Category Archives: Snurripiteter

Hvorfor har vi vær

Hvorfor har vi vær?
Ville vi hatt det bedre uten vær? Noen ganger kan man vel ønske seg inderlig at det skulle være litt mindre vær. Motoren som driver været er i hovedsak solen, men også tidevannskrefter fra jordens rotasjon og fra månen er med på å tilføre energi til været. Jo varmere jorden blir, jo kraftigere blir været. Selve kjernen, stempelet i motoren som driver været er vann som samler energi ved jordoverfalaten (eller havflaten). Det fordamper og stiger opp sammen med soloppvarmet luft. Etterhvert som det stiger opp, synker temperaturen og dampen kondenseres til regn. Under denne

Lavtrykk over Island (wikipedia)

prosessen avgir den varme til omgivelsene, luften og den oppadstigende luftstrømmen forsterkes. Når luften stiger opp slik blir det mindre luft ved overflaten. Det har oppstått et lavtrykk og luft begynner å strømme til fra alle kanter for å fylle opp “tomrommet”. Det har oppstått et lavtrykk.
Luften prøver å strømme rett mot lavtrykket, men det får den ikke til. På grunn av jordrotasjonen vil den bøyes av til høyre nord for ekvator og til venstre sør for ekvator. Dette kalles Coriolis effekt. Vinden strømmer inn mot lavtrykket i en spiral, mot klokka nord for ekvator, med klokka på den sørlige halvkule.

 

På grunn av den oppadstigende luften og fuktigheten som kondensere i høyden følger det alltid skyer og nedbør med lavtrykk.

Det motsatte er tilfelle med høytrykk. Høytrykk dannes der overflatetemperaturen er lav. Kald luft siger ned og blir oppvarmet. Det fører til at luften blir tørrere og skyene forsvinner. Luften forsøker å strømme rett ut fra høytrykket, men også her gjør Coriolis effekt at den strømmer i spiralform, men den sirkulerer i motsatt retning av lavtrykkene. Høytrykkene forbinder vi med godt og klart vær.

Noen høytrykk er permanente, andre er tilbakevendende. For eksempel er det et permanent høytrykk over sydpolen. Det gjør at sydpolen er jordens tørreste område. Det kan også forårsake drepende kalde, sterke vinder fra polplatået. Andre tilbakevendende høytrykk er et kraftig høytrykk over Sibir. Dette dannes på vinteren og kan vare i månedsvis. Det fører til ekstremt lave temperaturer og påvirker været på hele nordkalotten. Et annet er et høytrykk over Azorene som påvirker været i Europa, Nordafrika og hele Nordatlanteren. Noen ganger kan det strekke seg helt over til Amerika og da kan det styre tropiske orkaner inn mot kysten.

Vær er mye mer enn lavtrykk og høytrykk. Det er passatvinder, monsunvinder, jetstrømmer,havstrømmer, bølger, hadleyceller og mye mer. Men alt i alt, det været gjør er å transportere energi fra der det er hett til steder der det er kaldere.

Hvis vi ikke hadde denne effekten ville temperaturen ved ekvator bli drepende høy, og tilsvarende ville temperaturene på nord- og sørkalotten bli ulevelig lave. På grunn av været blir solenergien fordelt over hele kloden og den biologiske produksjonen kan foregå overalt.

Selv om det kan synes slik av og til, så bor vi ikke her til tross for været, vi bor her på grunn av været.

Les mer om været på <a href=”http://met.no”>met.no</a> eller på <a href=”http://yr.no”>yr.no.</a> <a href=”https://no.wikipedia.org”>Wikipedia</a> har også mye stoff om vær

 

