Rasende vann

(Resirkulert fra den gamle siden)

Vannet har en stor plass i naturen. Det finnes overalt på jorden, enten som is, flytende vann eller som vanndamp. Det danner et gigantisk kretsløp. Overalt fordamper det vann. Mest fra havene fordi havene tross alt dekker mesteparten av jordens overflate. Denne vanndampen finner veien opp i atmosfæren. Blir det kaldt nok dannes det skyer. Når vinden blåser fuktig luft inn over land vil den etterhvert tvinges opp i høyden der det er kaldere. Når det blir kaldere vil fuktigheten kondenseres og falle ned som regn eller snø. Mesteparten av snøen tiner etterhvert og danner sjøer og elver som etterhvrt renner ned i havet.

Noe av snøen tiner ikke straks. Den faller ovenfor firngrensen. Det er så høyt oppe og så kaldt at snøen aldri tiner. Det blir liggende til neste snøfall og danner firn. Etter en hundre års tid er firnen blitt omdannet til is – breis. Det er dannet en isbre. Det vil ikke si at dette vannet settes ut av sirkulasjon .Det er fremdeles i kretsløp, men i et kretsløp som går så sakte, så sakte. Når isbreen når en viss tykkelse begynner den å renne. Isen i bunnen av isbreen er utsat for et voldsomt trykk og har ikke lenger sin vanlige krystallstruktur. Den blir plastisk og renner akkurat som en elv, bare så mye, mye, mye saktere. Breene renner sakte nedover. Noen renner ut i havet der de kan kalve av store stykker som flyter som isfjell i havet. Andre bare renner ned i en varm dal der de smelter av. Breer som renner slik nedover terrenget har en enorm gravekraft. Noen breer er mange kilometer tykke, og vekten av all denne isen øver et enormt trykk på fjellet under seg, og de kan føre med seg både små og store steiner som virker som slipemiddel mot underlaget. Under breene kan det dannes store elver som spyler ut smeltevann. Også disse graver og former terrenget under seg. Alle fjordene våre er dannet av isbreene under siste istid. Det er også mestepartene av dalførene også. Andre daler er gravd ut av elvene som førte smeltevann fra breene. Hele nordlige delen av Eurasia og nesten hele Canada og det nordlige USA var dekket av is. Det lå store isbreer i Alpene, Pyrineene og i Himalaya. På den sørlige halvkule var det isbreer i Chile og Argentina. Antarktis var frosset og hadde betydelig større utstrekning enn i dag. Man regner at istiden, eller mer korrekt glasialtiden begynte for ca 110 000 år side og endte for ca 10 000 år siden. Den hadde sitt maksimum for 18 000 år siden. Det var så mye vann bundet i all denne isen at vannstanden i havene ble mye lavere. Den engelske kanal eksisterte ikke. Det var tørt land der. Samtidig førte den enorme vekten av isbreene til at landet under ble presset ned. Etter at isen smeltet begynte landet å heve seg, og den hevingen foregår ennå. Den er minst ute ved kysten der isen var tynnest, og større lenger inn i landet der det var tykkere is. I Norge ligger den fra 0 til 5 mm pr år. Også i dag ligger det mye vann i isbreer. Mesteparten av jordens ferskvann er bundet opp i breer. Hvis all isen på Grønland skulle tine ville havet stige med 7 meter. Det ville drukne mesteparten av jordens storbyer. Hvis antarktis skulle tine, så ville havnivået stige med 6o meter. Dette er egentlig ganske utrolige tall, og jeg tvilte på dem helt til jeg hadde regnet etter selv og kommet til lignende resultater.

