonsen)

Man skal bo ved vann. Det aller gjeveste er å bo ved havet. Ganske næra, helst. Ikke så nære at man får det innover gulvene, det er så. Litt avstand må det være. Men man bør bo ved hav. Slik at en kan sitte og se utover havet. Se på båtene som går forbi, langt derute. Se måker og ørn fly forbi. Se ea padle forbi med ungeflokken på slep. Se kobbe, oter, se sei og sild utpå. Sommarkveldene, når sola står uti havet, se brannen som brer seg på himmelen. Se hildringa når skjær og holmer løfter sseg selv ut av havet og svever et stykke oppi luften. Se når vinden lage skum på båretoppene. Når vinden river løs skummet og det flyr gjennom luften. Se når tullkulingan riv løs havet i en søyle høgt oppi luften.
Det er mye å se om en bor ved havet. Helst skal en se langt. Så langt at en ikke klarer å se forskjell på himmel og hav.
Man kan bo ved et vatn. Det kan være stort eller lite. Noen innsjøer er så store at en ikke kan se forskjell på dem og havet. Man må nesten gå nedi vannkanten og smake om det er salt.
Men det er vann, og blikket kan hvile på vannflaten, løfte seg opp og se naturen speile seg i vannet. Enten som solgull på en godværs vannflate, eller som ilter båra på ei vindpiska overflata. En kan se fugl, insekter som spaserer bortover vannflaten og fisk som vaker. Kanskje ligger det is på vannet – og snø. Så kan en gå på ski eller skøyter.
Hvis en bor ved en elv, så er det litt annerledes. Men elven skifter. Den er rolig og lat, men den kan også bli ilter og farlig. Noen ganger kan en høre at den rullr på steinene på bunnen. Noen ganger går den over sine bredder. Da kan den gjøre stor skade. De gamle egypterne, de var glad når elven gikk over sine bredder. Da oversvømte den markene, gjennombløtte jorden, fylte opp dammer og sisterner og den etter seg et tykt lag svart mudder. Det var dette mudderet som gjødslet åkrene og engene deres og la grunnla

23112011(002)

Reinelva

get for det gode liv.
Våre elver er noe mindre og tammere. Men de kan likevel vise klør. Det er fasinerende å stå ved en elv og se på isgangen. Da får en et lite innblikk i hvilke enorme krefter som er i sving. Man kan bo ved en elv.

Vi er avhengig av vann. Vi må ha det å drikke hver dag. Vi må ha det til å vake med, å skylle med, å gi oss lys og kraft, som transportvei og til mye annet. Vi henter mye av maten vår i vann. Oksygenet som vi puster inn er for en stor del produsert av alger som lever i vann.

Samtidig er vannet farlig. Det kan inneholde bakterier som gjør oss syke, vi kan drukne i det. Vi kan rammes av stormfloder, overflømte elver, bølger, tidevannsbølger. Vann må omgås med respekt og kunnskap.

Vi hadde en båt stående på land. Det var ei spissa – jeg tror den ble hentet i Ersfjord og med nød og neppe slept til Steinfjord og dratt et stykke opp på land der. Det var en fantastisk populær lekeplass. Jeg tror vi holdt på ombord der hele dagen lang. Jeg synes å huske at den tilslutt endte sine dager på et sankthansbål.

Senere avanserte vi til til en annen båt, ei lita fine spissa som la fortøyd i kaitrappa med en ganske lang fangline. Der fikk vi ro så langt som fanglina rakk. Og det gjorde vi. Hele dagen. Rugget båten, Rodde inn under kaia og studerte bunnen etter fessompa, krabbe og kokkelurer og forøvrig alt annet vi kunne se. Senere avanserte vi ytterligere, vi fikk slippe løs og ro i fri dressur utpå fjorden.

Redningsvest? Det fantes ikke. Det var noen korker innsydd i lerret. Utrolig klumpete og ubrukelig. Det var ikke aktuelt å bruke. Men vi passet jo på hverandre. Kan slettes ikke huske at noen av oss noengang falt i havet.

IMG_0335

Springflo, lavtrykk og pålandsvind

Men nå er det nok mimring. Poenget er: Man må bo ved vann

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.