Flagg i 17. mai-tog

© Hans-Petter Fjeld, some rights reserved.

Her om dagen så jeg på facebook en slags poll angående 17. mai-toget. Der ble en oppfordret til å tilkjennegi om en synes det er i orden at det bæres andre flagg enn det norske. Det er jo blitt veldig aktuelt med et økende antall personer av utenlandsk opprinnelse, både de som migrerer til Norge og de som søker beskyttelse mot krig og forfølgelse.
Mange svarte NEI – det skal bare være norske flagg i toget. Jeg tror ikke de har tenkt seg ordentlig om. For 17. mai er Norges nasjonaldag. Den dagen vi feirer grunnloven og de prinsipper som er nedfelt i den. Grunnloven er summen av historien om Norge. De foretaksomme bøndene, de værbitte fiskerne og fangstmennene, de eventyrlystne vikingene og alle sliterne som brøt malmen ut av fjellet. Normenn har alltid vært frihetselskende, men har også sett nødvendigheten av å ha lover og regler å rette seg etter. «At lögum skal land várt byggja en eigi at ulögum øyða», hette det i den gamle Frostatingloven, med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes. Allerede på 1000-tallet var lover viktig. Og det er én ting som er viktig å merke seg: De gamle nordmennene gikk ikke til kong Salomo for at han skulle dømme i tvistene deres, de tok sakene sine til tings og fikk de avgjort der.
Grunnloven vår er ikke perfekt. Men den er det beste vi har, og jeg tror den hører til de beste i verden, så den er vel verd å feire. Og feire skal vi – men vi skal ikke «være oss selv nok». Norge er ikke en fjern planet som befinner seg midt i et ugjennomtrengelig intet. Norge befinner seg, på godt og ondt, i verden.
Å gå i 17. mai-tog er slik vi viser vår norske identitet. Vi har ikke militærparader viser fram våpen. Vi går i tog, synger, roper hurra og vifter med flagg. Og det er masse forskjellige flagg i 17. mai-toget. Hver skole, hver barnehage, hvert korps, hver stand, hvert laug har sin egen fane de går under. Alle viser sin identitet, samlet under det norske flagget. Det er nemlig ingen prinsipiell forskjell på en fane og et flagg. Begge er et symbol på tilhørighet. Selvfølgelig har det norske flagget en spesiell stilling, særlig på 17. mai. De som er i Norge av forskjellige årsaker, enten som gjester, for å arbeide eller som søker beskyttelse, og som ønsker å delta i feiringen, skal vi forlange at de utsletter sin identitet? Seile under falskt flagg, så og si.
Et skip som seiler i et annet lands farvann fører eget lands flagg og flagget til landet det besøker. At det fører eget lands flagg er et symbol som viser identitet, hvor det kommer fra. Flagget til landet det besøker symboliserer at det er i fredelig og lovlig seilas og ikke har onde hensikter. Slik kan vi også se på forskjellige flagg på nasjonaldagen.
Et flagg fra et annet land vil ikke være til forkleinelse for det norske. Tvert imot, det viser at Norge er et godt og trygt land der det er godt å leve. Vi burde glede oss over at andre vil feire sammen med oss, og at de vil vise hvem de er.

Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt hvilke flagg en vil bære, men som sagt vil jeg synes det er naturlig å bære begge flagg for de som ønsker det.

Marsjulegaven

Står verden til påske? Kanskje, kanskje ikke – rarere ting har hendt før. Og så er det jo heller ikke så lenge til påske. Dessuten, tiden er jo en oval sak, har jeg hørt. Aksene er ikke like. Kanskje er det derfor at årstidene hopper litt imellom. Best som det er at sommertida begynner, så er det den verste snystormen på lenge. Dessuten er det jo slik, at å være tidlig ute, det er vanligvis regnet som prisverdig. Men saken er den, at i dag fikk jeg faktisk årets første julegave! Ja, nettopp. julegave. Og ho var no lettar lattermild, ho som kom med den og erklærte den for forskuddsjulegave å være.

Det har seg nemlig slik at jeg lett får et veldig nært og personlig forhold til fottøyet mitt. Og gode venner som har fortfulgt en gjennom tykt og tynt, vått og tørt, skiller man seg ikke med lettvint. Iallfall må man prøve å venne seg til savnet gradvis. Det har et par ganger hendt at jeg har vært i søppeldunken og berget gamle, trofaste venner  – under kraftige kritikk og trusler i harde ordelag, om portforbud og det som verre er.

Men noen ganger er det bare slutt. Når det oppstår plutselige synkehull og gjennomgående sprekker i det millimetertynne laget som skal beskytte fotsålene mot alt som kan tenke seg å plage en ubeskyttet fot, da er det på tide å resignere og la søppelbilen ta det som søppelbilen tilhører. For jeg er sterk tilhenger av universell bruk av kommagan – både slog og fest må de tåle. Og det gjør de, men ikke til evig tid.

Nå er det jo ikke slik at jeg for tiden går i utslitte sko. Neida, de er det fremdeles godt slitarmonn i. Problemet er tøfler. Jeg har et par innetøfla. Sånne som man fér å tasseladder seg bortetter stuegolvet med. Og de er nok ikke helt nye. Husker dere de gamle kandahar-bindingan? De som hadde liksom ei klipa over tåa, og så var det ei fjær som stramma attom hælen og holdt skoen på plass i bindingan. Hvis man så ser bort fra den fjæra, tenker seg den klipa erstattet av noe labbjent ullstoff,  og så tenker seg noka slems utav skien som heng og slenger, delvis under og delvis etter foten, så er det omtrent sånn de ser ut, gammeltøflan. Men egentlig så er det ingenting som feiler dem. Ikke er de så gamle heller, og gode og varme er de. Men så er det da noen som har kastet øynene på dem og konkludert med at det er formålstjenlig med utskifting av forsåvidt velfungerende fotvarmere. Nåvel, jeg kommer vel over det etterhvert. Kanskje. Men så må man jo ha klar en strategi til når nettene blir lange og kulda setter inn. For julegaver i mars – det er helt uakseptabelt, ufint og fullstendig forkastelig. Nemlig.

