Så er Kråkeslottfestivalen over for i år.  Og jeg var der – for første gang. Jeg har tenkt på, og hatt lyst mange ganger, men enten så har jeg ikke hatt anledning, eller jeg har vært for sen å bestille billetter eller så har dørstokkmila rett og slett vært så aldeles uoverkommelig. Denne gangen fikk jeg på en måte et spark bak som satte meg i gang. Og det var fint, for det var god musikk og noen nye bekjentskaper. Men det var også gjenforening med noen gamle kjente og ikke minst dukket det opp noen mimreminner. For jeg har jo vært på Kråkeslottet før. Det er masse år siden. Dengang Ulf dro igang en teatergruppe på det gamle Breidablikk. Da fantes ikke Kråkeslottet. Det vil si, det fantes jo, men det hette ikke kråkeslottet og det var bare et gammelt forlatt fiskebruk ute på en holme.
Som sagt, det ble startet en teatergruppe. Hvordan og hvorfor og hvem som var initiativtager, det vet jeg ikke eller husker jeg ikke lenger, men iallefall ble den nå startet og Ulf skulle vise oss vegen. Ja, for han var ikke sjef eller leder eller noe slikt. Han var veiviser. Vi skulle ikke spille et ferdiglaget stykke. Vi skulle lage det selv. Vi møttes i kjelleren i “hvithuset”, administrasjonsbygg og disponentbolig oppe i grafittverket, der Ulf bodde. Det vil si, han bodde jo ikke i kjelleren, han bodde i 2.etasjen. Men vi møttes i kjelleren, i et møterom.
Der utviklet historien seg. Stykket skulle hete “Mere og mere slips”, og handle om utvikling, om hvordan noen beholdt sine gamle idealer, mens andre glemte dem. Det var kortversjonen, og det er alt som blir denne gangen, for det er ikke det jeg skal fortelle om. Det er de minnene som dukker opp mens en sitter der i de gamle omgivelsene og hører på vakker musikk. For Ulf kjøpte det gamle fiskebruket og begynte å virkeliggjøre drømmen sin. Det første han begynte med var kjøkkenet, Det var bruksrommet, og der det meste foregikk. Dit flyttet vi etterhvert samlingene våre. Men en gang møttes vi i et rom som jeg tror kaltes Helmerbua. Dette var på vinteren og der var svinkaldt. Men det stod en båtovn der inne, og den fyrte vi opp i. Det tok en tid før vi merket varmen. Det var jo ikke isolasjon hverken i vegger, gulv eller tak. Veggene var så nedkjølte at kulden strålte ut fra dem. Og vi var bra nedkjølte vi også. Kreativiteten var neppe helt på topp akkurat da. Men etterhvert ble det jo varmere. Temperatur, kreativitet og humør steg omtrent proporsjonalt. Og steg – og steg. Det var jo et lite rom, fullstappet av folk, og når ovnen først var kommet i gang, så var den nesten ikke til å stoppe. Ikke kunne vi åpne døra, for da ble det sånn trekk at vi frøs ihjel på den siden som ikke vendte mot ovnen. Men så var det noen som kom på den glimrende ide å åpne døren til et skap oppe på på veggen. Inne i det skapet var det akkurat nok kaldluft til at det ble levelig for en stund.
Ulf hadde fått tak i en trapp. En stor, svær og tung trapp. Den skulle inn på bryggeloftet, og vi skulle hjelpe ham med det. Men kaia var dårlig, ikke til å gå på og, trappa var svinaktig tung. Vi spekulerte en stund, men så var vi og sjekket heisespillet. Heisespillet, det er et “hamsterhjul” av tre, sikkert nærmere en og en halv meter i diameter, som er hengt opp under mønet. Om dette “hamsterhjulet” er det lagt en tau i tau i flere omganger. Tauendene er spleist sammen slik at det blir en bukt som hanger ned. Hvis en drar i tauet, så får en hjulet til å gå rundt den ene eller den andre veien. Bukten går gjennom hull i gulvet slik at en kan betjene heisen i alle etasjene. For akslingen stikker ut gjennom røstveggen og der er det festet et heisetau som kveiler seg rundt nokken. Forskjellen i diameter på hjulet og akslingen danner utvekslingen, og gjør at en kan heise opp tunge laster. Dette heisespillet gav oss ideer. For det virket, og tauene virket sånn rimelig solide. Heisenokken som stakk ut gjennom røstveggen var overbygd av et tak slik at tauet ikke ble utsatt for regn og vær.
Da vi hadde undersøkt heisen og kommet til den konklusjon ar den var krute god, så ga jo løsningen seg selv. Vi kasta trappa på havet og fløytte den rundt. Så festet vi heisetauet i trappa og heiste den opp på bryggeloftet. Da var det bare å dra den inn på gulvet og så var jobben gjort. Trappen står der ennå, tror jeg. Og sannelig tror jeg at heisen også virker fremdeles. Men dratauet bør repareres. Det er gått en kordel …