Selfie

Her om dagen var jeg innom bokhandelen. Ja, for jeg er litt gammeldags av meg. Jeg liker best å lese bøker fra papir. Så innimellom tar jeg meg en tur i bokhandelen for å kikke ha de har i hyllene. Av og til har de mange bøker, men andre ganger har de omtrent ingenting. Joda, de har vel noen bøker stående rundtomkring, men ingen som jeg finner leseverdige.
Denne gangen var det særdeles magert. Jeg gikk og kikket rundtomkring i hyllene, men det var ingenting å finne der utenom kokebøker, bloddryppende kjedelig krim og selvbiografier, enten fra selvhøytidelige alleermotmegpolitikere, narcissister med ulevde liv eller ukunstneriske kunstnerlidelseshistorier. Kort sagt, ingenting å lese.
Men det var en bok jeg ville spørre etter – jeg husker ikke hvilken – så jeg gikk til disken. Ekspeditøren, en ung jente, var opptatt med å ekspedere en annen kunde. Mens jeg ventet, stod jeg og så meg omkring. På disken, ved siden av kassaapparatet lå det noe underlig. En slik teleskopstang – som en radioantenne som kan trekkes ut. Eller en sånn stang med magnet eller gripeklo som en kan bruke til å fiske opp skruer eller annet som en har mistet nedi motorer eller lignende. Det var bare gripemekanismen i enden jeg ikke kunne forstå meg på. Den lignet ingenting jeg hadde sett før. Jeg stod og studerte denne tingsten fra alle bauger og kanter. Men da ekspeditøren var ferdig var også nysgjerrigheten uimotståelig, og jeg måtte spørre. Selfiestang svarte jenta med et lite flir. Kanskje hun trodde jeg skulle kjøpe en. Hun hadde heller ikke den boken jeg ville spørre etter, så det ble heller dårlig med handel.
Men jeg har jo lagt merke til at det er blitt veldig populært med selfier på facebook. Alle facebookere med respekt for seg bør vel ha en selfie. Så jeg har lenge tenkt på å ta et selfiebilde. Problemet er at slike selfier viser helst vakre, slanke, nystriglede og blankpolerte unge jenter. Nå er det slik at undertegnede ikke fyller noen av disse kravene.selfie
Da kom jeg jo på en glimrende ide. Jeg kjører jo rundt i en nypimpet aquabuss. Den kunne jo ta hovedrollen, så kunne jeg inneha rollen som statist.
Som sagt så gjort. Ved hjelp av en uteleskopisk, fjernstyrt selfiestang ved navn Tormod ble bildet tatt. Og her, mine venner, er bildet. Man føler seg en smule toskete når en poserer for en selfie. Men det får så være. Nå kan vel ingen påstå at jeg ikke er en ordentlig facebooknerd.

Når et gjelder skiltet jeg har på taket, så må jeg poengtere på det sterkeste:

ALLE S’ene skal være med

 

Draugen og stormen

Det var en gang, antagelig på yttersia av Senja, at dem venta uver. Detta var seint på svarthausten, kanskje i slutten av november eller begynnelsen av desember. Det blei sånn uverslys på himmeln og så datt han heilt i stavstilla. Skoddebakken låg uti havet, og av og til såg man glimtan av lyn langt derute. Det var uver i vente, og antagelig ikke bare litt.
Dem satt nedpå bua og bøtte garn og diskuterte kaffør en vei han kom med han ifra. “Han bli nordlig”, påsto han Petter, “når han lyne sånn uti havet, så kjæm han med han nordana”. Ikke alle var enig i dette, og det blei en lang diskusjon med mykje skråspøtting.
Inne i kråa på bua stod det en gammel båtovn som dem fyrte ivrig i, og oppå den sto kaffekjelen og steiktes. Ja for detta var før at man hadde termoskanne og for ikke å snakke om TV-kanne. Ka skulle dem med TV-kanne når TV-en ikke var oppfunn ennå. Neida, man drog bære kjeln litt tel sides på åmnen, så fikk den stå der og holde seg varm.
Etterkvert så entes man no så smått om at han vel blei nordlig, og at han blei å komme med han utpå nattmårran – på floa, sånn i halv tre – tretida. Så dem var no ute på kaia og såg ætte tampan og ordna dem før en nordavindsramling. Etterpå var det no inn på bua igjen og hive over kaffekjeln på nytt. Man måtte jo få litt varme i kroppen. All denna skråtygginga og kaffedrikkinga førte jo tel en vess trafikk utfør nåva for å “sike laken av kjøttet”, som dæm sa. Han Hagbart, han var ikke så sterk i magen. Han følte seg etterhvert litt urven. Nerst nedpå kaia hadde dem et utedass ståanes. Det va så luftig og fint der, og så var det så godt fall. Dit var det han trødde seg, Hagbarten. Så satt han no der og mediterte. Lettelsen var betydelig, men han satt no ei stund til. Det var så fint kjenne vinden stryke over hekkpartiet. Men det blei no litt kaldt, så han tok ei avissida spm låg der, reiv seg et passelig stykke og begynte å gnekke den så den skulle bli fin og mjuk å tørke med. Mens han sett der i eia tanka og gnekke på denna papirfilla, så høre han plutselig båra slår så opunner kaia, og så kjenne han ei sterk fjærelukt – sånn råtten tang og hav og alt mulig. Men så høre han det:
“Hut..t…t…t..t.t, hut..t…t…t..t.t. Løys førr norden og bett for synden. Hut..t..t…t..t.t.”
Han Hagbart blei både svett og kald på en gong. Ka va detta for nokka. Han reiv på seg klean og fikk slamra lokke på benken. Så kjeik han forsiktig i dørgløtta om det var noen der. Nei, ingen. Han skyndte seg inn på bua og fortalte de anner ka han hadde hørt.
Etter mye kaffekoking og skråspøtting kom dem etterkvert fram til at det måtte være draugen som hadde advart dem, og at de måtte ordne fortøyningene på nytt. De gløtta rundt nåvven og under kaia, men ingenting var å se. Så gikk de, litt engstelige, nepå kaia i samla flokk og ordna fortøyningan før synnavind. Det vil sei, ikke han Petter. Han stod på på sitt – “dæ bli noravind, sei æg”. “Vil dokker resikere forlis og tap bære før overtru?”
Men sånn blei det no. Petter sin båt var førtøyd for nordavind, og alle de andre før synnavind. Og natta kom og med den en malabarisk synnavindskuling som peip imella husan som en orgelkonsert med innlagte paukeslag når han heiv feskekassa og tomtynne veggimella og med halvliters regndråppa som kom susanes vannrett.
Ettekvert utpå formiddagenroa han seg litt og det blei no også litt dagslys så en kunne se. Alt var noe i et rot og et kaos ette kulingen, men båtan låg så fint framme kaia, alle sammen – førruten Petter sin. Den hadde slette seg og låg på sida borti fjæra.