Nå er det bare å finne en diskret – veldig diskret – plassering på gammeltøflan når jeg tar de av. De er jo så altfor gode til å gå alle tøflers siste gange til de evige teppegulv. Og så er det jo tilpasningen og tilgåingen. Det er jo særlig viktig å få hælkappen skikkelig tilpasset hurtig av og påkledning.

Verdens vanndag

Verdens vanndag er 22 mars. I år er fokuset på brukt vann og hva vi kan få ut av det. For vi liker helst vannet kaldt, klart og rent. Når vi har brukt vannet tilfredsstiller det ikke lenger disse kravene. Da vil vi helst bli kvitt det så fort som mulig. Men faktisk så er det dette brukte vannet som er det verdifulle vannet. Vi vil ikke drikke det eller vaske oss i det, det er sant. Det er ikke så veldig appetittlig å se på, det er sant. Men det inneholder en masse næringsstoffer som vi bare spyler rett bort. Faktisk så mye næring at det lager problemer der det havner. Havet er unikt når det gjelder å ta imot næringsstoffer. For det er en enorm produksjon i havet og det er behov for masse næring. Vi er vant til at havet absorberer alt det får. Men også her kan det bli for mye. Noen av oss vil kanskje huske algeoppblomstringen på slutten av 80-tallet. Det var svepeflagellaten Chrysochromulina polylepis, som først blomstret opp langs vestkysten av Sverige og som deretter fulgte stømmene langs kysten av Norge. Den drepte eller skadet stort sett alt i sin vei, både fisk,skalldyr og alger (tang og tare). Oppblomstringen skyltes alt for næringsrikt vann, gunstige temperaturer og at øvrige vilkår lå til rette for en massiv oppblomstring. Det har også vært flere slike oppblomstringer av forskjellige typer alger, men ingen med så store skadevirkninger. I Nord-Norge er vi tynnere spredt utover, og vi er heller ikke så mange, så vi er ikke like utsatt. Men også her er det viktig å begrense utslippet av næringsstoffer.
Ferskvann har ikke så stor produksjon som sjøvann. Heller er mekanismer som tidevann, skiftende stømmer og bølgeslagsdynamikk ikke tilstede, iallfall ikke i samme grad som i sjøvann. Derfor er ferskvann mye mer følsom for nærinsstoffer enn sjøvann. Spesielt fosfater fører til eutrofiering i ferskvann. I området rundt Mjøsa brukes nesten bare fosfatfrie vaskemidler, noe som sammen med andre tiltak har hatt dramatiske virkninger på vannkvaliteten i innsjøen.
Det er viktig å ta vare på vannkvaliteten, både i elver, innsjøer og ikke minst i havet. Hvis det blir for mye næringsstoffer skjer det en eutrofiering, det blir overvekst i vannet, vannet blir brunt og uklart og døde planter og dyr synker til bunnen. I bunnsedimentene er det bakterier som bryter ned det døde materialet. Disse bruker opp oksygenet i vannet. I selve bunnsedimentet foregår det anaerobe nedbrytingsprosesser. Resultatet av disse er blant annet hydrogensulfid, en giftig gass som lukter råtne egg. Vannet blir giftig og uten oksygen.
Det samme kan skje i havet også. Faktisk er det normalt i terskelfjorder der det ikke skjer utskifting av bunnvannet innenfor terskelen. Organisk materiale synker ned og danner bunnslam. Dette brytes ned uten oksygen og gjør vannet giftig. Av og til kan slikt vann bli rotet opp og komme opp fra dypet og føre til fiskedød. Utslipp av næringsstoffer fra kloakk og avrenning fra landbruk kan forurense store havområder og forstyrre de naturlige vekstsykluser i havet. Det kan blant annet føre til algeoppblomstringer og oksygensvikt.
Det er flere måter å rense avløpsvann på. Den aller enkleste er å la det gå i en tank slik at de faste stoffene felles ut og legger seg på bunnen. Vannet får renne videre og infiltreres i terrenget. Slik fungerer en septiktank. Det systemet fungerer ved spredt bebyggelse. Ved tettere begyggelse lager man fellesanlegg. Det vil si at en samler avløpet fra flere hus og renser det i et felles anlegg. Da kan en også gå videre med renseprosesser. Man kan øke graden av bunnfelling ved å tilsette et stoff som får de minste partiklene til å klebe seg sammen slik at de lettere bunnfeller. Dette kan kombineres med mekanisk filtrering. Sandfilter er effektive, men de tar stor plass og det er mye arbeid med å rense filterne. En metode som gir omtrent helt rent vann ut er å la vannet sildre over biolegemer, plastkropper med stor overflate, mens en blåser luft gjennom det hele. Da vil det danne seg et bakterielag, en biofilm, på overflaten av disse legemene. Dette bakterielaget spiser opp næringsstoffene. Eventuelle patogener blir også spist opp og deaktivert. Bakterielaget på biolegemene vokser og må med jamne mellomrom fjernes. Da virker ikke biolegemene får det har fått danne seg bakterielag på nytt. Derfor lager man dette gjerne som en løpende prosess der et visst antall biolegemer til enhver tid blir rengjort mens de resterende gjør jobben. Dette stoffet som er fjernet fra biolegemene er et godt gjødsel- og jordforbedringsprodukt. Det samme gjelder slam fra sandfiltre og septikslam forøvrig, dog etter en modningsprosess der bakterier og gjær får bryte ned næringsstoffer og farlige bakterier.
Vann er viktig! Det er vårt viktigst næringsmiddel. Vi kan ikke leve uten vann. Det kan ingen dyr. Selv kameler og dromedarer som kan omdanne fettlageret som de har i puklen(e) til vann, må drikke. Og de drikker mye, når de først drikker. Noen dyr får alt det vannet de trenger gjennom maten de spiser, men får de ikke vannet, så dør de. Havet er viktig. En stor del av maten vår kommer fra havet. Etterhvert som jordens befolkning krever mer mat, så er det vel bare havet som har kapasitet til å levere denne maten. Dessuten blir en stor del av det oksygenet som livet på jorden trenger laget i havet.
Tank på havet. Tenk på vann.

