Månedlige arkiver: april 2016

Hvor rent er vannet?

I verden er rent drikkevann en mangelvare og en luksus. Norge er på mange måter ett unntak. På grunn av vår beliggenhet ved randen av Atlanterhavet og med en et hovedsakelig sørvestlig værretning, så blåses det store mengder atlantisk fuktighet inn mot kysten. Vinden må stige over fjellene, først ved kysten og senere over de høye fjellene lenger inne i landet. Da avkjøles luften og slipper fra seg fuktigheten som snø og regn. Derfor har vi mengder av vann som vi bruker til kraftproduksjon og andre ting. Litt bruker vi også til drikkevann. Vi har så mye vann at vi kan frede noen vassdrag og la vannet renne fritt til glede og adspredelse for mange.

Foss

Foss

I Norge er vi vant til å hente klart, rent og friskt vann rett fra naturen. I spredt bebyggelse er det mange som ennå får vannet sitt fra brønner uten noen form for behandling eller rensing. Noen har bygd brønnen sin over en kilde eller et oppkomme. De kan ofte ha et veldig godt og mikrobiologisk rent vann. Andre får tilsig til brønnen sin fra bekker eller fra jordsmonnet. Dette vannet kan nok være mer tvilsomt med hensyn på mikrobiologi, lukt og smak. Men uansett, så er de aller fleste fornøyd med vannet sitt og mener at de har et godt drikkevann.

Vi tåler noen bakterier i vannet. Immunsystemet vårt lærer seg å takle den bakteriefloraen som fins. Noen mener tilogmed at det er sunt at immunsystemet har noe å gjøre, og at vi lever i et alt for sterilt miljø. Det kan nok hende, men vann er det aller viktigste næringsmidlet vi har, det vi inntar hver dag og som inngår i nesten alle matretter vi kan finne på å lage. Selv om en er vant til bakteriefloraen, så kan det være spesielle forhold som gjør at en får oppblomstring. Så kan det jo også komme innom noen som vi ikke er tilvent. Unger, og spesielt spedbarn som ikke har fått utviklet og tilpasset immunsystemer er utsatt, de tåler også uttørring dårligere, og mageinfeksjoner være alvorlige bade for unge og gamle.

Det beste er nok å ha vannet så rent som det er mulig. I drikkevannsforskriftens kapittel 6 er det beskrevet hva som tolereres, både av mikrobiologisk og kjemisk forurensning. Kimtall forteller hvor mange levende organismer, bakterier og sopp som kan påvises pr milliliter vann. Kimtall er et godt mål på hvor rent vannet er. Vann med kimtall over 100 kan være greit å drikke, men da må vi undersøke hva som er årsaken til forurensningen. Koliforme bakterier tolereres ikke i det hele tatt, og hvis det finnes E.coli bør vannet kokes før det kan drikkes.

Viktig å ta hensyn til

Merking av nedslagsfelt

Vi tar rutinemessig prøver av vannet hver 14.dag. Det tas prøver av råvannet, det som kommer inn til vannverket, renvannet som går ut og det tas prøver ute på fordelingsnettet. Fra hovedvannkilden vår får vi rimelig rent vann. Inntaket ligger dypt, under sprangsjiktet i vannet. Kimtallet ligger normalt på 20 til 50cfu og det er godt drikkevann. Likevel går det gjennom et mekanisk filter som tar eventuelle partikler som følger med. Deretter blir det desinfisert med kraftig ultrafiolett lys som dreper det meste. Renvannet som kommer ut har kimtall mindre enn 5cfu. Som oftest er det null (cfu er forøvrig en betegnelse som laboratoriet benytter for kimtall. Det står for colony forming unit – kolonidannende enhet). Underveis plukker vannet opp en og annen organisme, og når vi tar prøver hos en abonnent, så er det ikke uvanlig å få et kimtall på 3-7cfu. En sjelden gang kan det være høyere, men aldri i nærheteten av tiltaksgrensen på 100.