Kråkeslottfestivalen 2015

Jeg hørte ord om at det var mange som ikke fikk sove i natt. Det var de som hadde slått opp telt ved Bøsanden. Når båra ruller inn og slår, så blir det ganske kraftige, dype drønn. Det nytter ikke mye med sov-i-ro da. Man forhåpentligvis fikk de seg noen småblunder innimellom slik at de kom seg opp og på konserter. Og dessuten, på slike festivaler farer en vel ikke for å sove bort tida. Iallfall ikke for de unge og spreke, de som sover i telt. Selv var jeg nok så feig at jeg kjørte hjem og sov i min gode, varme og ganske så stillferdige seng.
Jeg var ikke på så mange konserter denne gangen, men jeg fikk da med meg noen.
Valkyrien Allstars på fredag. Fin konsert, men, for å bruke et for meg litt fremmed uttrykk, jeg får litt dårlige vibber av snuslepper på scenen. Likevel, det var verdt å kjøre fram og tilbake fra Sørreisa for å få med seg. For det var den eneste konserten jeg var på den dagen. Lørdagen, derimot, ble det flere.
Først ble vi i skikkelig godt humør av å høre på Ytre Suløen Jazz-ensemble. Fengende rytmer og fin lyd. For en som har, for lenge leeeenge siden, bakgrunn i musikkkorps og dessuten liker både jazz og brass, så var det ordentlig fint å sitte foran en trombone, en trompet og en ordentlig bass. Og med Tricia, en skikkelig New Orleans-sangerinne med en stor stemme i tillegg, kom i en henført, euforisk stemning(mulig det er litt smør på flesk her, men det er helt på sin plass).
Så var det Igor Dunderovic med fettere som ga oss et nytt perspektiv på lover og låver og tilhørigheter på en underfundig måte som også åpnet latterdøra.
DSC_0015Og så var det Ole Paus. Han stiller jo i en klasse for seg selv. Han tilhører den type artist som kan fylle og dominere et lokale med bare seg selv og gitaren. Med fin humor og satire og en passelig porsjon selvironi trollbinder han iallfall et nordnorsk publikum. Men det er en ting. Mannen må jo være lettere kulturgeografisk stedsforvirret. Men ber jo ikke publikum om unnskyldning for et bittelite “fanden” i sangteksten. Ikke på ytre Senja. Det må nok noe adskillig saftigere til for at det skal bli nødvendig. Som han sier, han Krestjann styrmann til prosten, “når æg skal ha galeasen i hamn, me sjyrokket piskanes i vevlingan, då nøtte det ikke å slå en kremt i han” (fritt sitert etter Vett og Uvett). Når det er sagt, så må jeg vel legge til at det behøver ikke egentlig å være direkte bannskap. Det blir nå egentlig fort mer usmakelig en egentlig morsomt. Men sterke ord, det må en bruke av og til. Hør bare på han Oluf. Han bruker masse sterke ord, men sjelden eller aldri banneord. Dog, litt må tåles. Fanden må man vel for fanden ha lov å si.
Så var det jo mange andre som jeg gjerne skulle hørt på. Noen som jeg aldri har hørt om, noen som jeg har hørt om og noen som jeg har hørt og gjerne hører igjen. Som for eksempel Lena Jinnegren som jeg ikke fikk høre denne gangen.

Da er det bare omkring et års tid til neste gang det er kråkeslottfestival

Antar og Abla

Her om dagen kom jeg over et musikkstykke jeg ikke hadde hørt før. Det satte meg på sporet av en interessant historie. Dessverre fant jeg ikke hele historien, bare bruddstykker, i de kildene jeg har tilgjengelig. Men jeg satte sammen bitene og har gjort en slags gjendiktning av historien. Den er selvfølgelig ikke helt korrekt og alt det der, men som får heller de som kjenner den korrigere meg, enten i kommentarfeltet eller ved å sende meg en mail.