Kråkeslottfestivalen 2016

En ting er jeg sikker på – jeg kommer ikke til å bli plaget med nyrestein i nærmeste fremtid. Nå skal det ellers bemerkes at det er en plage jeg aldri har vært rammet av. Men uansett så har jeg nettopp blitt totalvaksinert mot slike tilstander. For det har seg nemlig slik at jeg prøver å være innom Kråkeslottfestivalen hvert år. Så også i år. Jeg synes at det er litt vel mye å delta i tre hele dager til ende, så i år valgte jeg meg lørdag. Jeg er også slik at jeg er noe treg når det gjelder forberedelser og planlegging, så det ble litt sånn i siste liten anskaffelse av billetter. Dermed hviler det også en lett aura av tilfeldighet over de utvalgte evenementer. Det vil si, Toini and the Tomcats var ingen tilfeldighet. De var snarere grunnen til at jeg la av gårde på tur. Men jeg hadde ytterligere to billetter – når en først tar på tur må en jo ha full valuta. Og de utøverne viste jeg fint lite om. Så, etter å ha utført diverse ærender på Finnsnes la jeg på tur utover Senja og rakk sånn omtrent den første konserten. Jeg snek meg inn i halvmørtna med briller som ennå var mørke av dagslyset ute. Det var nå bare å føle seg fram og finne en stol å sitte på der det ikke satt noen fra før. Hvis jeg skal sitte på noens fang vil jeg nemlig vite hvems! Blant annet av den enkle grunn at det må være et fang som tåler belastningen. Det vil da si et rimelig solid et. Jeg fant imidlertid et ledig sete slik at jeg, uten å antaste noen, kunne konsentrere meg om godlydene som kom fra podiet. For der stod det en ung jente og en tilsvarende ung mann, den siste med en gitar, den førstnevnte bare med seg selv. Og, folkens, der har vi en kommende ny stjerne på jazzhimmelen. Det var nemlig Tiril Lill Jackson som stod der og sang. Med en stemme som har potensiale til å høre hjemme blant de store var det absolutt den ene tingen som alene var verd turen.
Men alt for snart var hun ferdig med sitt repertoar og forsvinner ut til venstre (egentlig til høyre, men nå er det sånn at i dramatikken forsvinner man ut til venstre…). Inn kommer et gjenge unge gutter. En har på seg hatt, og han benker seg til ved trommene. Så er det en med bassgitar og to til. De ene tar mikrofonen og forteller hva vi skal få høre. Men det virker nok som om batteristen er oppflasket på utålmodighet sammen med morsmelken, for han begynner straks å bedunke det han har av bedunkbart og lydproduserende materiale. Og her er det ikke snakk om forsiktige takter påført trommeskinnet gjennom en håndduk oppå skarptrømmen for at den skal bli mindre skarp. Ånei, her er det full regulator og full spiss fra første stund. Og det gjelder også bass, gitarer og vokal. A propos vokal, det var litt som opera. Hvis man ikke har lest librettoen på forhånd så er det krevende å få med seg teksten. Jeg datt derfor fort av vogna når det gjelder budskapet. Men som Kim Larsen engang sa da han ble spurt om hvilket budskap han prøvde å formidle med musikken sin: «Budskap – det er noe for post og televerket». Også som med opera har selve musikken sin egen verdi, uavhengig av vokalen. Jeg ble derfor sittende å lytte. Nåja, lytte er vel kanskje ikke helt dekkende, for det var iallfall ikke nødvendig å holde handa bak øret for å høre bedre. Det var tilstrekkelig volum og vel så det, og musikken ble fremført med både engasjement og virtuositet og ellers kraft til å knuse både nyre- og gråstein. Når det gjelder batteristen, som man ikke kunne unngå å se på, så forlot hatten ganske snart toppen, men hi(gh)hatten stod jo igjen. I det hele tatt en rytmisk, engasjerende og veldig høylydt seanse. Det vil nok aldri bli min favorittgenre, men veldig fint å høre på innimellom, spesielt når man får det servert live av en så inspirert gjeng som 10th harmonic.
Den neste konserten jeg hadde billett til var med Faun Fables helt fra California. Nå trodde jeg egentlig at faunene helst trivdes i middelhavsklima og ellers var omtrent utdødd. Det er de tydeligvis ikke, og det var jo betydelig utvandring fra Italia til Amerika, så det kan vel alltids ha fulgt med en faun eller to. California er jo også både varm og solrik, så det kan vel være en bra plass for fauner. Musikken var jo også litt spesiell, jeg hørte en blanding av elementer fra det latinske, fra det amerikanske og fra det nordiske – og noe litt ubestemmelig atavistisk. Og så hadde de en veldig sjarmerende avslutning med to småtroll som kom inn og bidro med sterke, men ikke helt rentonede stemmer. Men potensialet er der, så …
Tilslutt var det da rosinen i pølsa. Toini and the Tomcats. Glitrende profesjonalitet og musikalitet. Jeg ble sittende på orkesterplass, nest fremste rekke og full oversikt, både akustisk og visuelt. Nå kan en vel si at det akustiske var kanskje litt i overkant, men likevel, det er bare bagateller. En fin opplevelse å i tillegg til å høre muikken også se hvordan bassisten dengte løs på den stakkars bassen. Det var nesten så man fikk litt medfølelse for det arme, uskyldige instrumentet. Ikke at har var noe snillere, han som satt ved trommene. Slo og slo gjorde han. Fantastisk musikk lagde de. Da det var over kjente jeg en lett misunnelse ovenfor de som hadde billetter til festen etterpå. Men det hadde ikke jeg, så det var bare å begi seg av på heimveg. Og det skal være sikkert, jeg angret ikke på noe av det jeg hadde vært med på, men jeg angret litt på noe av det jeg ikke fikk vært med på.