Ved vannverkene på Hemmingsjord og på Reinelv må vi behandle vannet litt mer før det kan drikkes. De vannkildene gir ikke så rent vann at det kan brukes direkte. Vannet har dessuten mer farve enn det drikkevannsforskriften tillater. Farve og forurensninger kan dessuten føre til at UV-desifeksjonen ikke fungerer optimalt. Vi må derfor fjerne farve og forurensninger. Det gjør vi ved å tilsette et stoff (polyaluminiumklorid, PAX) som får forurensningene til å klumpe seg sammen slik at de lettere kan filtreres ut. PAX’en tilsettes i en statisk blander, et stykke rør med innvendige skovler som sørger for god blanding. Etter innblandingen går vannet direkte til sandfiltre. Teknikken kalles direktefiltrering fordi det ikke er noen oppholdstid der forurensningene får bunnfalle.

Sandfilter

Terje sjekker sandvaskestasjonen i toppen av filteret

 

Sandfiltrene våre er veldig avanserte og effektive. De er av typen «moving bed» filter. Det vil si at sanden beveger seg. Den beveger seg motsatt vei av vannstrømmen og blir kontinuerlig vasket i en vaskestasjon på toppen av filteret. Etter å ha gått gjennom filtrene er vannet rent og kan godt drikkes. Men forskriften forlanger at vi skal ha to hygieniske barrierer. Vannet blir derfor i tilleggg desinfisert med kraftig ultraviolett lys.

Vannverkene våre er utstyrt med

Dieselgenerator

Reservekraft til vannverket

reservestrømforsyning for å kunne opprettholde produksjonen og de viktigste funksjonene i tilfelle strømbrudd. I tillegg har vi lagret vann for omtrent et døgns forbruk i høydebassenget. Det får dessverre ikke Hemmingsjord og Reinelv nyte godt av. På Reinelv er det et lite lager, men på Hemmingsjord blir det dessverre tomt i løpet av kort tid. Det får vi rettet opp om vi etterhvert får forbundet Hemmingsjord med hovedvannverket.

 

Høyebassenget har en vannflate på omtrent 80 m over havflaten. Det tilsier at maksimalt statisk trykk på den laveste ledningen er litt under 7,5 bar. I tillegg kommer strømningstap som varierer med forbruket, men det kan ofte ligge på en halv til en bar. Vannet kommer fra

Ventilkum

Slik kan det se ut nedi en kum

hovedvannverket og fylles rett inn i bassenget der vannstanden reguleres med en automatisk ventil. Fra høydebassenget fordeles vannet til abonnentene. I underjordiske kummer finnes fordelinger, slusekraner for å stenge av vannstrømmen, lufteklokker for å slippe ut luft fra ledningen, trykkreduksjonsventiler, utspylingsmuliheter og brannventiler. Noen kummer er små og kummerlige, andre er store og har både lys og varme.

Men det er ikke overalt man klarer å få vannet til å renne av seg selv. Noen liker å bo høyt og ha fin utsikt. For at alle disse skal ha vann, så har vi trykkøkningsstasjoner. I Sørreisa har vi åtte rene trykkøkningsstasjoner og en som kan både trykkøkning og trykkreduksjon, alt etter hvilken vei vi vil at vannet skal strømme.

Det er mye arbeid å holde vannforsyningen i orden. Det er mange faste rutiner som skal følges.

Inntaksdam

Rengjøring av dam

Noen av disse er ofte, andre er sjeldnere.  Vannprøvetaking og kalibrering av måleinstrumenter er noen av de faste rutinene som gjøres ofte. Sjeldnere er inspeksjon og rengjøring av vannkildene. Så må filtre og uv – anlegg renses og vedlikeholdes. Det må skiftes uv lamper og rengjøres. På bildet til venstre holder vi på å rense opp inntaksdammen. Det følger masse sand med elven som fyller opp dammen. Da må vi tømme dammen og grave ut sanden med jamne mellomrom. Samtidig får vi renset ut lauv og grener som har fulgt med elven.