Antar og Abla

I Arabia levde det en gang en slavegutt som hette Antarah ibn Shaddād. Men det var bare moren som brukte det ordentlige navnet hans. De andre kalte ham bare Antar. Han var sønn til Shaddad, en respektert tuareghøvding av Banu Abs-stammen. Moren hans var het Zabibah, og var en slavepike som Shaddäd hadde tatt til fange under et raid i Al-Habash i det som nå er Etiopia. Som moren var også Antar mørk i huden.

Til tross for slavestatusen vant han alles respekt ved å bli en dyktig rytter og en mektig og sterk kriger. Han viste seg også å være flink til å dikte og synge. Mange kvelder satt han og spilte og sang utenfor teltet, og da samlet det seg mange tilhørere. Blant dem var også en ung jente som alltid dukket opp når han spilte og sang. En slik kveld var det. Han hadde samlet en stor flokk tilhørere utenfor teltet der han satt og spilte og deklamerte dikt. Helt bakerst i tilhørerflokken satt jenta som het Abla Bint Malik. Hun var datter av Malik, Shaddads bror. Derfor var hun Antars kusine. Antar hadde ikke lagt spesielt merke til henne tidligere, men akkurat denne kvelden ble hun så rørt av de fine diktene hans ar hun måtte tørke en tåre. Akkurat da så Antar opp og rett inn i ansiktet hennes, som var opplyst av månen. Aldri har han sett et skjønnere ansikt. Hun var som en lysende fullmåne. Han ble øyeblikkelig forelsket i henne. Da han sluttet spille og alle gikk til teltene sine, klarte han å hviske til henne at han ville vente på henne ved en stor stein som lå like utenfor leiren.

Hun kom ikke til steinen den natten, men han var standhaftig og ventet på henne natt etter natt. Endelig, etter mange dager, hørte han skritt i sanden. Det var en natt uten måne, og han kunne ikke se noe som helst. Men han visste hvem som kom. Denne steinen ble etterhvert deres faste møtested, og mange kvelder satt de sammen her i mørket og snakket.

De to ble bare mer og mer forelsket i hverandre. Blant tuareger var det skikk at en fetter hadde førsterett til å be om en jentes hånd. Til tross for at han ble ansett som en slave, tok Antar mot til seg og gikk til hennes far, Malik for å be om å få gifte seg med henne. Men Able var ekte araber av fin ætt og Malik ville ikke gifte henne bort til en slave, og attpåtil en som ikke var renraset araber.

Det brøt ut krig med en nabostamme. Shaddad ba antar gå ut og kjempe med de andre krigerne. Antar så beklagende på faren og svarte: «Slaven vet ikke om hvordan en skal erobre eller forsvare. Det eneste han er god for er å melke gjeiter og servere herren sin.» Shaddad svarte: «Forsvar stammen din, O Antar, og du er en fri mann».

Antar kjempet og seiret. Han jaget inntrengerne på flukt og fikk befridd kvinnene som var blitt tatt til fange. Nå hadde han vunnet sin frihet. Han gikk igjen til Malik og ba om Ablas hånd. Denne gangen fikk han ikke et kategorisk nei, men ble pålagt en rekke vanskelige oppgaver som han måtte løse først. Etterhvert som han løste oppgavene fikk han stadig nye. Tilslutt ble Abla giftet bort til en høy araber mens Antar var ute og kjempet mot inntrengere.

Antar glemte aldri sin kjærlighet til Abla, og mye av hans diktning handler om henne. Kanskje var det da han fikk vite at hun var gift, at han skuffet vandret ut i ørkenen. Lei av mennesker og deres intriger og kriger vandret han ut i ørkenen for å finne trøst i ensomheten. Mens han vandret omkring ute i ørkenen fikk han med ett se en gaselle som ble angrepet av en stor rovfugl. Fuglen stupte ned fra stor høyde og satte klørne i ryggen på gasellen. Antar stormet fram og kjempet med fuglen. Etter et langt basketak klarte han å drepe rovfuglen og bryte opp klørne så gasellen kom seg fri. Gasellen løp bort, men Antar var sliten etter basketaket. Utmattet la han seg ned for å sove.

Mens han sov drømte han at han ble oppsøkt av Gul-Nazar, feen som var dronning i Palmyra i Syria. Det viste seg at den gasellen som han hadde reddet, egentlig var Gul-Nazar som hadde skapt seg om. I takknemlighet for å ha blitt reddet lovet hun at han som belønning skulle få de tre største gledene som finnes i livet, gjengjeldelse, makt og kjærlighet. Oppmuntret av dette la han så til et fjerde ønske, at hvis han skulle bli lei av disse tingene, så måtte dronningen ta livet hans.