Så – inntil neste år …
Skulle det være noen som føler seg kallet til å berike denne lille historien med illustrasjoner, så blir det selvfølgelig mottat med takk – men bare takk, ingenting annet. (send illustrasjon)

PS.
I min ekstatiske begeistring over musikken glemmer jeg jo helt selve primusen i det hele. Det som holder motoren i gang og gjør hele greia mulig. Nemlig de som står bar og arrangerer det hele. Jeg vet det ikke, men jeg antar at det ligger tonnevis av dugnadsarbeid bak det hele. Og dat det står noen ildsjeler bak. Jeg vet ikke hvem det er, de har tydeligvis ikke så stor sans for å fremheve seg selv. De fortjener en stor takk, heder og ære!

Himmelsprettsdagsmeditasjon

Så er det fridag på en torsdag. En helligdag, tilogmed. Hva kan man vel gjøre på en helligdag, vi som ikke holder noe særlig for hellig? Sette ut båt for eksempel. Det er en fin ting å gjøre på en femtemaihelligdag. Med god hjelp er jo dette ganske fort gjort. Det blir også litt prøvekjøring med ungene nedi kvervelen (en kulp nedi straumen her). Jeg var nå riktignok bare tilskuer i fjæra, men jeg hørte godt jubelropene da de gikk tilbake gjennom sine egne bølger.
Middag. En for det meste selvtillagende steik. Man setter den inn, etter en stund tar en den ut og voilà. Fort laget og fort spist.
Været er ikke aldeles strålende, men greit nok. Egentlig mye mer enn greit nok, for det er oppholdsvær, ganske stille, og til tross for at det er overskyet så er det en behagelig temperatur. Riktignok litt for kjølig til å sitte ute i bare skjorteermene, men med en tynn genser på seg er det akkurat passe.
Så kaffen nytes utendørs. Så kan en sitte å betrakte måkene som bobler over av våryrhet og som elsker å forkynne sin lykke ganske så høylydt. Tjelden likeså, men den fryser på føttene, stakkar. Det er derfor den hele tiden roper: «det bit, det bit». Sjura er så opptatt med å oppussing og klargjøring av barnerommet at den ikke engang har tid til sin yndlingsaktivitet: å erte katta. Kattemonsen, på sin side, er nok brutalt blitt fratatt de våryrhetsfremkallende legemsdeler, men den kan jo likevel nyte snøfrihet og kattevennlige utetemperaturer. Bare det å kunne gjøre unna toalettet sitt i bløt, frostfri vårjord er vel en stor kattevelferd. Ellers så lider den av fremskreden agorafobi etter et vellykket rovmord på en sjurunge for noen år siden, noe den aldri har fått tilgivelse for. For det meste lister den seg fra dekning til dekning mens den hele tiden er på vakt mot snikangrep fra luften. Bare når den får selskap ute, så føler den seg trygg og kan rulle i grusen og spankulere stolt omkring, bratt i nakken og med høy haleføring.
Det er fint å sitte slik ute og nyte en kopp kaffe mens en betrakter livet rundt seg. Så kan en la tankene flyte rundt som de vil, uten noe slags styring. Det er vel dette noen kaller å meditere. Å sitte slik å tenke uten å tenke, det var det jeg egentlig skulle fortelle om, ikke om katter og måker og andre skrikhalser. Men nå er kaffen blitt kald, det er egentlig littegranne kjølig her, og den inspirerte intetheten er for det meste forsvunnet ut i intet.

Til neste gang.

Hvor rent er vannet?

I verden er rent drikkevann en mangelvare og en luksus. Norge er på mange måter ett unntak. På grunn av vår beliggenhet ved randen av Atlanterhavet og med en et hovedsakelig sørvestlig værretning, så blåses det store mengder atlantisk fuktighet inn mot kysten. Vinden må stige over fjellene, først ved kysten og senere over de høye fjellene lenger inne i landet. Da avkjøles luften og slipper fra seg fuktigheten som snø og regn. Derfor har vi mengder av vann som vi bruker til kraftproduksjon og andre ting. Litt bruker vi også til drikkevann. Vi har så mye vann at vi kan frede noen vassdrag og la vannet renne fritt til glede og adspredelse for mange.

Foss

Foss

I Norge er vi vant til å hente klart, rent og friskt vann rett fra naturen. I spredt bebyggelse er det mange som ennå får vannet sitt fra brønner uten noen form for behandling eller rensing. Noen har bygd brønnen sin over en kilde eller et oppkomme. De kan ofte ha et veldig godt og mikrobiologisk rent vann. Andre får tilsig til brønnen sin fra bekker eller fra jordsmonnet. Dette vannet kan nok være mer tvilsomt med hensyn på mikrobiologi, lukt og smak. Men uansett, så er de aller fleste fornøyd med vannet sitt og mener at de har et godt drikkevann.

Vi tåler noen bakterier i vannet. Immunsystemet vårt lærer seg å takle den bakteriefloraen som fins. Noen mener tilogmed at det er sunt at immunsystemet har noe å gjøre, og at vi lever i et alt for sterilt miljø. Det kan nok hende, men vann er det aller viktigste næringsmidlet vi har, det vi inntar hver dag og som inngår i nesten alle matretter vi kan finne på å lage. Selv om en er vant til bakteriefloraen, så kan det være spesielle forhold som gjør at en får oppblomstring. Så kan det jo også komme innom noen som vi ikke er tilvent. Unger, og spesielt spedbarn som ikke har fått utviklet og tilpasset immunsystemer er utsatt, de tåler også uttørring dårligere, og mageinfeksjoner være alvorlige bade for unge og gamle.

Det beste er nok å ha vannet så rent som det er mulig. I drikkevannsforskriftens kapittel 6 er det beskrevet hva som tolereres, både av mikrobiologisk og kjemisk forurensning. Kimtall forteller hvor mange levende organismer, bakterier og sopp som kan påvises pr milliliter vann. Kimtall er et godt mål på hvor rent vannet er. Vann med kimtall over 100 kan være greit å drikke, men da må vi undersøke hva som er årsaken til forurensningen. Koliforme bakterier tolereres ikke i det hele tatt, og hvis det finnes E.coli bør vannet kokes før det kan drikkes.