Rørledningene må også renses. Det gjør vi ved å sende renseplugger gjennom rørene. Da løsner all skitten som har festet seg på rørveggene og vannet blir skikkelig brunt. Det

Lekkasje

Lekkasje

må skylles ut til det bare kommer blankt og rent vann.  Når sluseventilene som står nedi kummene blir gamle og slitte og ikke tetter ordentlig, så må de skiftes. Lekkasjer oppstår fra tid til annen. Da må først lekkasjen lokaliseres, så må røret graves fram og repareres. Noen ganger kan det være vanskelig nok. Særlig hvis det er som på bildet til høyre. Der er det flere kabler som går i samme trasé som røret. Å grave over slike kabler legge død både telefon og dataforbindelser og det kan lett bli både dyrt og upopulært, så her er det om å gjøre å være forsiktig.

Til slutt vil jeg ta med et bilde som er tatt under et av de triveligere gjøremålene som tilhører en vasstass, nemlig inspeksjon av vannkildene.

SAMSUNG

Reinelv

Vegavann

Vegavann

Hvor blir det av brukt vann

Vi får rent, friskt vann inn i husene våre. Førsteklasses drikkevann. Det vannet vi slipper ut er ikke riktig så rent. Vi har brukt det til å vaske oss med, til å vaske kopper, klær, vegger og gulv med. Vi har tisset i det og vi har gjort andre ting i det. Kort sagt, det vannet vi sender fra oss er ikke særlig rent. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det. Vi bare drar opp troppen i vaske, eller drar i snora – nåja, nåfortiden har jo toalettene knapp, ikke snor – okay, vi trykker på knappen og svisj – borte er det. Før vannklosettenes tid var utedassenes tidsalder. Utedass og mødding er jo greit nok så lenge det ikke blir for tett mellom dem. I byer der folk bodde tett, og alt avløp måtte renne etter veiene eller i rennesteinen kunne det nok bli ganske utrivelig å spasere. Ordet dass er forresten av tysk opprinnelse. Det er en eufemisme for en eufemisme, nemlig for «das raum» – rommet, for en ennå verre benevnelse for lokaler for kroppslige funksjoner.

De gamle romerne var et renslig folkeferd. De hadde et greit system. Det var offentlige toaletter der en satt på en steinbenk med groper i, og der restproduktene falt ned i en renne og ble ført avgårde av en vannstrøm. Så var det også tilgjengelig et antall svamper, praktisk montert på et skaft, som en kunne benytte til å gjøre seg ren i de bakre regioner. Så var det bare å skylle den i vannstrømmen og legge den klar til neste «gjest». Praktisk og hygienisk.

Overklassen i Europa, iallfall den øverste del av overklassen hadde toalettstoler – stoler med innmontert potte til å fange opp de adelige fekalier. De mest avanserte pottestoler hadde til og med innbygde rompetørkere. Det var faktisk regnet som en kremjobb å få være kongelig rumpetørker. Blant almuen var det nok mer spartanske forhold. Men uansett hva slags avtrede som ble benyttet, så havnet avfallet uti gaten. Og det var neppe noe trivelig å tråkke i, uansett hvor kongelig det eventuelt måtte være. Noe av avfallet gikk kanskje i en elv eller en kanal og ble transportert vekk, men den samme elven var også drikkevann for andre. Avrenning kunne også sive inn i brønner og andre vannhull. Til slutt ble det ganske utålelig. Man tok til å bygge kloakker og vannledninger. I London bygde man på 1850-tallet 2100 kilometer med vann og kloakkrør. Det førte til dramatisk minking i dødeligheten. Kolera og andre sykdommer ble så godt som borte.

Viktigheten av et velfungerende avløpsnett er innlysende. Mange, spesielt i spredt bebyggelse, har septiktank. Det er et lite renseanlegg i miniatyr. Det er en tank med flere kammer der tørrstoffene får sedimentere det foregår også en gjøringsprosess av avfallet. Så bunnfaller altså de faste stoffene og vannet ledes ut i en infiltrasjonsledning, der det renses ved å sildre ut i jordsmonnet. Tanken må tømmes med jamne mellomrom og de sedimenterte tørrstoffene kjøres til et deponi. Der bebyggelsen er tettere er det som regel offentlig kloakk. Avløpet blir brakt bort i rørledninger. Hvis terrenget heller, så er det ganske greit. Da er det bare å legge et rør, så renner vannet nedover av seg selv. Men ofte er det hindringer, motbakker. Da må en kanskje inn med pumper for å få avløpet dit en vil. Her i Sørreisa har vi tilsammen 11 stasjoner som pumper avløp. Hver av stasjonene har en sump med to pumper i. Disse veksler på å kjøre, en av gangen. Hvis nivået stiger i sumpen, når bare en pumpe ikke klarer å holde unna, starter begge.