Jeg håper at kanskje noen av mine venner og deltagere fra dengang leser dette og kanskje korrigerer og supplerer minnet mitt. For det blir jo litt rustent og medtatt med årene.

I den siste tiden har det vært mye støy og ramaskrik omkring flagget og hvorvidt det skulle være tillatt å bruke andre lands nasjonalflagg i 17. maitoget. Flagget er selve symbolet på vår identitet, og at det er sterke følelser i forbindelse med det, det er forståelig. Men det de sier, er at vi skal kneble disse som også ønsker å vise sin identitet. De skal ikke få lov å bære det flagget de vil.

Det finnes land i verden der ytringfriheten ikke står høyt i kurs. Der nyhetene er sensurerte, der en ikke fritt kan skrive sine meninger på trykk og på for eksempel facebook eller i en blogg. I Norge, derimot, setter vi ytringfriheten høyt. Ytringfriheten er en grunnlovsfestet institusjon og er vel som en menneskerett å regne. Noen ganger blir den misbrukt, det er sant. Jeg tenker spesielt på media som noen ganger begår allslags usmakeligheter og rene overgrep i ytringfrihetens navn.

Men disse få, de som skriker høyt og er veldig indignerte og vil nekte andre å tilkjennegi sin identitet, det de gjør, er å kaste vrak på grunnlov, tradisjon og flagget selv. Det som Norge kjempet så lenge for å få. De er rett og slett ikke verdige til å bære det norske flagget. Ikke at de skal nektes å bære det. For all del, også disse må være retten til frimodige ytringer tildel. Men vi skal jo slettes ikke høre på dem, og heller ikke la dem få sin vilje. Vi skal derimot invitere og ta imot alle som vil feire nasjonaldagen ved å gå i tog. At de er med på å feire er jo også i seg selv en ytring om at de setter pris på Norge og det Norge kan tilby. Hvis de i tillegg vil understreke sin identitet ved å bære et annet flagg også, så gjør det sannelig ikke det norske flagg mindre, tvertimot.

Det har også vært reist spørsmål om flagget burde revideres. Det er jo et korsflagg og da staten og kirken ikke lenger er en enhet, så passer det seg kanskje ikke med et kristent korssymbol i flagget. Det har sogar vært laget et forslag til nytt flagg, kanskje ikke helt på alvor, men likevel.

Men la oss nå se på flagget vårt, hvor kommer det fra?

Det ble tegnet av stortingsmannen Frederik Meltzer i 1826. Han tok utgangspunkt i Dannebrog, det danske flagget, og så la han inn en blå stripe fra Sverige. Vi hadde jo vært i union med Danmark, og var nå i union med Sverige. Forslaget hans ble vedtatt av stortinget, men kongen nektet å sanksjonere det. Først i 1921 ble det vedtatt som lov. Men det skulle bare brukes i nordlige farvann. Først i 1838 ble det tillatt brukt over hele verden. Men orlogsflagget skulle fremdeles være unionsflagget, som var et svensk flagg med norske farver i øvre, venstre hjørne. I 1844 det innført flagg som likestilte Sverige og Norge. Der brukte hvert land sine respektive flagg, men med et unionsmerke i øvre, venstre hjørne. Unionsmerket ble kalt sildesalaten og det ble man ikke helt kvitt før ved unionsoppløsningen 1905. Fra da er det et rent norsk flagg som gjelder.

Det er altså Dannebrog som ligger i bunnen, og det er derfra korset stammer. Dannebrog, som egentlig betyr rødfarvet klede, kom dalende ned fra himmelen under et korstog til det hedenske Estland med det formål å kristne landet. Sålenge biskop Andreas Sunesen holdt armene mot himmelen skulle danene seire, fortelles det. Under slaget ved Lyndanis strakte han armene mot himmelen og da dalte flagget ned fra himmelen.