Vannet i elver og sjøer har en mye hurtigere omløpstid. Det renner raskt ned i havet igjen. På sin vei graver de seg ned i terrenget og former det. Det graver med seg masse her, legger den igjen etter seg der osv. Men den aller fineste massen, den følger med helt ut i havet, der den langsomt faller til bunnen, langt utenfor elvemunningen og danner leire. Leire kan bare dannes i havet, så der en finner leire i jorden, der har det engang vært havbunn. Leiren kan danne en usikker byggegrunn. Saltet som stammer fra havet inngår som en byggestein i leira og holder leireflakene sammen. Hvis dette saltet etterhvert vaskes ut og leira blir ustabil. Det er ikke lenger noe «bindemiddel» som holder leirkornene sammen og den kan plutselig endre egenskaper. Fra å være fast mark kan leira putselig bli flytende. Det blir et leirras og store områder kan bare renne avgårde som en elv og ta med seg hus og alt som måtte finnes der.

Det er vanlig med flom i elver. Den gamle egyptiske sivilisasjonen var avhengig av flommen i Nilen. Det svarte slammet den førte med seg og som lå igjen utover markene ettersom flommen trakk seg tilbake, var den gjødselen som trengtes til det egyptiske jordbruket. Slik var det vel på mange elveletter rundt omkring i verden. Flomvannet la igjen gjødel på markene. Imidlertid var det risikabelt å hengi seg til naturens luner. Noen ganger var flommen for liten til å legge igjen nok gjødsel. Andre ganger kunne den være så stor art den grov bort og ødela åkerne. Man begynte å bygge diker og flomvern for å beskytte åkrene sine. Etterhvert kom det andre og bedre metoder for å gjødsle jorden og flommen var ikke nødvendige lenger. Det ble bygd dammer og demninger for å samle opp og regulere flommene.

I naturen er det ofte slik at det vi mest trenger og er avhenige av for å overleve, er også det som lett kan ta livet av oss. Se på karbondioksydet i luften. Vi er avhengig av det for å kunne puste. Hvis det ikke er der glemmer vi å puste slik at vi dør av oksygenmangel. Men blir det for mye av det, så dør vi også av oksygenmangel. Vann er et annet eksempel. Omtrent 70% av kroppen vår består av vann. Mesteparten av maten vi spiser inneholder vann. Likevel trenger vi å drikke vann hver dag. En kan klare seg lenge uten mat, men uten vann dør en etter noen få dager. Det finnes dyr som kan «skru seg av» slik at de ikke trenger hverken vått eller tørt over lang tid. De senker metabolismen til et lavt nivå. Pattedyr i dvale senker kroppstemperaturen De går i dvale. Noen planter lager frø eller sporer som kan overleve tørke. De åpner seg ikke og spirer før de finner fuktighet. Noen bakterier og virus benytter seg av samme strategi for å overleve i form av sporer. Kameler og dromedarer er kjent for å kunne gå lenge i ørkenen uten å drikke. De overlever på vannet de har lagret i pukkelen. Det er nok ikke helt nøyaktig. Det er fett de lagrer i pukkelen. Men det stemmer at de er veldig hardføre og kan overleve lenge uten å drikke. Det er fordi de er tilpasset livet i tørre omgivelser og de økonomiserer med vannet. Det dannes også vann når de forbrenner fettet som er lagret i puklene. Noen kameler kan til og med drikke saltvann.

Det kan også sjøfugler. Ja, også fisker, hvaler, seler og alle dyrene som lever i havet. De må nødvendigvis kunne drikke sjøvann siden de lever i det. De fleste landlevende dyr derimot, også mennesket, stiller krav til at det skal være ferskt vann. Vi mennesker er spesielt kravfulle når det gjelder vann. Vi vil a det skal være bakteriologisk rent, det skal ikke inneholde mikroorganismer som kan være sykdomsfremkallende eller som kan forårsake ubehagelig smak eller lukt. Vi ønsker også at vannet skal ha et kjemisk innhold som gir god smak. Vannet kan innholde sporstoffer som vi trenger, såsom sink og fluor, men ikke for mye.

