Hvor blir det av brukt vann

Vi får rent, friskt vann inn i husene våre. Førsteklasses drikkevann. Det vannet vi slipper ut er ikke riktig så rent. Vi har brukt det til å vaske oss med, til å vaske kopper, klær, vegger og gulv med. Vi har tisset i det og vi har gjort andre ting i det. Kort sagt, det vannet vi sender fra oss er ikke særlig rent. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det. Vi bare drar opp troppen i vaske, eller drar i snora – nåja, nåfortiden har jo toalettene knapp, ikke snor – okay, vi trykker på knappen og svisj – borte er det. Før vannklosettenes tid var utedassenes tidsalder. Utedass og mødding er jo greit nok så lenge det ikke blir for tett mellom dem. I byer der folk bodde tett, og alt avløp måtte renne etter veiene eller i rennesteinen kunne det nok bli ganske utrivelig å spasere. Ordet dass er forresten av tysk opprinnelse. Det er en eufemisme for en eufemisme, nemlig for «das raum» – rommet, for en ennå verre benevnelse for lokaler for kroppslige funksjoner.

De gamle romerne var et renslig folkeferd. De hadde et greit system. Det var offentlige toaletter der en satt på en steinbenk med groper i, og der restproduktene falt ned i en renne og ble ført avgårde av en vannstrøm. Så var det også tilgjengelig et antall svamper, praktisk montert på et skaft, som en kunne benytte til å gjøre seg ren i de bakre regioner. Så var det bare å skylle den i vannstrømmen og legge den klar til neste «gjest». Praktisk og hygienisk.

Overklassen i Europa, iallfall den øverste del av overklassen hadde toalettstoler – stoler med innmontert potte til å fange opp de adelige fekalier. De mest avanserte pottestoler hadde til og med innbygde rompetørkere. Det var faktisk regnet som en kremjobb å få være kongelig rumpetørker. Blant almuen var det nok mer spartanske forhold. Men uansett hva slags avtrede som ble benyttet, så havnet avfallet uti gaten. Og det var neppe noe trivelig å tråkke i, uansett hvor kongelig det eventuelt måtte være. Noe av avfallet gikk kanskje i en elv eller en kanal og ble transportert vekk, men den samme elven var også drikkevann for andre. Avrenning kunne også sive inn i brønner og andre vannhull. Til slutt ble det ganske utålelig. Man tok til å bygge kloakker og vannledninger. I London bygde man på 1850-tallet 2100 kilometer med vann og kloakkrør. Det førte til dramatisk minking i dødeligheten. Kolera og andre sykdommer ble så godt som borte.

Viktigheten av et velfungerende avløpsnett er innlysende. Mange, spesielt i spredt bebyggelse, har septiktank. Det er et lite renseanlegg i miniatyr. Det er en tank med flere kammer der tørrstoffene får sedimentere det foregår også en gjøringsprosess av avfallet. Så bunnfaller altså de faste stoffene og vannet ledes ut i en infiltrasjonsledning, der det renses ved å sildre ut i jordsmonnet. Tanken må tømmes med jamne mellomrom og de sedimenterte tørrstoffene kjøres til et deponi. Der bebyggelsen er tettere er det som regel offentlig kloakk. Avløpet blir brakt bort i rørledninger. Hvis terrenget heller, så er det ganske greit. Da er det bare å legge et rør, så renner vannet nedover av seg selv. Men ofte er det hindringer, motbakker. Da må en kanskje inn med pumper for å få avløpet dit en vil. Her i Sørreisa har vi tilsammen 11 stasjoner som pumper avløp. Hver av stasjonene har en sump med to pumper i. Disse veksler på å kjøre, en av gangen. Hvis nivået stiger i sumpen, når bare en pumpe ikke klarer å holde unna, starter begge.