Viktig å ta hensyn til

Merking av nedslagsfelt

Vi tar rutinemessig prøver av vannet hver 14.dag. Det tas prøver av råvannet, det som kommer inn til vannverket, renvannet som går ut og det tas prøver ute på fordelingsnettet. Fra hovedvannkilden vår får vi rimelig rent vann. Inntaket ligger dypt, under sprangsjiktet i vannet. Kimtallet ligger normalt på 20 til 50cfu og det er godt drikkevann. Likevel går det gjennom et mekanisk filter som tar eventuelle partikler som følger med. Deretter blir det desinfisert med kraftig ultrafiolett lys som dreper det meste. Renvannet som kommer ut har kimtall mindre enn 5cfu. Som oftest er det null (cfu er forøvrig en betegnelse som laboratoriet benytter for kimtall. Det står for colony forming unit – kolonidannende enhet). Underveis plukker vannet opp en og annen organisme, og når vi tar prøver hos en abonnent, så er det ikke uvanlig å få et kimtall på 3-7cfu. En sjelden gang kan det være høyere, men aldri i nærheteten av tiltaksgrensen på 100.

Ved vannverkene på Hemmingsjord og på Reinelv må vi behandle vannet litt mer før det kan drikkes. De vannkildene gir ikke så rent vann at det kan brukes direkte. Vannet har dessuten mer farve enn det drikkevannsforskriften tillater. Farve og forurensninger kan dessuten føre til at UV-desifeksjonen ikke fungerer optimalt. Vi må derfor fjerne farve og forurensninger. Det gjør vi ved å tilsette et stoff (polyaluminiumklorid, PAX) som får forurensningene til å klumpe seg sammen slik at de lettere kan filtreres ut. PAX’en tilsettes i en statisk blander, et stykke rør med innvendige skovler som sørger for god blanding. Etter innblandingen går vannet direkte til sandfiltre. Teknikken kalles direktefiltrering fordi det ikke er noen oppholdstid der forurensningene får bunnfalle.

Sandfilter

Terje sjekker sandvaskestasjonen i toppen av filteret

 

Sandfiltrene våre er veldig avanserte og effektive. De er av typen «moving bed» filter. Det vil si at sanden beveger seg. Den beveger seg motsatt vei av vannstrømmen og blir kontinuerlig vasket i en vaskestasjon på toppen av filteret. Etter å ha gått gjennom filtrene er vannet rent og kan godt drikkes. Men forskriften forlanger at vi skal ha to hygieniske barrierer. Vannet blir derfor i tilleggg desinfisert med kraftig ultraviolett lys.

Vannverkene våre er utstyrt med

Dieselgenerator

Reservekraft til vannverket

reservestrømforsyning for å kunne opprettholde produksjonen og de viktigste funksjonene i tilfelle strømbrudd. I tillegg har vi lagret vann for omtrent et døgns forbruk i høydebassenget. Det får dessverre ikke Hemmingsjord og Reinelv nyte godt av. På Reinelv er det et lite lager, men på Hemmingsjord blir det dessverre tomt i løpet av kort tid. Det får vi rettet opp om vi etterhvert får forbundet Hemmingsjord med hovedvannverket.

 

Høyebassenget har en vannflate på omtrent 80 m over havflaten. Det tilsier at maksimalt statisk trykk på den laveste ledningen er litt under 7,5 bar. I tillegg kommer strømningstap som varierer med forbruket, men det kan ofte ligge på en halv til en bar. Vannet kommer fra

Ventilkum

Slik kan det se ut nedi en kum

hovedvannverket og fylles rett inn i bassenget der vannstanden reguleres med en automatisk ventil. Fra høydebassenget fordeles vannet til abonnentene. I underjordiske kummer finnes fordelinger, slusekraner for å stenge av vannstrømmen, lufteklokker for å slippe ut luft fra ledningen, trykkreduksjonsventiler, utspylingsmuliheter og brannventiler. Noen kummer er små og kummerlige, andre er store og har både lys og varme.

Men det er ikke overalt man klarer å få vannet til å renne av seg selv. Noen liker å bo høyt og ha fin utsikt. For at alle disse skal ha vann, så har vi trykkøkningsstasjoner. I Sørreisa har vi åtte rene trykkøkningsstasjoner og en som kan både trykkøkning og trykkreduksjon, alt etter hvilken vei vi vil at vannet skal strømme.

Det er mye arbeid å holde vannforsyningen i orden. Det er mange faste rutiner som skal følges.

Inntaksdam

Rengjøring av dam

Noen av disse er ofte, andre er sjeldnere.  Vannprøvetaking og kalibrering av måleinstrumenter er noen av de faste rutinene som gjøres ofte. Sjeldnere er inspeksjon og rengjøring av vannkildene. Så må filtre og uv – anlegg renses og vedlikeholdes. Det må skiftes uv lamper og rengjøres. På bildet til venstre holder vi på å rense opp inntaksdammen. Det følger masse sand med elven som fyller opp dammen. Da må vi tømme dammen og grave ut sanden med jamne mellomrom. Samtidig får vi renset ut lauv og grener som har fulgt med elven.

Rørledningene må også renses. Det gjør vi ved å sende renseplugger gjennom rørene. Da løsner all skitten som har festet seg på rørveggene og vannet blir skikkelig brunt. Det

Lekkasje

Lekkasje

må skylles ut til det bare kommer blankt og rent vann.  Når sluseventilene som står nedi kummene blir gamle og slitte og ikke tetter ordentlig, så må de skiftes. Lekkasjer oppstår fra tid til annen. Da må først lekkasjen lokaliseres, så må røret graves fram og repareres. Noen ganger kan det være vanskelig nok. Særlig hvis det er som på bildet til høyre. Der er det flere kabler som går i samme trasé som røret. Å grave over slike kabler legge død både telefon og dataforbindelser og det kan lett bli både dyrt og upopulært, så her er det om å gjøre å være forsiktig.

Til slutt vil jeg ta med et bilde som er tatt under et av de triveligere gjøremålene som tilhører en vasstass, nemlig inspeksjon av vannkildene.