Rundt alle de store elvene i verden er det bygd byer og det finnes store landbruksområder. Elvene er regulert gjennom dammer og kanaler og det bygges diker langs elveløpet. Våtmarksområder på elveslettene blir drenert for å brukes til jordbruk eller til å bygge på. Vi ønsker at naturen skal være statisk. Det skal være samme forhold hele tiden. Hver sommer skal være akkurat paselig varm og akkurat passelig fuktig slik at både bonden og solbaderen e fornøyde. Vi har blitt tilvent så gjennomregulerte omgivelser at vi glemmer at det er en helt naturlig og dagligdags foreteelse for en elv å flomme over sine bredder. Og elven bryr seg ikke om hva mennesker gjør og ønsker. Den presser på med uimotståelig kraft. Nesten hver gang vi bruker ordet naturkatastrofe, så har det med vann å gjøre. Oversvømmelse, uvær stormflo, snøras, leirras, jordras…overalt er det vannet som har skylda. Det eneste unntakene jeg kommer på i farta er vulkanutbrudd og jordskjelv. Det vil si, når det gjelder jordskjelv, så kan fremdeles vann være innblandet. Vann kan komplisere vulkanutbrudd. Se bare siste utbrudd på Island. Det var smeltevann fra isbreen over vulkanen som randt ned i krateret og foråsaket det store askeutslippet. Så er det jo ødeleggelsene fra flom og flomskred fra vulkanen. Det er all grunn til å ha respekt for vannet. Det inneholder enorme mengder oppsamlet energi fra solen. Det er farlig og det dreper. Men vi må ha det.

Vi er i en heldig stilling som har rikelige mengder rent og lettvint vann å ta av. Vi er heller ikke utsatt for de store katatrofeflommene som vi ser andre steder i verden. Men vi har et stort og mektig hav rett utenfor stuedøra. Hittil har vi nøyd oss med å høste av den enorme biologiske produksjonen i havet og hentet opp olje fra forholdsvis beskjedne dyp. Havet har også vært transportvei for oss i årtusener. Til tross for uforutsigbarhet, utilstrekkelige kart og hyppige forlig har vi seilt på havet til alle tider. Og vi gjør det fortsatt. Sjøtransport er vel den rimeligste og mest effektive transport som finnes. Nå begynner vi å bruke havet på nye måter. Energiproduksjon er et hett tema. Vindmøller utplasseres til havs, både de som står på bunnen og de som flyter. Det finnes også undervannsturbiner som henter energi ut av tidevannsstrømmer. Bølger på havet har allerede samlet opp energien fra vinden og konsentrert den. Men denne energien er vanskelig å utnytte nettopp fordi den er så konsentrert. Mange konsepter har vært prøvd for å hente ut bølgeenergi, men det er vel hittil ingen som har slått skikkelig an. Utfordringen er mange. De skal takle endringer i vannstanden – flo og fjære, det skal produsere tilstrekkelig energi ut av vanlige «hverdagsbølger» samtidig som det skal tåle stormbølger og ekstrembølger og en skal transportere den innsamlede energien inn til land.

Jeg nevnte tidligere havets enorme biologiske produksjon. Denne kommer vi nok til å bli ennå mer avhengig av enn vi er i dag. Det er derfor viktig å sørge for at havet er i god stand. Vi stiller krav til drikkevannet, men husk at fisken vi skal spise drikker av havet. Havet er enormt. Det takler mye, men ikke alt. Utslipp av bologisk avfall til havet er helt nødvendig. Havet trenger også gjødsel. Men så er det også viktig å vite hva en slipper ut. Det nytter lite å gjødsle med fosfor hvis det er nitrogen som er den begrensende faktor. En må passe på at utslippene ikke ødelegger det lokale miljøet rundt utslippstedet og ellers i havet. Allerede Thor Heyerdahl på Kon-Tiki ekspdisjonen sist på 40-tallet reagerte på oljeklumper og søppel midt ute i Stillehavet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.