Han ble forelsket i Gul-Nazar og glemte etterhvert hevn og gjengjeldelse. Heller ikke makt var så fristende sålenge han kunne holde dronningen i armene sine. Men etterhvert ble han trett av det også. Da tok Gul-Nazar ham i armene og kysset ham så intenst og lenge at livet tilslutt ebbet ut.

En annen ending er at han våknet av drømmen og fant seg selv i ørkenen. Han vendte så tilbake for å kjempe mot stammens fiender. Men Abla glemte han aldri så lenge han levde. Han døde i et slag mot nabostammen Tai. Krigen han kjempet gjaldt en uenighet angående noen hester.

Antar var ikke bare kriger, han var også en stor poet, og diktene hans er godt bevarte. Det er også diktet mange heltedikt omkring ham. Går du omkring i kaffehusene i Arabia, kan det godt hende du får høre en historie om Antar. Er du riktig heldig får du utbrodert hele romansen mellom Antar og Abla med alle detaljer og kunstneriske forsiringer. Han levde 525 til 608, altså før Islam. Den russiske komponisten Nikolai Rimskij-Korsakov har skrevet en symfonisk suite om ham.

Skuffet over aviser

Jeg er umåtelig skuffet over avisene. I flere uker har jeg fult med om det ikke skulle komme, om ikke annet, så en liten notis om saken. Men nei. Ikke et ord. Avisene nåtildags er bare opptatt av opplagtall og ignorerer totalt befolkningens behov for utførlig, dyptgående og nøyaktig informasjon, tilpasset den tiden og ikke minst den årstiden vi lever i nå. I mange av de tusen hjem tas de frem, børstes støvet av og stilles opp midt inni i stua. Hvem aner hvilke farer vi utsetter oss selv for. Jeg savner god gammeldags folkeopplysning i avisene. I stedet skriver de side opp og side ned om hvem som har løpt fortere enn hvem, det være seg på bare føtter eller med ski eller skøyer på. Det spiller nåvel liten rolle hvem som kom først frem, bare alle kommer frem. Og politikk, det skriver de masse om. Hvem som sier det dummeste som sies kan og hvorfor de sier så og hvorfor de slett ikke angrer på at de sa det og at de ville si det en gang til, om de bare fikk sjansen og at de ville bare ordlegge seg på en annen måte slik at det ikke kom så tydelig fram at de mener det de mener.

Det er så en rent kan miste pusten av sånt. Men det vesentlige, det mange lurer på, det som kunne være til praktisk nytte i hverdagen, kort sagt: det man knapt kan leve uten å bli utførlig informert om, det skriver de ikke et ord om.

Jeg vil derfor oppfordre alle aviser, ukeblad og andre seriøse blekkflekkere: Gi oss en ordentlig og utførlig reportasje om alle de farlige og forferdelige insekter, dyr og småkryp som lever og trives inne i et ekte plastjuletre!

 