SAMSUNG

Reinelv

Vegavann

Vegavann

Hvor blir det av brukt vann

Vi får rent, friskt vann inn i husene våre. Førsteklasses drikkevann. Det vannet vi slipper ut er ikke riktig så rent. Vi har brukt det til å vaske oss med, til å vaske kopper, klær, vegger og gulv med. Vi har tisset i det og vi har gjort andre ting i det. Kort sagt, det vannet vi sender fra oss er ikke særlig rent. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det. Vi bare drar opp troppen i vaske, eller drar i snora – nåja, nåfortiden har jo toalettene knapp, ikke snor – okay, vi trykker på knappen og svisj – borte er det. Før vannklosettenes tid var utedassenes tidsalder. Utedass og mødding er jo greit nok så lenge det ikke blir for tett mellom dem. I byer der folk bodde tett, og alt avløp måtte renne etter veiene eller i rennesteinen kunne det nok bli ganske utrivelig å spasere. Ordet dass er forresten av tysk opprinnelse. Det er en eufemisme for en eufemisme, nemlig for «das raum» – rommet, for en ennå verre benevnelse for lokaler for kroppslige funksjoner.

De gamle romerne var et renslig folkeferd. De hadde et greit system. Det var offentlige toaletter der en satt på en steinbenk med groper i, og der restproduktene falt ned i en renne og ble ført avgårde av en vannstrøm. Så var det også tilgjengelig et antall svamper, praktisk montert på et skaft, som en kunne benytte til å gjøre seg ren i de bakre regioner. Så var det bare å skylle den i vannstrømmen og legge den klar til neste «gjest». Praktisk og hygienisk.

Overklassen i Europa, iallfall den øverste del av overklassen hadde toalettstoler – stoler med innmontert potte til å fange opp de adelige fekalier. De mest avanserte pottestoler hadde til og med innbygde rompetørkere. Det var faktisk regnet som en kremjobb å få være kongelig rumpetørker. Blant almuen var det nok mer spartanske forhold. Men uansett hva slags avtrede som ble benyttet, så havnet avfallet uti gaten. Og det var neppe noe trivelig å tråkke i, uansett hvor kongelig det eventuelt måtte være. Noe av avfallet gikk kanskje i en elv eller en kanal og ble transportert vekk, men den samme elven var også drikkevann for andre. Avrenning kunne også sive inn i brønner og andre vannhull. Til slutt ble det ganske utålelig. Man tok til å bygge kloakker og vannledninger. I London bygde man på 1850-tallet 2100 kilometer med vann og kloakkrør. Det førte til dramatisk minking i dødeligheten. Kolera og andre sykdommer ble så godt som borte.

Viktigheten av et velfungerende avløpsnett er innlysende. Mange, spesielt i spredt bebyggelse, har septiktank. Det er et lite renseanlegg i miniatyr. Det er en tank med flere kammer der tørrstoffene får sedimentere det foregår også en gjøringsprosess av avfallet. Så bunnfaller altså de faste stoffene og vannet ledes ut i en infiltrasjonsledning, der det renses ved å sildre ut i jordsmonnet. Tanken må tømmes med jamne mellomrom og de sedimenterte tørrstoffene kjøres til et deponi. Der bebyggelsen er tettere er det som regel offentlig kloakk. Avløpet blir brakt bort i rørledninger. Hvis terrenget heller, så er det ganske greit. Da er det bare å legge et rør, så renner vannet nedover av seg selv. Men ofte er det hindringer, motbakker. Da må en kanskje inn med pumper for å få avløpet dit en vil. Her i Sørreisa har vi tilsammen 11 stasjoner som pumper avløp. Hver av stasjonene har en sump med to pumper i. Disse veksler på å kjøre, en av gangen. Hvis nivået stiger i sumpen, når bare en pumpe ikke klarer å holde unna, starter begge.

 

Men hvor skal vi så gjøre av avfallet. Det er smittefarlig og uappetittlig, og det lukter dårlig.  Skal vi slippe det på havet. En fjord som det slippes ut avløpsvann i kalles en resipient- en mottager.Så kan en beregne hvor mye utslipp en resipient tåler før den begynner å bli forurenset. Det avhenger av flere faktorer. Vær, bølger og strøm har stor betydning. Vi slipper ikke lengre urenset kloakk t i resipientene. Likevel følger det med endel tørrstoff, avhengig av rensingsgraden. Man gjør beregninger av mengden av tørrstoff og det utstedes en utslippstillatelse. Så skal det gjerne gjøres målinger og analyser for å dokumentere at beregningene stemmer og at rensingen fungerer som den skal.

Rensing av avløpsvann kan gjøres på flere måter og i forskjellig grad, alt etter hvor følsom resipienten er. En metode er å slippe avløpet inn i en tank og la tørrstoffene få tid til å synke til bunnen. Så kan en sile av forholdsvis rent vann fra overflaten og slippe det ut. Eller en kan tilsette kjemikalier for at små partikler som svever i vannet skal klebe seg til hverandre og bli så store at de synker ned. Da vil det vannet som kommer ut være ganske så blankt. Men en kan rense videre. En kan for eksempel sildre vannet over biolegemer- Det er plastkropper som er slik laget at de har en stor overfate som også har god tilgang på luft. Overflaten på disse vil etterhvert dekkes av en biofilm, et belegg av mikroorganismer som spiser opp forurensningene i vannet. Med jamne mellomrom tas noen av disse kroppene ut og vaskes rene for biofilm. Så går de inn i prosessen igjen og bygger opp et nytt lag …

Slik kan  en fortsette å rense vannet til det kan brukes til drikkevann igjen. Men det gjør vi sjelden i Norge. Vi har som regel nytt vann å bruke til det. Men de funnfelte stoffene, både avspylt biofilm, slam fra septiktanker, bunnfall fra kommunale slamavskillere og slam fra renseanlegg  blir kjørt bort og enten deponeres eller viderebehandles til det kan brukes som gjødsel eller jordforbedringsmiddel.

Både for private og offentlige avløpsanlegg er det viktig å passe på at det ikke kommer vann fra drenering inn på kloakken. Det gir utfordringer på kapasiteten, både på rørledninger og eventuelle pumper og det kan føre til at det strømmer kloakk tilbake til husene ved flomforhold.