 

Men hvor skal vi så gjøre av avfallet. Det er smittefarlig og uappetittlig, og det lukter dårlig.  Skal vi slippe det på havet. En fjord som det slippes ut avløpsvann i kalles en resipient- en mottager.Så kan en beregne hvor mye utslipp en resipient tåler før den begynner å bli forurenset. Det avhenger av flere faktorer. Vær, bølger og strøm har stor betydning. Vi slipper ikke lengre urenset kloakk t i resipientene. Likevel følger det med endel tørrstoff, avhengig av rensingsgraden. Man gjør beregninger av mengden av tørrstoff og det utstedes en utslippstillatelse. Så skal det gjerne gjøres målinger og analyser for å dokumentere at beregningene stemmer og at rensingen fungerer som den skal.

Rensing av avløpsvann kan gjøres på flere måter og i forskjellig grad, alt etter hvor følsom resipienten er. En metode er å slippe avløpet inn i en tank og la tørrstoffene få tid til å synke til bunnen. Så kan en sile av forholdsvis rent vann fra overflaten og slippe det ut. Eller en kan tilsette kjemikalier for at små partikler som svever i vannet skal klebe seg til hverandre og bli så store at de synker ned. Da vil det vannet som kommer ut være ganske så blankt. Men en kan rense videre. En kan for eksempel sildre vannet over biolegemer- Det er plastkropper som er slik laget at de har en stor overfate som også har god tilgang på luft. Overflaten på disse vil etterhvert dekkes av en biofilm, et belegg av mikroorganismer som spiser opp forurensningene i vannet. Med jamne mellomrom tas noen av disse kroppene ut og vaskes rene for biofilm. Så går de inn i prosessen igjen og bygger opp et nytt lag …

Slik kan  en fortsette å rense vannet til det kan brukes til drikkevann igjen. Men det gjør vi sjelden i Norge. Vi har som regel nytt vann å bruke til det. Men de funnfelte stoffene, både avspylt biofilm, slam fra septiktanker, bunnfall fra kommunale slamavskillere og slam fra renseanlegg  blir kjørt bort og enten deponeres eller viderebehandles til det kan brukes som gjødsel eller jordforbedringsmiddel.

Både for private og offentlige avløpsanlegg er det viktig å passe på at det ikke kommer vann fra drenering inn på kloakken. Det gir utfordringer på kapasiteten, både på rørledninger og eventuelle pumper og det kan føre til at det strømmer kloakk tilbake til husene ved flomforhold.

I Sørreisa er det mange som har private avløpsanlegg med septiktank. I tillegg har vi noen offentlige avløpsanlegg med slamavskiller. Så har vi to renseanlegg, ett der avløpsvannet får sedimentere i en tank, og så skylles slammet over i en lagertank. Vannet dekanteres, fløytes av, og slippes ut i havet. I det andre tilsettes kjemikalier for å øke sedimenteringen, men her slippes dekanteringsvannet ut i ferskvann. Derfor kreves det en høyere grad av rensing.

Vedlikehold av avløpsanlegg er krevende. Anlegget er utbygd over en lang tidsperiode og det er brukt forskjellige materialer. Noen ganger er det setninger i grunnen som fører til at rørene går fra hverandre, blir lekke eller klemmes flate og blir tette. Der det er betongrør eller andre rør med skøyter uten pakning, så er det et yndet sted for diverse vekster å stikke inn røttene sine for å suge til seg førsteklasses næring for planter. Papir og andre ting har så en tendens til å henge seg opp i disse røttene og rørene kan tettes. Slike rør må skiftes ut eller renses. Noen ganger må vi stikke et kamera inn i røret for å finne ut hva som er galt. Pumpestasjonene og pumpene må vedlikeholdes og overhales med jamne mellomrom.

I det hele tatt er det mange ting å passe på og mange prosesser som er i sving. Tenk litt på dette hver gang du skyller ned i toalettet. Og husk: tøm ikke vakebøtta i toalettet. Tuer og mopper er det verste vi kan få i pumpene våre. Det fører til at vi må heise opp pumpen, skru den sund og rense den og fire den ned igjen. Noen ganger kan slike ting ødelegge tetningen på pumpen og medføre kostbare reparasjoner. Våtservietter er ogå en ting vi liker dårlig. De er laget av fibre som ikke løser seg opp i vann de kan hekte seg fast og føre til tette rør og de kan skade pumpene ved å trenge inn mellom pumpehjulet og tetningen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.