En juletragedie

Har jeg ødelagt jula? At man ikke kan vise litt besluttsomhet og karakter. I nesten fjorten dager har jeg vært viljesterk og standhaftig, men i dag gikk det aldeles galt. Jeg kokte meg en kopp med te. Twinings Earl Grey med bergamottolje. Sikkert oppkalt etter den der Greyen som kaster dusinvis av skygger og driver og beligger i både øst og vest og sikkert midtimellom også. Han de skriver bøker og lager filmer om.
Den fordervende drikken, attpåtil søtet med tre natreentabeletter. Sikkert et usunt og forvorpent kjemikalium som bryter ned den frie vilje og gjør oss til offer for løsslupne lyster og forferdeligheter. Med denne syndens kalk, samt to skiver kjøpbrød påsmurt med omega3-oljeholdig lettmargerin og smørbar baconost, gikk jeg så troskyldig hen til kjøkkenbordet for å innta såpass med energi at en kunne overleve kvelden og natta uten at de skulle ha noe slags forminskende virkning på den pondus en trenger for å oppnå den fornødne respekt i samfunnet.
Og mens jeg sitter der og nyter kveldens daglige brød, så blir jeg var en trykksak som ligger oppslått på kjøkkenbordet. innkjøpt for 14 dager siden og lagt til sides for sjelelig vederkvegelse i jula. Og nå altså tydeligvis benyttet av noen som har liten respekt for tradisjoner og sedvane og hva som kan være sosialt og etisk akseptabelt i forhold til kalender og kultur. Tiltross for opptuktelse og alminnelig vett, vil blikket dras ditmot jeg helst ikke vil se. På den ene skulderen min, den venstre, dukker det plutselig opp en liten rødkledt skikkelse med en skarp tretindet høygaffel. Han pirker borti meg for at jeg skal vende blikket. Jeg prøver å kjempe imot. I slike situasjoner er det jo forventet at det skal dukke opp en tilsvarende hvitkledt, bevinget skikkelse på den andre skulderen, og at disse skal kjempe mot hverandre, hvorpå den hvite da skal seire og henlede meg på den rette vei. Den hvite uteblir! Han kommer ikke!
Det er vel egentlig ikke så uventet, da jeg alltid har vært overbevist om at jeg selv har bedre forståelse for tingenes sammenheng enn det et stidslystent gjeterfolk fra midtøsten kan koke ihop. Kort sagt, noen troende har jeg aldri vært. Så i mangel av tro stiller ikke den bevingede opp. Nå burde jo heller ikke den rødkledte være tilstede, da jeg heller ikke tror noe på ham.
Men han er nå engang der, og sakte – egentlig ikke så sakte- ganske fort – brytes motstanden min ned og jeg gir etter for fristelsene. Jeg tar den illustrerte, ukulørte trykksaken og legger den foran meg, blar om til første side og begynner og lese. Da er det gjort. Det er ingen vei tilbake. Stoffet er interessant, fengende og fengslende. Mens jeg sakte mauler i meg min tilmålte kveldsrasjon av dagens brød fortsetter jeg å lese. Det blir slutt på brødet og jeg berger såvidt unna hånden slik at jeg ikke spiser den også. Så sitter jeg der og ørter mens jeg leser ut, helt til siste side er opplest og fordøyd. Tre illustrerte tegneserier og en novelle.

Slik gikk det altså til at jeg forhåndsødela jula, lenge før den egentlig var begynt
Årets julehefte med Jens von Bustenskjold er opplest og forgangen. Hvordan skal dette gå? Har jeg totalt ruinert jula?

Olympiade i floker

Olympens guder har samlet seg rundt Hefaistos ild på fjellet Vigla på Limnos. Der sitter de og drikker øl og ler av de såkalte idrettstopper som gråter og vrir seg i pine mens de fremsier sine elgier på TV og i aviser. De storler av olympens eldgamle og forfyllede yppersteprester som prøver å se uberørt ut tiltross for at de er utstøtt og kastet ut til de udemokratiske og menneskerettighetsbrytende ulvene i øst. Heldigvis har de såpass med utsøkte fludier innabords at de klarer å holde overleppen fra å skjelve mens de er på TV.
Zeus sendte nemlig en tordenkile. Bare en ganske liten en, og han kastet den ikke slik han ellers har for vane når han er skikkelig trollsint. Han sendte den med en ørn og fikk lagt den slik at Ernadama satte seg på den. Da skrek hun NEI NEI så høyt at Eris våknet og begynte å herje blant de som ville utsette landet for dekadensens forarmelse og prestasjonsjuksernes forherligelse.
Alle, både guder, halvguder, titaner og helter applauderte fallet til disse fullkommersielle kvasiatletene og bolverket rundt dem. Og så ler de rått hver gang en eller annen på NRK i idreligiøs vånde opplader munnen og sier ordet “idrett” omkranset av blomster og sørgebånd.
La idrettskommersen dø og fram med de frie amatører.

Hvordan ble det egentlig liv på jorden

 

 

Jorden er unik i solsystemet vårt. Det er den eneste planeten som har liv. Iallfall som vi kjenner til. Det spekuleres på om det har vært liv på Mars. Også på noen av jupiter- og saturnmånene er det noen som mener at det kan finnes en form for liv.

Jorden er den eneste planeten vi med sikkerhet vet inneholder liv. Og den yrer av liv. Smått og stort, krypende og gående, svømmende og fastsittende. Det fyller hele jordens overflate, fra langt under overflaten og til høyt opp i atmosfæren. Om du knekker en stein i to, så kan det finnes en bakterie eller en annen form for liv der. Eller du finner rester av liv – fossiler. Vi kaller det biosfæren, det kuleskallet der liv finnes. Det er et 19 kilometer tykt og det dekker jo selvfølgelig hele jordens overflate. Nå er vel ytterkantene på biosfæren, dypest nede og høyest oppe, heller tynt befolket. Det meste av livet finnes innenfor et lag på bare 3 kilometer.

