Månedlige arkiver: juni 2016

Kråkeslottfestivalen 2016

En ting er jeg sikker på – jeg kommer ikke til å bli plaget med nyrestein i nærmeste fremtid. Nå skal det ellers bemerkes at det er en plage jeg aldri har vært rammet av. Men uansett så har jeg nettopp blitt totalvaksinert mot slike tilstander. For det har seg nemlig slik at jeg prøver å være innom Kråkeslottfestivalen hvert år. Så også i år. Jeg synes at det er litt vel mye å delta i tre hele dager til ende, så i år valgte jeg meg lørdag. Jeg er også slik at jeg er noe treg når det gjelder forberedelser og planlegging, så det ble litt sånn i siste liten anskaffelse av billetter. Dermed hviler det også en lett aura av tilfeldighet over de utvalgte evenementer. Det vil si, Toini and the Tomcats var ingen tilfeldighet. De var snarere grunnen til at jeg la av gårde på tur. Men jeg hadde ytterligere to billetter – når en først tar på tur må en jo ha full valuta. Og de utøverne viste jeg fint lite om. Så, etter å ha utført diverse ærender på Finnsnes la jeg på tur utover Senja og rakk sånn omtrent den første konserten. Jeg snek meg inn i halvmørtna med briller som ennå var mørke av dagslyset ute. Det var nå bare å føle seg fram og finne en stol å sitte på der det ikke satt noen fra før. Hvis jeg skal sitte på noens fang vil jeg nemlig vite hvems! Blant annet av den enkle grunn at det må være et fang som tåler belastningen. Det vil da si et rimelig solid et. Jeg fant imidlertid et ledig sete slik at jeg, uten å antaste noen, kunne konsentrere meg om godlydene som kom fra podiet. For der stod det en ung jente og en tilsvarende ung mann, den siste med en gitar, den førstnevnte bare med seg selv. Og, folkens, der har vi en kommende ny stjerne på jazzhimmelen. Det var nemlig Tiril Lill Jackson som stod der og sang. Med en stemme som har potensiale til å høre hjemme blant de store var det absolutt den ene tingen som alene var verd turen.
Men alt for snart var hun ferdig med sitt repertoar og forsvinner ut til venstre (egentlig til høyre, men nå er det sånn at i dramatikken forsvinner man ut til venstre…). Inn kommer et gjenge unge gutter. En har på seg hatt, og han benker seg til ved trommene. Så er det en med bassgitar og to til. De ene tar mikrofonen og forteller hva vi skal få høre. Men det virker nok som om batteristen er oppflasket på utålmodighet sammen med morsmelken, for han begynner straks å bedunke det han har av bedunkbart og lydproduserende materiale. Og her er det ikke snakk om forsiktige takter påført trommeskinnet gjennom en håndduk oppå skarptrømmen for at den skal bli mindre skarp. Ånei, her er det full regulator og full spiss fra første stund. Og det gjelder også bass, gitarer og vokal. A propos vokal, det var litt som opera. Hvis man ikke har lest librettoen på forhånd så er det krevende å få med seg teksten. Jeg datt derfor fort av vogna når det gjelder budskapet. Men som Kim Larsen engang sa da han ble spurt om hvilket budskap han prøvde å formidle med musikken sin: «Budskap – det er noe for post og televerket». Også som med opera har selve musikken sin egen verdi, uavhengig av vokalen. Jeg ble derfor sittende å lytte. Nåja, lytte er vel kanskje ikke helt dekkende, for det var iallfall ikke nødvendig å holde handa bak øret for å høre bedre. Det var tilstrekkelig volum og vel så det, og musikken ble fremført med både engasjement og virtuositet og ellers kraft til å knuse både nyre- og gråstein. Når det gjelder batteristen, som man ikke kunne unngå å se på, så forlot hatten ganske snart toppen, men hi(gh)hatten stod jo igjen. I det hele tatt en rytmisk, engasjerende og veldig høylydt seanse. Det vil nok aldri bli min favorittgenre, men veldig fint å høre på innimellom, spesielt når man får det servert live av en så inspirert gjeng som 10th harmonic.
Den neste konserten jeg hadde billett til var med Faun Fables helt fra California. Nå trodde jeg egentlig at faunene helst trivdes i middelhavsklima og ellers var omtrent utdødd. Det er de tydeligvis ikke, og det var jo betydelig utvandring fra Italia til Amerika, så det kan vel alltids ha fulgt med en faun eller to. California er jo også både varm og solrik, så det kan vel være en bra plass for fauner. Musikken var jo også litt spesiell, jeg hørte en blanding av elementer fra det latinske, fra det amerikanske og fra det nordiske – og noe litt ubestemmelig atavistisk. Og så hadde de en veldig sjarmerende avslutning med to småtroll som kom inn og bidro med sterke, men ikke helt rentonede stemmer. Men potensialet er der, så …
Tilslutt var det da rosinen i pølsa. Toini and the Tomcats. Glitrende profesjonalitet og musikalitet. Jeg ble sittende på orkesterplass, nest fremste rekke og full oversikt, både akustisk og visuelt. Nå kan en vel si at det akustiske var kanskje litt i overkant, men likevel, det er bare bagateller. En fin opplevelse å i tillegg til å høre muikken også se hvordan bassisten dengte løs på den stakkars bassen. Det var nesten så man fikk litt medfølelse for det arme, uskyldige instrumentet. Ikke at har var noe snillere, han som satt ved trommene. Slo og slo gjorde han. Fantastisk musikk lagde de. Da det var over kjente jeg en lett misunnelse ovenfor de som hadde billetter til festen etterpå. Men det hadde ikke jeg, så det var bare å begi seg av på heimveg. Og det skal være sikkert, jeg angret ikke på noe av det jeg hadde vært med på, men jeg angret litt på noe av det jeg ikke fikk vært med på.

Så – inntil neste år …
Skulle det være noen som føler seg kallet til å berike denne lille historien med illustrasjoner, så blir det selvfølgelig mottat med takk – men bare takk, ingenting annet. (send illustrasjon)

PS.
I min ekstatiske begeistring over musikken glemmer jeg jo helt selve primusen i det hele. Det som holder motoren i gang og gjør hele greia mulig. Nemlig de som står bar og arrangerer det hele. Jeg vet det ikke, men jeg antar at det ligger tonnevis av dugnadsarbeid bak det hele. Og dat det står noen ildsjeler bak. Jeg vet ikke hvem det er, de har tydeligvis ikke så stor sans for å fremheve seg selv. De fortjener en stor takk, heder og ære!