Men nå er det så at de gamle prelater var notoriske løgnhalser og dertil var de tyvaktige. For historien er stjålet fra bibelen, en plass i 2. mosebok. Det ville helt klart forherlige både biskopen og kongen om det fantes paralleller i bibelen. Problemet er bare at flagget fantes lenge før, allerede i 1066 der det er avbildet på Bayeuxgobelinen.

For det er egentlig eldgammelt. Korset er slettes ikke et kristent kors, det er et livskors, et solkors. Vi kjenner det igjen fra helleristninger og det var en var en variant av solkorset nazistene brukte som symbol. Det finnes også som innvielsesymbol i kirker, ofte på kirkedører. Rettnok har flagget fått en usymmetrisk form som følge av den kristne påvirkning, men man kan ikke påstå at det er et rent kristent symbol.

Man kan derfor ikke tillegge korsformen noen spesiell betydning, hverken i Dannebrog eller i de andre nordiske korsflaggene som har arvet form fra dette. Kristendommen har ikke noen særrett til korsformen, den er, som så mye annet, stjålet fra en felles oldtidsarv. At flagget har fått en rektangulær form istedet for den opprinnelige kvadratiske får vi nå heller betrakte som en avspeiling av flaggets- og landets historie.

Sålenge vi er bevisst på symbolikken, så er vel flagget godt som det er. Man kan selvfølgelig legge inn flere elementer som symboliserer historiske hendelser eller elementer, men dette kan nok sitte langt inne hos størstedelen av landets befolkning. Bildet av flagget, slik det er, har nok brent seg grundig fast i netthinnene våre.

En annen ting er tekstene til nasjonalsangene våre. Der kunne det vært på sin plass med en liten revisjon. Kanskje ikke fjerne noen, men heller ha noen i tillegg med ikkereligiøse tekster. Men det blir nå en annen historie som jeg overlater til skaldene som driver med denslags.

Kilder
http://out.markussen-net.dk/filer/host/Dannebrog_et_alternativ.pdf
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_flagg
http://www.verasir.dk/show.php?file=chap28-3.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Kors
http://no.wikipedia.org/wiki/Solkors

Dette er historien om den uskikkelige bamsen. Og neida, selv om det er de som ynder å assosiere navnet mitt med visse dyr og tillegge meg alle de negative egenskaper disse dyrene antas å inneha, så er det ikke meg det dreier seg om. Det er derimot en ganske så uskikkelig tøybamse som skal omtales. Den er ganske lys brun, har ustriglet pels, er lett labbjen å ta i, og har runde, brune glassøyne.
Stort sett er den ganske snill og grei og sier ikke stort. Men så var den med på en tur sørover i landet, og det var nærmest en katastrofe. På ganske få dager i Tigerstaden, i området like ved Akerselva, ble den miljøskadet og – ja, jeg vil faktisk påstå at den ble helt forherd. Ulydig og folkesky, nærmest asosial ble den. Vi merket ikke noe med det samme. Den sa ingenting i bilen på tur til Gardermoen. Men der, på Gardermoen, slo den seg vrang. Den ville kanskje snike seg tilbake til det harde hovedstadsmiljøet. For mens vi ventet på at de skulle kalle sammen passasjerene for ombordstigning, så krøp den sammen bakerst på stolen og gjorde seg nesten usynlig. Og under kaoset og panikken med å komme seg ombord i flymaskinen, så den sitt snitt til å lure seg unna. Hvordan den eventuelt hadde tenkt å tenkt å returnere til Oslo er ukjent, men heldigvis gjorde forsvarets nærvær at disse fordekte planene ikke ble gjennomført. For den ble nemlig grepet i nakkeskinnet av en stram soldat, arrestert og avhørt og deretter tilbakelevert til eieren med streng formaning om å passe bedre på. Jeg vet ikke om det kanskje, i kampens hete ble nevnt ordet båndtvang, men i så fall ville det være helt irrelevant. Alle vet jo at det ikke er båndtvang for bamser. De er frie skapninger som ikke kan betvinges med lenker og bånd.
Men den ble nå frivillig med videre, om enn den var noe taus og innesluttet og ikke sa et eneste ord på turen. Heller ikke under landingen på Bardufoss sa den et eneste ord, men den ble nå med til bagasjeutleveringen, ja iallfall tror vi nå det, men det kan være litt vanskelig å si, da den fremdeles nektet å si noe, og heller ikke reagerte på tilsnakk. Vi måtte vente litt på bagasjen, det er ganske normalt sies det. Vi hadde to kofferter, en stor, sort trillekoffert, inneholdende stort sett bekledning som passet meg. I tillegg hadde vi en særdeles fancy, rødfiolett koffert tilhørende reisefølget mitt.
I gleden ved gjensynet med koffertene, og begeistringen ved å kunne legge ut på reisens siste etappe, nemlig bilturen til Sørreisens grønne enger og dype skoger, så var det ingen som tenkte på hva den uskikkelige bamsen kunne finne på. Og nettopp det gjorde den. Den fant på uskikkeligheter. Den gjemte seg unna og unnlot å bli med på turen videre. Så slesk og fordektig var den at forsvinningsnummeret ikke ble oppdaget før etter at reisen var endt. Etterlysning ble straks utsendt og det ble organisert søkelag. Hva disse eventuelt avdekker er ennå ukjent, men saken oppdateres som det pleier å stå i folkebladet.