Noen mener at livet ble plantet på jorden. Livet finnes overalt i universet og det skal spre seg overalt ved at det, i form av veldig hardføre sporer innkapsles i meteoritter eller kometer og smitter liv til de planetene de eventuelt treffer. Denne teorien sier ingenting om hvor og når eller hvordan livet har oppstått. Den sier bare at det sprer seg i verdensrommet. Det har også vært funnet noe som kan ligne spor av liv i meteoritter, men disse funnene og tolkningen av dem er kontroversielle.
Andre mener at livet er aldeles hjemmelaget. At det har oppstått her på jorden for omtrent 3,4 milliarder år siden, omtrent en milliard etter at jorden ble dannet. Akkurat hvordan livet oppsto fins det flere teorier om. Noen mener de oppsto i havet, noen mener det skjedde i halvsmeltet is eller i vann som vekselvis frøs og tinte. Andre mener at livets vugge stod i en skitten sølepytt. På 1950-tallet gjorde kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey et berømt eksperiment. De simulerte et vulkanutbrudd på en primitiv jord.

Miller – Urey eksperimentet

De laget et oppsett med flere sammenkoblede glasskolber. Inni dem fantes det vann med samme sammensetning som urhavet, og en atmosfære som også var ment å ligne den primitive atmosfæren. Så varmet de vannet for  få fordampning og kjølte det ned igjen for at det skulle fortettes (simulert regn). I en av kolbene var det plassert elektroder som det ble sendt elektriske utladninger gjennom.  Etter en stund dannet det seg aminosyrer. Aminosyrer er byggesteiner for proteiner, som er det stoffet live består av. Senere er det blitt foretatt andre, lignende eksperimenter med varierende kjemiske sammensetninger og med UV stråling og radioaktiv stråling som energikilde. De testet egentlig ut en russisk teori om at i en reduserende atmosfære ville det dannes komplekse molekyler når energi ble tilført. Men fra aminosyrer til levende organismer er det ennå en lang vei som ennå ikke er kartlagt.

Det er en rekke teorier som gjelder. Noen tar utgangspunkt i vindpisket skum på en strandkant, andre baserer seg på flåter av pimpstein, proteiner som gror på overflaten på en krystall, proteiner som gror langt nedi jorden eller langs en iskant.

Den første, primitive cellen kunne ikke puste oksygen eller hente næring fra sollys. Den måtte hente energi fra kjemiske substanser. Etterhvert lærte bakteriene seg fotosyntese. Interessant i denne sammenhengen er cyanobakteriene, ofte kalt blågrønnalger til tross for at de er mest i slekt med bakteriene.  Cyanobakteriene er primitive bakterier, svært gamle, helt fra livets spede begynnelse. Som alle bakterier har de ikke cellekjerne, og de har heller ikke kloroblaster slik som plantene har. Istedet foregår fotosyntesen i folder på innsiden av celleveggen. Disse må ha vært i et enormt antall, for de endret jorden. De produserte oksygen som et biprodukt av fotosyntesen og det endret jordens atmosfære og ga grunnlag for utvikling av andre livsformer.

Panspermi-teorien har endel svakheter. For at en metoritt skal inneholde liv, så må den komme fra en planet som har liv. Men en begivenhet som har potensiale å slå løs biter som har energi til å rive seg løs fra planetens (og solsystemets) tyngdekraft, må nødvendigvis være så dramatisk at den i seg selv vil ta livet av de aller fleste organismer. Men det kan selvfølgelig tenkes at i kjernen på et stort stykke finnes noen sporer som overlever. Disse må tåle verdensrommets ekstreme kulde, kanskje ekstrem oppvarming, stråling og selvfølgelig vakuum i tusener, kanskje milliarder av år. Så, når meteoritten endelig treffer en passende planet, så må de tåle oppvarmingen fra nedstigningen i atmosfæren, deretter må de tåle det traumaet som selve nedslaget representerer. Hvis det så likevel skulle hende at disse sporene overlever alt de har gått gjennom, så blir de nå utsatt for ekstreme omgivelser. Hvis de kommer fra en planet der livet har utviklet seg, så kommer de nå til et miljø der vannet er etsende, luften er giftig og inneholder ikke oksygen, det er kanskje ekstrem UV-stråling og det kan være radioaktiv stråling eller partikkelstråling fra stjernen planeten kretser rundt. Kort sagt, den kommer til et miljø den ikke er tilpasset.  Et annet problem, om enn av mer filosofisk karakter, er at denne teorien begrenser dannelsen av liv til en enkelt eller iallfall til et fåtall ganger. Den sier, implisitt, at dannelsen av liv er en tilfeldighet, et engangstilfelle.

Da er det mer tilfredsstillende å tenke at det nærmest er en naturlov at når forholdene ligger til rette for det, så dannes det liv. For det er egentlig ikke prinsipiell forskjell på liv og andre kjemiske prosesser. Forskjellen ligger kun i kompleksitet. For livet er ganske sammensatt, både for de primitive og de mer utviklede organismene. Noen mener at tidsaspektet ved denne teorien er et problem, det at livet ble dannet så forholdsvis raskt etterat jorden selv ble dannet, mens den videre utviklingen har gått saktere.

