Høya er begynt!

Denne ble skrevet 3/8 2010 og er «resirkulert» fra den gamle siden min.

Jordbruk generelt og høyonn spesielt er noe jeg ikke har tenkt på på veldig mange år. Det er jo forsåvidt ikke så underlig når en bor ute i Torsken, på yttersida av Senja. Det som engang fantes av jodbruk er forlengst avgått ved døden. Det finnes kanskje en og annen stabeis i noen av de mest bortgjemte bygdene som fremdeles har et par sauer eller gjeiter, men man skal nå lete for å finne dem. Men når man så flytter innover i landet, inn til de bredere bygder, så legger en jo merke til at det histen og pisten finnes ansamlinger av disse «traktoreggene». Nå har man jo selvfølgelig en viss anelse om hvordan de blir til, men likevel, man minnes lukten av nyslått gress, arbeidet med å rake det sammen og hesje det opp. Leken mellom hesjene og ikke minst tørrhøykjøringen. Den tid var en jo veldig avhengig av været for å få tørt høyet. For tørt måtte det være, ellers kunne det råtne. Det kunne bli så varmt at det selvantente, sa de. Det var ikke så nøye med sol og varme, men vind måtte til. Og helst ikke regn. Nå er vi vel alle kjent med at sommerværet kan være så ymse. Mange ganger var det å sitte å jakt på været. Høyet kunne godt ha tørket litegranne til, men ble det regn, så måtte det inn enten det var natt eller dag. Tørrhøy er jo et forholdsvis lett materiale, så det gjalt å få så mye som mulig på vognen. Vi hadde en tohjulstraktor, en rød en, av merket Bücher. Dette var jo en universalmaskin som bruktes til det meste. Den hadde slåmaskin, den hadde er rive for å samle gresset med, og den hadde en vogn. Denne vognen ble forlenget, forbreiet og forhøyet inntil det makabre for å få med så mye høy som mulig. I tillegg måtte høyet tråkkes sammen på vogna. Det var ungenes jobb, og det var populært. Det som ikke var like populært, var å hoppe i høyet på låven. Joda, det var jo populært nok hos oss ungene, men vi fikk ikke lov. Hvis høyet ikke var helt tørt og ble presset for hardt sammen, så kunne det begynne å råtne og i verste fall selvantenne. Vi gjorde det jo likevel, selvfølgelig, og det var vel heller ingen hemmelighet. Meningen var vel kanskje heller å begrense aktiviteten litt.

Men hvorfor kommer jeg til å tenke på dette. Jo, det har seg sånn at naboeiendommen er en slåtteeng. Og i kveld, i halv ellevetiden hørte vi sånn motordur utenfor. Det var en traktor med slåmaskin som meide ned gresset. Det var unnagjort på en halvtimes tid. Så ligger gresset der på marka i noen dager og tørker før traktoren kommer tilbake og lager «egg» av det. Den gamle slåtta, med reising av hesjer, slåing, raking, hesjing og tørrhøykjøring og der alle var med, er erstattet av en ganske så mekanisert prosess der den eneste som er tilstede er traktorsjåføren. Og han tar det på kveldstid, når han ikke har noe annet å gjøre. Nå har jeg jo selvfølgelig forståelse for at også jordbruk må moderniseres og effektiviseres. Men likevel kan en jo mimre litt og bli litt nostalgisk når en står her i vinduet og betrakter denne traktoren som farer rundt her på jordet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.