På bordet ligger det et papir foran meg. Jeg vet ikke hvorfor det ligger der. Noen, ikke jeg, har vel lagt det fra seg der. Det ligger med baksiden opp. Den er blank, mens på forsiden er det sorte bokstaver. Det ser ut som en epost som noen har skrevet ut. Jeg tar pennen og tegner en sirkel på papiret, en ganske liten sirkel. Jeg har en uvane med å tegne på papir som ligger foran meg. Ikke noe spesielt, kanskje bare et mønster. Men ofte blir det et lite koblingsskjema. Det begynner helst med en sirkel. Sirkelen blir til en transistor, så en til og kanskje ennå flere. Så bygger det på seg med andre komponenter rundt omkring. Hvis jeg har lite å gjøre,så kan det hende jeg kalkulerer strømmer og spenninger i kretsen også. Bare for artighet, altså. Men ikke denne gangen.

Noen ganger, som nå, blir det bare streker. Parallelle streker, ganske tett. De er ikke like lange, det ser ut som de ender mor en rund gjenstand, men vi ser ikke selve gjenstanden. Så et område med sirkler. Tett i tett med sirkler. Så blir de innrammet av en parallellogram som heller mot høyre i bunnen. De fyller ikke hele parallellogrammet, så jeg tegner flere sirkler, helt til det ikke er plass tll flere. Så begynner jeg å tegne streker. Korte breie streker. Jeg må klore flere ganger med penna for å få de breie nok. De står liksom oppå de første strekene og heller litt mot venstre. Etterhvert blir strekene litt lengre. Ettersom de blir lengre, smalner de mot toppen, og så får de en liten bue mot venstre. Strekene blir lengre og lengre, og buen også. Til slutt er det nesten en full sirkel på toppen av linjene, men da er jeg også kommet til enden av de første, parallelle linjene.

Under parallellogrammet kommer det en sirkelsektor som starter og slutter i parallellogrammets spisse vinkler. Inni sirkelen fyller jeg med masse små plusstegn.

Så finner jeg plutselig på at jeg hadde en ting som skulle vært gjort, så jeg krøller papiret sammen, kaster det, og går for å gjøre det jeg kom på at jeg ville gjøre. Noen dager senere kommer jeg til å huske at jeg laget denne tegningen, og jeg angrer på at jeg kastet den. Men søppelet er kastet og tegningen er ikke til å finne. Men den kan rekonstrueres ut fra det jeg husker om den, og som jeg har beskrevet ovenfor.

Så er utfordringen til dere: Kan dere rekonstruere tegningen min?