 

Men hvor skal vi så gjøre av avfallet. Det er smittefarlig og uappetittlig, og det lukter dårlig.  Skal vi slippe det på havet. En fjord som det slippes ut avløpsvann i kalles en resipient- en mottager.Så kan en beregne hvor mye utslipp en resipient tåler før den begynner å bli forurenset. Det avhenger av flere faktorer. Vær, bølger og strøm har stor betydning. Vi slipper ikke lengre urenset kloakk t i resipientene. Likevel følger det med endel tørrstoff, avhengig av rensingsgraden. Man gjør beregninger av mengden av tørrstoff og det utstedes en utslippstillatelse. Så skal det gjerne gjøres målinger og analyser for å dokumentere at beregningene stemmer og at rensingen fungerer som den skal.

Rensing av avløpsvann kan gjøres på flere måter og i forskjellig grad, alt etter hvor følsom resipienten er. En metode er å slippe avløpet inn i en tank og la tørrstoffene få tid til å synke til bunnen. Så kan en sile av forholdsvis rent vann fra overflaten og slippe det ut. Eller en kan tilsette kjemikalier for at små partikler som svever i vannet skal klebe seg til hverandre og bli så store at de synker ned. Da vil det vannet som kommer ut være ganske så blankt. Men en kan rense videre. En kan for eksempel sildre vannet over biolegemer- Det er plastkropper som er slik laget at de har en stor overfate som også har god tilgang på luft. Overflaten på disse vil etterhvert dekkes av en biofilm, et belegg av mikroorganismer som spiser opp forurensningene i vannet. Med jamne mellomrom tas noen av disse kroppene ut og vaskes rene for biofilm. Så går de inn i prosessen igjen og bygger opp et nytt lag …

Slik kan  en fortsette å rense vannet til det kan brukes til drikkevann igjen. Men det gjør vi sjelden i Norge. Vi har som regel nytt vann å bruke til det. Men de funnfelte stoffene, både avspylt biofilm, slam fra septiktanker, bunnfall fra kommunale slamavskillere og slam fra renseanlegg  blir kjørt bort og enten deponeres eller viderebehandles til det kan brukes som gjødsel eller jordforbedringsmiddel.

Både for private og offentlige avløpsanlegg er det viktig å passe på at det ikke kommer vann fra drenering inn på kloakken. Det gir utfordringer på kapasiteten, både på rørledninger og eventuelle pumper og det kan føre til at det strømmer kloakk tilbake til husene ved flomforhold.

I Sørreisa er det mange som har private avløpsanlegg med septiktank. I tillegg har vi noen offentlige avløpsanlegg med slamavskiller. Så har vi to renseanlegg, ett der avløpsvannet får sedimentere i en tank, og så skylles slammet over i en lagertank. Vannet dekanteres, fløytes av, og slippes ut i havet. I det andre tilsettes kjemikalier for å øke sedimenteringen, men her slippes dekanteringsvannet ut i ferskvann. Derfor kreves det en høyere grad av rensing.

Vedlikehold av avløpsanlegg er krevende. Anlegget er utbygd over en lang tidsperiode og det er brukt forskjellige materialer. Noen ganger er det setninger i grunnen som fører til at rørene går fra hverandre, blir lekke eller klemmes flate og blir tette. Der det er betongrør eller andre rør med skøyter uten pakning, så er det et yndet sted for diverse vekster å stikke inn røttene sine for å suge til seg førsteklasses næring for planter. Papir og andre ting har så en tendens til å henge seg opp i disse røttene og rørene kan tettes. Slike rør må skiftes ut eller renses. Noen ganger må vi stikke et kamera inn i røret for å finne ut hva som er galt. Pumpestasjonene og pumpene må vedlikeholdes og overhales med jamne mellomrom.