I Sørreisa er det mange som har private avløpsanlegg med septiktank. I tillegg har vi noen offentlige avløpsanlegg med slamavskiller. Så har vi to renseanlegg, ett der avløpsvannet får sedimentere i en tank, og så skylles slammet over i en lagertank. Vannet dekanteres, fløytes av, og slippes ut i havet. I det andre tilsettes kjemikalier for å øke sedimenteringen, men her slippes dekanteringsvannet ut i ferskvann. Derfor kreves det en høyere grad av rensing.

Vedlikehold av avløpsanlegg er krevende. Anlegget er utbygd over en lang tidsperiode og det er brukt forskjellige materialer. Noen ganger er det setninger i grunnen som fører til at rørene går fra hverandre, blir lekke eller klemmes flate og blir tette. Der det er betongrør eller andre rør med skøyter uten pakning, så er det et yndet sted for diverse vekster å stikke inn røttene sine for å suge til seg førsteklasses næring for planter. Papir og andre ting har så en tendens til å henge seg opp i disse røttene og rørene kan tettes. Slike rør må skiftes ut eller renses. Noen ganger må vi stikke et kamera inn i røret for å finne ut hva som er galt. Pumpestasjonene og pumpene må vedlikeholdes og overhales med jamne mellomrom.

I det hele tatt er det mange ting å passe på og mange prosesser som er i sving. Tenk litt på dette hver gang du skyller ned i toalettet. Og husk: tøm ikke vakebøtta i toalettet. Tuer og mopper er det verste vi kan få i pumpene våre. Det fører til at vi må heise opp pumpen, skru den sund og rense den og fire den ned igjen. Noen ganger kan slike ting ødelegge tetningen på pumpen og medføre kostbare reparasjoner. Våtservietter er ogå en ting vi liker dårlig. De er laget av fibre som ikke løser seg opp i vann de kan hekte seg fast og føre til tette rør og de kan skade pumpene ved å trenge inn mellom pumpehjulet og tetningen.

Hvorfor har vi vær

Hvorfor har vi vær?
Ville vi hatt det bedre uten vær? Noen ganger kan man vel ønske seg inderlig at det skulle være litt mindre vær. Motoren som driver været er i hovedsak solen, men også tidevannskrefter fra jordens rotasjon og fra månen er med på å tilføre energi til været. Jo varmere jorden blir, jo kraftigere blir været. Selve kjernen, stempelet i motoren som driver været er vann som samler energi ved jordoverfalaten (eller havflaten). Det fordamper og stiger opp sammen med soloppvarmet luft. Etterhvert som det stiger opp, synker temperaturen og dampen kondenseres til regn. Under denne

Lavtrykk over Island (wikipedia)

prosessen avgir den varme til omgivelsene, luften og den oppadstigende luftstrømmen forsterkes. Når luften stiger opp slik blir det mindre luft ved overflaten. Det har oppstått et lavtrykk og luft begynner å strømme til fra alle kanter for å fylle opp «tomrommet». Det har oppstått et lavtrykk.
Luften prøver å strømme rett mot lavtrykket, men det får den ikke til. På grunn av jordrotasjonen vil den bøyes av til høyre nord for ekvator og til venstre sør for ekvator. Dette kalles Coriolis effekt. Vinden strømmer inn mot lavtrykket i en spiral, mot klokka nord for ekvator, med klokka på den sørlige halvkule.

 

På grunn av den oppadstigende luften og fuktigheten som kondensere i høyden følger det alltid skyer og nedbør med lavtrykk.

Det motsatte er tilfelle med høytrykk. Høytrykk dannes der overflatetemperaturen er lav. Kald luft siger ned og blir oppvarmet. Det fører til at luften blir tørrere og skyene forsvinner. Luften forsøker å strømme rett ut fra høytrykket, men også her gjør Coriolis effekt at den strømmer i spiralform, men den sirkulerer i motsatt retning av lavtrykkene. Høytrykkene forbinder vi med godt og klart vær.

Noen høytrykk er permanente, andre er tilbakevendende. For eksempel er det et permanent høytrykk over sydpolen. Det gjør at sydpolen er jordens tørreste område. Det kan også forårsake drepende kalde, sterke vinder fra polplatået. Andre tilbakevendende høytrykk er et kraftig høytrykk over Sibir. Dette dannes på vinteren og kan vare i månedsvis. Det fører til ekstremt lave temperaturer og påvirker været på hele nordkalotten. Et annet er et høytrykk over Azorene som påvirker været i Europa, Nordafrika og hele Nordatlanteren. Noen ganger kan det strekke seg helt over til Amerika og da kan det styre tropiske orkaner inn mot kysten.

Vær er mye mer enn lavtrykk og høytrykk. Det er passatvinder, monsunvinder, jetstrømmer,havstrømmer, bølger, hadleyceller og mye mer. Men alt i alt, det været gjør er å transportere energi fra der det er hett til steder der det er kaldere.

Hvis vi ikke hadde denne effekten ville temperaturen ved ekvator bli drepende høy, og tilsvarende ville temperaturene på nord- og sørkalotten bli ulevelig lave. På grunn av været blir solenergien fordelt over hele kloden og den biologiske produksjonen kan foregå overalt.

Selv om det kan synes slik av og til, så bor vi ikke her til tross for været, vi bor her på grunn av været.

Les mer om været på <a href=»http://met.no»>met.no</a> eller på <a href=»http://yr.no»>yr.no.</a> <a href=»https://no.wikipedia.org»>Wikipedia</a> har også mye stoff om vær

 