Båra på Bøsanden

Oksen (foto Tom Sebulonsen)

Man skal bo ved vann. Det aller gjeveste er å bo ved havet. Ganske næra, helst. Ikke så nære at man får det innover gulvene, det er så. Litt avstand må det være. Men man bør bo ved hav. Slik at en kan sitte og se utover havet. Se på båtene som går forbi, langt derute. Se måker og ørn fly forbi. Se ea padle forbi med ungeflokken på slep. Se kobbe, oter, se sei og sild utpå. Sommarkveldene, når sola står uti havet, se brannen som brer seg på himmelen. Se hildringa når skjær og holmer løfter sseg selv ut av havet og svever et stykke oppi luften. Se når vinden lage skum på båretoppene. Når vinden river løs skummet og det flyr gjennom luften. Se når tullkulingan riv løs havet i en søyle høgt oppi luften.
Det er mye å se om en bor ved havet. Helst skal en se langt. Så langt at en ikke klarer å se forskjell på himmel og hav.
Man kan bo ved et vatn. Det kan være stort eller lite. Noen innsjøer er så store at en ikke kan se forskjell på dem og havet. Man må nesten gå nedi vannkanten og smake om det er salt.
Men det er vann, og blikket kan hvile på vannflaten, løfte seg opp og se naturen speile seg i vannet. Enten som solgull på en godværs vannflate, eller som ilter båra på ei vindpiska overflata. En kan se fugl, insekter som spaserer bortover vannflaten og fisk som vaker. Kanskje ligger det is på vannet – og snø. Så kan en gå på ski eller skøyter.
Hvis en bor ved en elv, så er det litt annerledes. Men elven skifter. Den er rolig og lat, men den kan også bli ilter og farlig. Noen ganger kan en høre at den rullr på steinene på bunnen. Noen ganger går den over sine bredder. Da kan den gjøre stor skade. De gamle egypterne, de var glad når elven gikk over sine bredder. Da oversvømte den markene, gjennombløtte jorden, fylte opp dammer og sisterner og den etter seg et tykt lag svart mudder. Det var dette mudderet som gjødslet åkrene og engene deres og la grunnla

Reinelva

get for det gode liv.
Våre elver er noe mindre og tammere. Men de kan likevel vise klør. Det er fasinerende å stå ved en elv og se på isgangen. Da får en et lite innblikk i hvilke enorme krefter som er i sving. Man kan bo ved en elv.

Vi er avhengig av vann. Vi må ha det å drikke hver dag. Vi må ha det til å vake med, å skylle med, å gi oss lys og kraft, som transportvei og til mye annet. Vi henter mye av maten vår i vann. Oksygenet som vi puster inn er for en stor del produsert av alger som lever i vann.

Samtidig er vannet farlig. Det kan inneholde bakterier som gjør oss syke, vi kan drukne i det. Vi kan rammes av stormfloder, overflømte elver, bølger, tidevannsbølger. Vann må omgås med respekt og kunnskap.

Vi hadde en båt stående på land. Det var ei spissa – jeg tror den ble hentet i Ersfjord og med nød og neppe slept til Steinfjord og dratt et stykke opp på land der. Det var en fantastisk populær lekeplass. Jeg tror vi holdt på ombord der hele dagen lang. Jeg synes å huske at den tilslutt endte sine dager på et sankthansbål.

Senere avanserte vi til til en annen båt, ei lita fine spissa som la fortøyd i kaitrappa med en ganske lang fangline. Der fikk vi ro så langt som fanglina rakk. Og det gjorde vi. Hele dagen. Rugget båten, Rodde inn under kaia og studerte bunnen etter fessompa, krabbe og kokkelurer og forøvrig alt annet vi kunne se. Senere avanserte vi ytterligere, vi fikk slippe løs og ro i fri dressur utpå fjorden.

Redningsvest? Det fantes ikke. Det var noen korker innsydd i lerret. Utrolig klumpete og ubrukelig. Det var ikke aktuelt å bruke. Men vi passet jo på hverandre. Kan slettes ikke huske at noen av oss noengang falt i havet.

Springflo, lavtrykk og pålandsvind

Men nå er det nok mimring. Poenget er: Man må bo ved vann

Snøen smelter så fort at en kan sitte og se at den smelter. Og det kommer stadig isflak susende nedigjenna straumen. Fuglan strømmer til og kvitrer og bygger. I dag så jeg forresten en underlig fugl. En stor fugl med langt nebb. Den fløy med halsen kveilet opp i s-form. Jeg tenkte at det var en stork, men det er vel ikke ikke storker her? Eller er det? Den fløy med en stor kvist i nebbet, så jeg antar at den har planer om å bosette seg her i nærheten. I så fall skulle det være sjanser til å se den flere ganger, og kanskje få et bilde. I så fall kommer det nok opp her.

Men nyt denne mens snøen smelter: