Ho Larissa

Ho Larissa, ja. Ja også ikke å forglemme gemaasen hennes, han Larris. Ifjor satte de bo på garasjetaket, heilt utpå kanten, der de deltes om å ruge på et enkelt egg. Omsider kom det ut et lite grågrønnspraglet dunnøste og den måselige lykken var stor. Jada vi delte nå forsåvidt begeistringen over den lille. Men både han Larris og ho Larissa blei no så bisk og kranglat. For ikke å snakke om høgmælt. Det var ei skriking og ei skjending uten like bare noen gikk utfor dørne. Jaja, tenkte vi, det varer no ikke så lenge. Men det gjorde det. Det ganske flate garasjetaket med eternittplater var en helt ideell barnehage for måsekyllingen. Det var ivrig trafikk til og fra med godbiter til den oppvoksende slekt. Hver gang matekspressen fikk et ledig øyeblikk så var det enten høylydt korsang fra mønet på sjåtaket eller så var det stupflyging etter katta eller andre vesener som måtte være så uheldige å befinne seg innenfor det de tydeligvis definerte som forbudt område. Dog skal det nok inrømmes at husets tilhørende beboere hadde et slags fripass til å bevege seg i området sålenge man holdt seg til de vanlige, hverdagslige gjøremål. Husets katt unntatt. Katta utviklet akutt agorafobi. den gikk litt over i vinter, bare avløst av et snev av frigifobi, men nå har den blusset opp igjen.
Barselavdelingen på garasjetaket gikk etterhvert over til barnehage, forskole, barneskole og til slutt ungdomsskole. Hver dag da vi kom hjem fra arbeid var måsungen det første vi så etter, om den hadde hoppet ned. Men vi ble skuffet – hver dag. Det ble tilogmed dandert en gammel skumlastmadrass for å mildne nedfarten, men ikke.

Men plutselig en dag, da var han både flyvedyktig og komfirmert og nesten voksen, da var han borte. Freden senket seg over gårdsplassen og vi kunne igjen ta mot besøk uten å utstyre dem med hjelm og hørselsvern. Det var i den forbindelse jeg tok en alvorsprat med han Larris og varskudde klart og tydelig at slik ville vi ikke ha det. De var utsagt fra garasjetaket og fikk værsågod finne seg en annen yngleplass.
Så gikk jo vinteren og våren kom. Og med våren to tydelig vårkåte småmåser: Larissa og Larris. De var travelt opptatt med det måser gjør i lyse vårnetter. Slike vårlige måseligheter avstedkommer etterhvert en intens reirbyggertrang, og den alvorspraten vi hadde hatt var tydeligvis glemt. Jeg så meg nødt til å sette makt bak ordene og forlangte revet ulovlige byggverk. Etter to eller tre ganger innså jeg at her måtte det sterkere lut til. En måseskremmeugle ble innkjøpt. «Hilser forbipasserende med blinkende øyne og et vennlig uhu», stod det på esken. Vennlig uhu? Vi var nå egentlig forbi den vennlige fasen. Ugla var så plastikkaktig og lite overbevise at jeg skjemtes over å vise den til måsen. Den ble aldri montert, bare pakket bort og glemt. En stige med en flagrende, rød plastpose så ut til å gjøre jobben. Nå dekker den jo bare en liten del av garasjetaket, men heldigvis så ser det ut til at det er nettop den flekken som er den eneste brukbare måsereirtomta. For det trengte tilslutt gjennom fjærdrakten, at garasjetaket var terra clausa for yngling. I ren fortvilelse ordnet Larris til et nødreir i en blomsterkasse utfor trappa. Det var på høy tid, for straks det siste strået var lagt, plumpet det ut et egg. Nå kan det hende at de ble veldig opptatt av å «lade» neste egg, og mindre opptatt av å passe på det de hadde, for morgenen etter var egget sporløst borte. «Hvad gør vi nu, lille due» sa Larris. «Det sprenger på, det sprenger på, skynd deg , skynd deg» sa Larissa. Ho kunne ikke gaie ordentlig, for hun var redd for at egget bare skulle sprette ut. Han Larris skjønte at her er det bråttom, så han danderte noen strå i nærmeste blomsterpotte slik at hun kunne få lette seg. Og der ligger de nå, ho Larissa og egget deres. Joda, han Larris er flink og tar sine rugetørner. han også. Han har et litt lunere lynne enn Larissa. Hun er mer oppfarende, særlig om en kommer brått på. Eller så er de jo blitt ganske så vennlige av seg mens de ruger. Tilogmed katta blir stilletiende akseptert. Nåja, stilletiende er vel en overdrivelse. Det der med å bruke innestemmen er ikke noe som ligger til måser. Men en ting er nå sikkert, når egget er klekket, så blir det forholdvis rask evakuering av området. Her får ingen måsunger sitte i fred og ro til de er flyvedyktige og vel så det. (Håper jeg)


Update: I dag da vi kom hjem fra arbeid var det skjedd en liten tragedie. Måsen lå på reiret sitt, men lettet med en gang jeg svingte inn i innkjøringen. De har ellers ikke vært så lettforstyrret. De har ligget pal og kramperuget selv om vi har stått på trappa en knapp meter unna. Her har det skjedd noe tenkte jeg. Så gikk jeg opp på trappa og så dette:

Livet er noen ganger ganske kort – særlig et måseliv som ikke ennå er kommet ut av skallet. Vi mistenker at det kan være sjura som er den skyldige. Den har reir oppi treet rett ved siden av trappa og har full oversikt over alt måsen måtte foreta seg. Kanskje har den sittet klar, og slått til i et ubeoktet øyeblikk. Udåden må være ganske nettopp skjedd, antar jeg. Så får vi se hva som skjer videre. Har måsen gitt opp, legger den et nytt egg i reiret, finner den en ny reirplass.

Vita brevis, acuta rostro!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.