 

Kråkeslottet en gang til

Lena Jinnegren

Så har jeg vært på kråkeslottet igjen. Denne gangen for å høre på en fascinerende dame synge. Jeg har hørt henne synge før, sammen andre. Spenningen og forventningene var på topp, En konsert i skipperstua på Kråkeslottet får helt automatisk en annen dimensjon enn en konsert hvorsomhelst ellers i verden.

Jeg kom sigende utover den smale, svingete veien til Bø vel en halvtime før konserten skulle begynne. Det kan jo alltids være greit å ha litt god tid. Jeg hadde jo sendt en mail på forhånd for å reservere billett, men fikk til svar at det trengtes ikke. De garanterte meg  plass og en stol å sitte på. Jaja, tenkte jeg, da venter de vel ikke at et kommer så mange. Og det så riktignok ganske ryddig ut på parkeringsplassen. Jeg spaserte nedover moloen, gikk inn og fikk meg billett og kaffe. Så satt jeg en stund og pratet med folk mens jeg drakk kaffen. Jeg følte en lett misunnelse ovenfor de som hadde fått seg et glass vin, men jeg hadde jo bilen…  Det så fremdeles ut til å være forbausende lite folk. Med ett kom det en kar med en bjelle og bjellet folk med seg opp til skipperstua. Plutselig var det en hel skokk med folk som fulgte etter. Ikke aner jeg hvor de kom fra, men de var nå der. Det var nesten som rottefangeren fra Harlem. Men det var nå egentlig ikke lyden av klokken som lokket oss, det var forventningen av vakker sang.

Skipperstua fyltes opp med folk. Sannelig hvor jeg vet hvor de kom fra, men fullt ble det, på alle stolene og noen stoler til. Skipperstua, si meg en gang, var ikke den opprinnelig grønn. Jeg synes så tydelig å huske at det var grønn strie med hvite paneler nede – og vinduer fra Raufoss. Men nok om det. Skipperstua har sin sjarm uansett farve. Da alle hadde fått sin plass og sin garanterte stol å sitte på, kom slottsforvalteren og presenterte kveldens artist, Lena Jinnegren.

Man kan jo ikke annet enn å beundre artister som, bare med en gitar og stemmen sin kan trollbinde publikum så totalt. Men så satte hun seg til pianoet. Og det er på en måte mitt favorittinstrument. Vi hadde et gammelt piano hjemme. Det var kjøpt brukt, et sort piano som var spraylakkert hvitt utenpå det sorte. Og den spraylakken, den var ikke noe å skryte av. Det falt av stykker av den. Pianoet led av litt småprikksyke, det vistes jo så godt med det sorte under hvitmalingen. Heldigvis er det jo slik med pianoer, at det der lyden som er det vesentlige, ikke utseendet. Og lyden, den var upåklagelig. Det at vi hadde dette pianoet stående i stua gjorde at jeg fikk lyst til å lære å spille på det, naturlig nok. Det ble jo litt sånn småklimpring med en finger på det, men det er jo ikke det samme som å spille piano.

Det var engang en dame som skulle lære meg å spille piano. Hun var skjønn og sjarmerende, så skjønn og sjarmerende at – ja, jeg kan fremdeles ikke spille piano.

Jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at jeg er håpløst umusikalsk og aldri kan lære å spille et instrument uten rent mekanisk etter noter. Derfor har jeg stort sett holdt meg til andre typer taster.

Men det gjør jo ikke gleden ved å høre musikk mindre, heller tvertimot. Og Lena Jinnegren sviktet ikke. Nydelig fremførelse av viser og innimellom noen sugende rymter.

I dag hører vi kanskje mer på musikk enn noensinne. Mp3 filer er enkle å laste ned, tusener får plass på en minnebrikke. Streamingtjenester over mobilt nettverk lar oss spille musikk omtrent hvorsomhelst (sålenge batteriene varer). Musikk blir lett enslags bakgrunnsstøy som en bare legger merke til når den blir borte. Derfor er det så fint å gå på en slik konsert der en får oppleve levende musikk, spilt av et spill levende levende menneske som kan sjarmere og underholde et helt publikum. En får oppleve stemningen og reaksjonen fra de andre publikummerne, og en får være med på å gi sitt bifall gjennom klapping. Det burde ha vært bravo-rop også, men det er vi ikke så flink til. Jeg får rope det her: BRAVO

Takk for en fin og hyggelig konsert!

Angående bildet, så har jeg hentet det hos Troms fylkeskommune, kultur i Troms. Jeg håper dette faller inn under “fair use”.