Månedlige arkiver: desember 2014

Skuffet over aviser

Jeg er umåtelig skuffet over avisene. I flere uker har jeg fult med om det ikke skulle komme, om ikke annet, så en liten notis om saken. Men nei. Ikke et ord. Avisene nåtildags er bare opptatt av opplagtall og ignorerer totalt befolkningens behov for utførlig, dyptgående og nøyaktig informasjon, tilpasset den tiden og ikke minst den årstiden vi lever i nå. I mange av de tusen hjem tas de frem, børstes støvet av og stilles opp midt inni i stua. Hvem aner hvilke farer vi utsetter oss selv for. Jeg savner god gammeldags folkeopplysning i avisene. I stedet skriver de side opp og side ned om hvem som har løpt fortere enn hvem, det være seg på bare føtter eller med ski eller skøyer på. Det spiller nåvel liten rolle hvem som kom først frem, bare alle kommer frem. Og politikk, det skriver de masse om. Hvem som sier det dummeste som sies kan og hvorfor de sier så og hvorfor de slett ikke angrer på at de sa det og at de ville si det en gang til, om de bare fikk sjansen og at de ville bare ordlegge seg på en annen måte slik at det ikke kom så tydelig fram at de mener det de mener.

Det er så en rent kan miste pusten av sånt. Men det vesentlige, det mange lurer på, det som kunne være til praktisk nytte i hverdagen, kort sagt: det man knapt kan leve uten å bli utførlig informert om, det skriver de ikke et ord om.

Jeg vil derfor oppfordre alle aviser, ukeblad og andre seriøse blekkflekkere: Gi oss en ordentlig og utførlig reportasje om alle de farlige og forferdelige insekter, dyr og småkryp som lever og trives inne i et ekte plastjuletre!

 

En juletragedie

Har jeg ødelagt jula? At man ikke kan vise litt besluttsomhet og karakter. I nesten fjorten dager har jeg vært viljesterk og standhaftig, men i dag gikk det aldeles galt. Jeg kokte meg en kopp med te. Twinings Earl Grey med bergamottolje. Sikkert oppkalt etter den der Greyen som kaster dusinvis av skygger og driver og beligger i både øst og vest og sikkert midtimellom også. Han de skriver bøker og lager filmer om.
Den fordervende drikken, attpåtil søtet med tre natreentabeletter. Sikkert et usunt og forvorpent kjemikalium som bryter ned den frie vilje og gjør oss til offer for løsslupne lyster og forferdeligheter. Med denne syndens kalk, samt to skiver kjøpbrød påsmurt med omega3-oljeholdig lettmargerin og smørbar baconost, gikk jeg så troskyldig hen til kjøkkenbordet for å innta såpass med energi at en kunne overleve kvelden og natta uten at de skulle ha noe slags forminskende virkning på den pondus en trenger for å oppnå den fornødne respekt i samfunnet.
Og mens jeg sitter der og nyter kveldens daglige brød, så blir jeg var en trykksak som ligger oppslått på kjøkkenbordet. innkjøpt for 14 dager siden og lagt til sides for sjelelig vederkvegelse i jula. Og nå altså tydeligvis benyttet av noen som har liten respekt for tradisjoner og sedvane og hva som kan være sosialt og etisk akseptabelt i forhold til kalender og kultur. Tiltross for opptuktelse og alminnelig vett, vil blikket dras ditmot jeg helst ikke vil se. På den ene skulderen min, den venstre, dukker det plutselig opp en liten rødkledt skikkelse med en skarp tretindet høygaffel. Han pirker borti meg for at jeg skal vende blikket. Jeg prøver å kjempe imot. I slike situasjoner er det jo forventet at det skal dukke opp en tilsvarende hvitkledt, bevinget skikkelse på den andre skulderen, og at disse skal kjempe mot hverandre, hvorpå den hvite da skal seire og henlede meg på den rette vei. Den hvite uteblir! Han kommer ikke!
Det er vel egentlig ikke så uventet, da jeg alltid har vært overbevist om at jeg selv har bedre forståelse for tingenes sammenheng enn det et stidslystent gjeterfolk fra midtøsten kan koke ihop. Kort sagt, noen troende har jeg aldri vært. Så i mangel av tro stiller ikke den bevingede opp. Nå burde jo heller ikke den rødkledte være tilstede, da jeg heller ikke tror noe på ham.
Men han er nå engang der, og sakte – egentlig ikke så sakte- ganske fort – brytes motstanden min ned og jeg gir etter for fristelsene. Jeg tar den illustrerte, ukulørte trykksaken og legger den foran meg, blar om til første side og begynner og lese. Da er det gjort. Det er ingen vei tilbake. Stoffet er interessant, fengende og fengslende. Mens jeg sakte mauler i meg min tilmålte kveldsrasjon av dagens brød fortsetter jeg å lese. Det blir slutt på brødet og jeg berger såvidt unna hånden slik at jeg ikke spiser den også. Så sitter jeg der og ørter mens jeg leser ut, helt til siste side er opplest og fordøyd. Tre illustrerte tegneserier og en novelle.

Slik gikk det altså til at jeg forhåndsødela jula, lenge før den egentlig var begynt
Årets julehefte med Jens von Bustenskjold er opplest og forgangen. Hvordan skal dette gå? Har jeg totalt ruinert jula?