I det hele tatt er det mange ting å passe på og mange prosesser som er i sving. Tenk litt på dette hver gang du skyller ned i toalettet. Og husk: tøm ikke vakebøtta i toalettet. Tuer og mopper er det verste vi kan få i pumpene våre. Det fører til at vi må heise opp pumpen, skru den sund og rense den og fire den ned igjen. Noen ganger kan slike ting ødelegge tetningen på pumpen og medføre kostbare reparasjoner. Våtservietter er ogå en ting vi liker dårlig. De er laget av fibre som ikke løser seg opp i vann de kan hekte seg fast og føre til tette rør og de kan skade pumpene ved å trenge inn mellom pumpehjulet og tetningen.

Hvorfor har vi vær

Hvorfor har vi vær?
Ville vi hatt det bedre uten vær? Noen ganger kan man vel ønske seg inderlig at det skulle være litt mindre vær. Motoren som driver været er i hovedsak solen, men også tidevannskrefter fra jordens rotasjon og fra månen er med på å tilføre energi til været. Jo varmere jorden blir, jo kraftigere blir været. Selve kjernen, stempelet i motoren som driver været er vann som samler energi ved jordoverfalaten (eller havflaten). Det fordamper og stiger opp sammen med soloppvarmet luft. Etterhvert som det stiger opp, synker temperaturen og dampen kondenseres til regn. Under denne

Lavtrykk over Island (wikipedia)

prosessen avgir den varme til omgivelsene, luften og den oppadstigende luftstrømmen forsterkes. Når luften stiger opp slik blir det mindre luft ved overflaten. Det har oppstått et lavtrykk og luft begynner å strømme til fra alle kanter for å fylle opp «tomrommet». Det har oppstått et lavtrykk.
Luften prøver å strømme rett mot lavtrykket, men det får den ikke til. På grunn av jordrotasjonen vil den bøyes av til høyre nord for ekvator og til venstre sør for ekvator. Dette kalles Coriolis effekt. Vinden strømmer inn mot lavtrykket i en spiral, mot klokka nord for ekvator, med klokka på den sørlige halvkule.

 

På grunn av den oppadstigende luften og fuktigheten som kondensere i høyden følger det alltid skyer og nedbør med lavtrykk.

Det motsatte er tilfelle med høytrykk. Høytrykk dannes der overflatetemperaturen er lav. Kald luft siger ned og blir oppvarmet. Det fører til at luften blir tørrere og skyene forsvinner. Luften forsøker å strømme rett ut fra høytrykket, men også her gjør Coriolis effekt at den strømmer i spiralform, men den sirkulerer i motsatt retning av lavtrykkene. Høytrykkene forbinder vi med godt og klart vær.

Noen høytrykk er permanente, andre er tilbakevendende. For eksempel er det et permanent høytrykk over sydpolen. Det gjør at sydpolen er jordens tørreste område. Det kan også forårsake drepende kalde, sterke vinder fra polplatået. Andre tilbakevendende høytrykk er et kraftig høytrykk over Sibir. Dette dannes på vinteren og kan vare i månedsvis. Det fører til ekstremt lave temperaturer og påvirker været på hele nordkalotten. Et annet er et høytrykk over Azorene som påvirker været i Europa, Nordafrika og hele Nordatlanteren. Noen ganger kan det strekke seg helt over til Amerika og da kan det styre tropiske orkaner inn mot kysten.

Vær er mye mer enn lavtrykk og høytrykk. Det er passatvinder, monsunvinder, jetstrømmer,havstrømmer, bølger, hadleyceller og mye mer. Men alt i alt, det været gjør er å transportere energi fra der det er hett til steder der det er kaldere.

Hvis vi ikke hadde denne effekten ville temperaturen ved ekvator bli drepende høy, og tilsvarende ville temperaturene på nord- og sørkalotten bli ulevelig lave. På grunn av været blir solenergien fordelt over hele kloden og den biologiske produksjonen kan foregå overalt.

Selv om det kan synes slik av og til, så bor vi ikke her til tross for været, vi bor her på grunn av været.

Les mer om været på <a href=»http://met.no»>met.no</a> eller på <a href=»http://yr.no»>yr.no.</a> <a href=»https://no.wikipedia.org»>Wikipedia</a> har også mye stoff om vær