Månedlige arkiver: juli 2013

Kråkeslottet en gang til

Lena Jinnegren

Så har jeg vært på kråkeslottet igjen. Denne gangen for å høre på en fascinerende dame synge. Jeg har hørt henne synge før, sammen andre. Spenningen og forventningene var på topp, En konsert i skipperstua på Kråkeslottet får helt automatisk en annen dimensjon enn en konsert hvorsomhelst ellers i verden.

Jeg kom sigende utover den smale, svingete veien til Bø vel en halvtime før konserten skulle begynne. Det kan jo alltids være greit å ha litt god tid. Jeg hadde jo sendt en mail på forhånd for å reservere billett, men fikk til svar at det trengtes ikke. De garanterte meg  plass og en stol å sitte på. Jaja, tenkte jeg, da venter de vel ikke at et kommer så mange. Og det så riktignok ganske ryddig ut på parkeringsplassen. Jeg spaserte nedover moloen, gikk inn og fikk meg billett og kaffe. Så satt jeg en stund og pratet med folk mens jeg drakk kaffen. Jeg følte en lett misunnelse ovenfor de som hadde fått seg et glass vin, men jeg hadde jo bilen…  Det så fremdeles ut til å være forbausende lite folk. Med ett kom det en kar med en bjelle og bjellet folk med seg opp til skipperstua. Plutselig var det en hel skokk med folk som fulgte etter. Ikke aner jeg hvor de kom fra, men de var nå der. Det var nesten som rottefangeren fra Harlem. Men det var nå egentlig ikke lyden av klokken som lokket oss, det var forventningen av vakker sang.

Skipperstua fyltes opp med folk. Sannelig hvor jeg vet hvor de kom fra, men fullt ble det, på alle stolene og noen stoler til. Skipperstua, si meg en gang, var ikke den opprinnelig grønn. Jeg synes så tydelig å huske at det var grønn strie med hvite paneler nede – og vinduer fra Raufoss. Men nok om det. Skipperstua har sin sjarm uansett farve. Da alle hadde fått sin plass og sin garanterte stol å sitte på, kom slottsforvalteren og presenterte kveldens artist, Lena Jinnegren.

Man kan jo ikke annet enn å beundre artister som, bare med en gitar og stemmen sin kan trollbinde publikum så totalt. Men så satte hun seg til pianoet. Og det er på en måte mitt favorittinstrument. Vi hadde et gammelt piano hjemme. Det var kjøpt brukt, et sort piano som var spraylakkert hvitt utenpå det sorte. Og den spraylakken, den var ikke noe å skryte av. Det falt av stykker av den. Pianoet led av litt småprikksyke, det vistes jo så godt med det sorte under hvitmalingen. Heldigvis er det jo slik med pianoer, at det der lyden som er det vesentlige, ikke utseendet. Og lyden, den var upåklagelig. Det at vi hadde dette pianoet stående i stua gjorde at jeg fikk lyst til å lære å spille på det, naturlig nok. Det ble jo litt sånn småklimpring med en finger på det, men det er jo ikke det samme som å spille piano.

Det var engang en dame som skulle lære meg å spille piano. Hun var skjønn og sjarmerende, så skjønn og sjarmerende at – ja, jeg kan fremdeles ikke spille piano.

Jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at jeg er håpløst umusikalsk og aldri kan lære å spille et instrument uten rent mekanisk etter noter. Derfor har jeg stort sett holdt meg til andre typer taster.

Men det gjør jo ikke gleden ved å høre musikk mindre, heller tvertimot. Og Lena Jinnegren sviktet ikke. Nydelig fremførelse av viser og innimellom noen sugende rymter.

I dag hører vi kanskje mer på musikk enn noensinne. Mp3 filer er enkle å laste ned, tusener får plass på en minnebrikke. Streamingtjenester over mobilt nettverk lar oss spille musikk omtrent hvorsomhelst (sålenge batteriene varer). Musikk blir lett enslags bakgrunnsstøy som en bare legger merke til når den blir borte. Derfor er det så fint å gå på en slik konsert der en får oppleve levende musikk, spilt av et spill levende levende menneske som kan sjarmere og underholde et helt publikum. En får oppleve stemningen og reaksjonen fra de andre publikummerne, og en får være med på å gi sitt bifall gjennom klapping. Det burde ha vært bravo-rop også, men det er vi ikke så flink til. Jeg får rope det her: BRAVO

Takk for en fin og hyggelig konsert!

Angående bildet, så har jeg hentet det hos Troms fylkeskommune, kultur i Troms. Jeg håper dette faller inn under «fair use».