Selfie

Her om dagen var jeg innom bokhandelen. Ja, for jeg er litt gammeldags av meg. Jeg liker best å lese bøker fra papir. Så innimellom tar jeg meg en tur i bokhandelen for å kikke ha de har i hyllene. Av og til har de mange bøker, men andre ganger har de omtrent ingenting. Joda, de har vel noen bøker stående rundtomkring, men ingen som jeg finner leseverdige.
Denne gangen var det særdeles magert. Jeg gikk og kikket rundtomkring i hyllene, men det var ingenting å finne der utenom kokebøker, bloddryppende kjedelig krim og selvbiografier, enten fra selvhøytidelige alleermotmegpolitikere, narcissister med ulevde liv eller ukunstneriske kunstnerlidelseshistorier. Kort sagt, ingenting å lese.
Men det var en bok jeg ville spørre etter – jeg husker ikke hvilken – så jeg gikk til disken. Ekspeditøren, en ung jente, var opptatt med å ekspedere en annen kunde. Mens jeg ventet, stod jeg og så meg omkring. På disken, ved siden av kassaapparatet lå det noe underlig. En slik teleskopstang – som en radioantenne som kan trekkes ut. Eller en sånn stang med magnet eller gripeklo som en kan bruke til å fiske opp skruer eller annet som en har mistet nedi motorer eller lignende. Det var bare gripemekanismen i enden jeg ikke kunne forstå meg på. Den lignet ingenting jeg hadde sett før. Jeg stod og studerte denne tingsten fra alle bauger og kanter. Men da ekspeditøren var ferdig var også nysgjerrigheten uimotståelig, og jeg måtte spørre. Selfiestang svarte jenta med et lite flir. Kanskje hun trodde jeg skulle kjøpe en. Hun hadde heller ikke den boken jeg ville spørre etter, så det ble heller dårlig med handel.
Men jeg har jo lagt merke til at det er blitt veldig populært med selfier på facebook. Alle facebookere med respekt for seg bør vel ha en selfie. Så jeg har lenge tenkt på å ta et selfiebilde. Problemet er at slike selfier viser helst vakre, slanke, nystriglede og blankpolerte unge jenter. Nå er det slik at undertegnede ikke fyller noen av disse kravene.selfie
Da kom jeg jo på en glimrende ide. Jeg kjører jo rundt i en nypimpet aquabuss. Den kunne jo ta hovedrollen, så kunne jeg inneha rollen som statist.
Som sagt så gjort. Ved hjelp av en uteleskopisk, fjernstyrt selfiestang ved navn Tormod ble bildet tatt. Og her, mine venner, er bildet. Man føler seg en smule toskete når en poserer for en selfie. Men det får så være. Nå kan vel ingen påstå at jeg ikke er en ordentlig facebooknerd.

Når et gjelder skiltet jeg har på taket, så må jeg poengtere på det sterkeste:

ALLE S’ene skal være med

 

Draugen og stormen

Det var en gang, antagelig på yttersia av Senja, at dem venta uver. Detta var seint på svarthausten, kanskje i slutten av november eller begynnelsen av desember. Det blei sånn uverslys på himmeln og så datt han heilt i stavstilla. Skoddebakken låg uti havet, og av og til såg man glimtan av lyn langt derute. Det var uver i vente, og antagelig ikke bare litt.
Dem satt nedpå bua og bøtte garn og diskuterte kaffør en vei han kom med han ifra. «Han bli nordlig», påsto han Petter, «når han lyne sånn uti havet, så kjæm han med han nordana». Ikke alle var enig i dette, og det blei en lang diskusjon med mykje skråspøtting.
Inne i kråa på bua stod det en gammel båtovn som dem fyrte ivrig i, og oppå den sto kaffekjelen og steiktes. Ja for detta var før at man hadde termoskanne og for ikke å snakke om TV-kanne. Ka skulle dem med TV-kanne når TV-en ikke var oppfunn ennå. Neida, man drog bære kjeln litt tel sides på åmnen, så fikk den stå der og holde seg varm.
Etterkvert så entes man no så smått om at han vel blei nordlig, og at han blei å komme med han utpå nattmårran – på floa, sånn i halv tre – tretida. Så dem var no ute på kaia og såg ætte tampan og ordna dem før en nordavindsramling. Etterpå var det no inn på bua igjen og hive over kaffekjeln på nytt. Man måtte jo få litt varme i kroppen. All denna skråtygginga og kaffedrikkinga førte jo tel en vess trafikk utfør nåva for å «sike laken av kjøttet», som dæm sa. Han Hagbart, han var ikke så sterk i magen. Han følte seg etterhvert litt urven. Nerst nedpå kaia hadde dem et utedass ståanes. Det va så luftig og fint der, og så var det så godt fall. Dit var det han trødde seg, Hagbarten. Så satt han no der og mediterte. Lettelsen var betydelig, men han satt no ei stund til. Det var så fint kjenne vinden stryke over hekkpartiet. Men det blei no litt kaldt, så han tok ei avissida spm låg der, reiv seg et passelig stykke og begynte å gnekke den så den skulle bli fin og mjuk å tørke med. Mens han sett der i eia tanka og gnekke på denna papirfilla, så høre han plutselig båra slår så opunner kaia, og så kjenne han ei sterk fjærelukt – sånn råtten tang og hav og alt mulig. Men så høre han det:
«Hut..t…t…t..t.t, hut..t…t…t..t.t. Løys førr norden og bett for synden. Hut..t..t…t..t.t.»
Han Hagbart blei både svett og kald på en gong. Ka va detta for nokka. Han reiv på seg klean og fikk slamra lokke på benken. Så kjeik han forsiktig i dørgløtta om det var noen der. Nei, ingen. Han skyndte seg inn på bua og fortalte de anner ka han hadde hørt.
Etter mye kaffekoking og skråspøtting kom dem etterkvert fram til at det måtte være draugen som hadde advart dem, og at de måtte ordne fortøyningene på nytt. De gløtta rundt nåvven og under kaia, men ingenting var å se. Så gikk de, litt engstelige, nepå kaia i samla flokk og ordna fortøyningan før synnavind. Det vil sei, ikke han Petter. Han stod på på sitt – «dæ bli noravind, sei æg». «Vil dokker resikere forlis og tap bære før overtru?»
Men sånn blei det no. Petter sin båt var førtøyd for nordavind, og alle de andre før synnavind. Og natta kom og med den en malabarisk synnavindskuling som peip imella husan som en orgelkonsert med innlagte paukeslag når han heiv feskekassa og tomtynne veggimella og med halvliters regndråppa som kom susanes vannrett.
Ettekvert utpå formiddagenroa han seg litt og det blei no også litt dagslys så en kunne se. Alt var noe i et rot og et kaos ette kulingen, men båtan låg så fint framme kaia, alle sammen – førruten Petter sin. Den hadde slette seg og låg på sida borti fjæra.