Månedlige arkiver: mai 2019

Om bier og menn

Når det står menn i overskriften, menes det menn i betydning menneskeheten i sin alminnelighet, og slett ikke hankjønnsvesener av arten menneske. Ellers kunne det jo tenkes at jeg mener nedstående betraktninger ikke gjelder for hokjønnsvesener. For det gjør det jo. Saken er at det klinger mye bedre når en sier «om bier og menn» enn om en sier «bier og mennesker. Og dessuten er det jo ikke bare bier det er snakk om her, det er også maur, termitter og andre vesener som lever på samme måte.

Bier lever jo i kolonier. I bikuber når de er «tamme» eller i hule trestammer eller der de ellers måtte finne det for godt å friste tilværelsen. En bie kan neppe hevdes å inneha noen særlig intelligens. Den er fra fødselen av avsedd til bestemte oppgaver. Noen er dørvakter og passer på at ikke uvedkommede trenger seg inn. Noen passer unger og mater dem, noen er levende ventilasjonsanlegg og vifter luft gjennom kuben når det er varmt eller bare vibrerer med vingene for å generere varme når det er kaldt. Noen er ute og samler honning og pollen. Noen er oppvartere for dronningen. Dronningen ja. Dronningen spiser og føder. Det er det bidronninger gjør. Og så kontrollerer hun de andre biene ved å skille ut dufter.

Når en ser på bier enkeltvis, så kan en nok spore en viss intelligens. Dog er mesteparten av dens gjøren og laden genetisk styrt og styrt av koloniens eller dronningens krav. Hardprogrammert og fjernstyrt kan en vel si. Noe annet er det hvis en ser på kolonien under ett, som én organisme. I en biekoloni er de fleste, ofte alle arbeidsbiene døtre av dronningen. Som celler i kroppen styres de sentralt av kjemiske stimuli. I kroppen kalles det hormoner, men hos biene kaller vi det feromoner. Lik hjernecellene som kommuniserer med hverandre over synapsene,kommuniserer også biene med hverandre. Hjerneceller utveksler informasjon ved hjelp av kjemi og elektriske signaler, bier utveksler informasjon seg imellom gjennom duftstoffer og ved dansing og halevrikking. Når en bie kommer hjem med fulle tanker gjør den en liten dans og med retningen på dansen og et lite halevrikk forteller forteller den de andre biene hvilken vei de bør ta for å finne god nektar. En kan hevde at koloniens intelligens er større enn summen av enkeltindividene.

Mennesker er kanskje det dyret på jorden som har den høyeste individuelle intelligensen. Vi vet det ikke, vi bare tror det. For vi har ingen egentlig måte å måle intelligens på. Nå er det riktignok de som hevder at den menneskelige intelligensen har vært på sitt høyeste for en omring 10 000 år siden og at den nå er for nedadgående. Det kan det av og til være lett å tro på. Men det som er viktigere er at menneskeheten som helhet ikke opptrer på en intelligent måte. Vi benytter helst våre evner til å skaffe oss goder i tilærelsen på bekostning av andre. I ytterste konsekvens dreper vi for å få leve det gode liv slik vi ønsker det. Det gjør vi forbausende lettvint. Ja faktisk så er vi ofte villige å gå til krig og drepe bare fordi noen tror på andre eventyr enn det vi gjør. Vi er ikke i stand til å bruke vår kollektive intelligens, hvis den fins, til fordeler for hele menneskeheten. Se bare på klimaspørsmålet. Vi har lenge visst at vår utvinnelse av jordens energiressurer ikke er bærekraftig, vi vet at vi er iferd med å endre jordens klima på en måte som kan gjøre store deler av planeten ubeboelig, men vi klarer ikke å gjøre noe med det.

Opp gjennom jordens historie har det vært flere masseutryddelser. Noen globale, noen mer lokale. Felles for de fleste er at de har vårt forbundet med klimaendringer. Insektene har hatt sin storhetstid på jorden. Det samme har krypdyrene og pattedyrene. Hvilken gruppe er det nå som står for tur. Er det insektene igjen? Er det kanskje bløtdyrene? Kan vi få se intelligente skjell og litterære snegler. Filosofiske blekkspruter. Blekkspruter er allerede regnet for svært intelligente, og det til tross for et manglende sentralnervesystem. Eller er det maskinene som tar over. Det var et yndet tema i Science Fiction-genren på 60 – 70 tallet. En superorganisme av sammenkoblede datamaskiner som sikret seg herredømme over verden og holdt menneskene som slaver. Teoretisk er det ingen umulighet. Det kan tilogmed hende at det allerede har skjedd. For er vi ikke mye godt slaver av maskinene våre. Mange av oss er fortapt og ufunksjonell og faller innen vegetativ tiværelse i det øyeblikket mobilen er tom for strøm. Skal vi ha det minste håp om å overleve må vi bestrebe oss på å utvikle en kollektiv intelligens. Vi må rett og slett bli mer lik biene.

Det kan virke som om kollektiv og individuell intelligens står i motsetning til hverandre. Hvis en ser på politiske system så er vel kapitalisme det som passer best med høy individuell intelligens. Alle kan arbeide for å skaffe seg goder. Det er minst mulig regulering og begrensninger. Det er bra for de intelligente og for de hensynsløse, men det er ikke bra for menneskeheten. For ikke å stagnere er et slikt system basert på kontinuerlig vekst. Det blir som et pyramidespill. Noen profiterer men mange taper når det rakner. Den andre ytterlighet er kommunisme. Et sentralstyrt regime der alle arbeider etter en plan som er til beste for alle. I prinsippet høres ikke det så galt ut, men det er problemer. Hvem skal bestemme planen. Hvordan skal hensynet til enkeltindividene ivaretas. Hva om noen er uenige i planen og nekter å følge den. Så har vi jo også sett det fenomenet, at makt korrumperer. Den eller de som skulle bestemme og administrere en slik plan ville jo få uendelig makt! Sosialisme er på mange måter en mellomting mellom disse. Det er et flertall som legger planen og administrerer den. Det legges begrensninger på indivedet, men det er likevel stor frihet. Heller ikke dette systemet er problemfritt. Da athenerne snakket om demokrati da var det snakk om reelt demokrati. Alle møtte opp og diskuterte saken og det ble besluttet hvsa som skulle gjøres. Av praktiske grunner er ikke dette mulig lenger. Vi velger representanter til å ta beslutningene for oss. Men er vi sikre på at disse representantene virkelig representerer de som har valgt dem? Er vi sikre på at representantene er så opplyste at de kan ta de riktige valgene. Og ikke minst, er vi så opplyste at vi velger de riktige representantene. Dette blir vanskelig, Kanskje trenger vi at en superkomputer tar over?

Alt dette kan en også se på i en større målestokk. Nasjoner, ikke individer. Så lenge alle nasjoner bare er opptatt av å bedre sine egne vilkår, som regel på bekostning av noen andres, så er det i motsetning til det felles beste for menneskeheten. Egentlig så har vi ikke store håpet. Hadde man nå bare vært en bie. Med et helt annet syn på tilværelsen og ikke minst et annet perspektiv over evigheten.

Men kanskje finnes det likevel et lite glimt av et håp? En svensk jentunge som klarer få verden til å lytte? Vi får håpe det. For det er en ting vi mennesker er veldig flink til, det er å håpe!