Kategoriarkiv: Fra den gamle siden

Rasende vann

(Resirkulert fra den gamle siden)

Vannet har en stor plass i naturen. Det finnes overalt på jorden, enten som is, flytende vann eller som vanndamp. Det danner et gigantisk kretsløp. Overalt fordamper det vann. Mest fra havene fordi havene tross alt dekker mesteparten av jordens overflate. Denne vanndampen finner veien opp i atmosfæren. Blir det kaldt nok dannes det skyer. Når vinden blåser fuktig luft inn over land vil den etterhvert tvinges opp i høyden der det er kaldere. Når det blir kaldere vil fuktigheten kondenseres og falle ned som regn eller snø. Mesteparten av snøen tiner etterhvert og danner sjøer og elver som etterhvrt renner ned i havet.

Noe av snøen tiner ikke straks. Den faller ovenfor firngrensen. Det er så høyt oppe og så kaldt at snøen aldri tiner. Det blir liggende til neste snøfall og danner firn. Etter en hundre års tid er firnen blitt omdannet til is – breis. Det er dannet en isbre. Det vil ikke si at dette vannet settes ut av sirkulasjon .Det er fremdeles i kretsløp, men i et kretsløp som går så sakte, så sakte. Når isbreen når en viss tykkelse begynner den å renne. Isen i bunnen av isbreen er utsat for et voldsomt trykk og har ikke lenger sin vanlige krystallstruktur. Den blir plastisk og renner akkurat som en elv, bare så mye, mye, mye saktere. Breene renner sakte nedover. Noen renner ut i havet der de kan kalve av store stykker som flyter som isfjell i havet. Andre bare renner ned i en varm dal der de smelter av. Breer som renner slik nedover terrenget har en enorm gravekraft. Noen breer er mange kilometer tykke, og vekten av all denne isen øver et enormt trykk på fjellet under seg, og de kan føre med seg både små og store steiner som virker som slipemiddel mot underlaget. Under breene kan det dannes store elver som spyler ut smeltevann. Også disse graver og former terrenget under seg. Alle fjordene våre er dannet av isbreene under siste istid. Det er også mestepartene av dalførene også. Andre daler er gravd ut av elvene som førte smeltevann fra breene. Hele nordlige delen av Eurasia og nesten hele Canada og det nordlige USA var dekket av is. Det lå store isbreer i Alpene, Pyrineene og i Himalaya. På den sørlige halvkule var det isbreer i Chile og Argentina. Antarktis var frosset og hadde betydelig større utstrekning enn i dag. Man regner at istiden, eller mer korrekt glasialtiden begynte for ca 110 000 år side og endte for ca 10 000 år siden. Den hadde sitt maksimum for 18 000 år siden. Det var så mye vann bundet i all denne isen at vannstanden i havene ble mye lavere. Den engelske kanal eksisterte ikke. Det var tørt land der. Samtidig førte den enorme vekten av isbreene til at landet under ble presset ned. Etter at isen smeltet begynte landet å heve seg, og den hevingen foregår ennå. Den er minst ute ved kysten der isen var tynnest, og større lenger inn i landet der det var tykkere is. I Norge ligger den fra 0 til 5 mm pr år. Også i dag ligger det mye vann i isbreer. Mesteparten av jordens ferskvann er bundet opp i breer. Hvis all isen på Grønland skulle tine ville havet stige med 7 meter. Det ville drukne mesteparten av jordens storbyer. Hvis antarktis skulle tine, så ville havnivået stige med 6o meter. Dette er egentlig ganske utrolige tall, og jeg tvilte på dem helt til jeg hadde regnet etter selv og kommet til lignende resultater.

Vannet i elver og sjøer har en mye hurtigere omløpstid. Det renner raskt ned i havet igjen. På sin vei graver de seg ned i terrenget og former det. Det graver med seg masse her, legger den igjen etter seg der osv. Men den aller fineste massen, den følger med helt ut i havet, der den langsomt faller til bunnen, langt utenfor elvemunningen og danner leire. Leire kan bare dannes i havet, så der en finner leire i jorden, der har det engang vært havbunn. Leiren kan danne en usikker byggegrunn. Saltet som stammer fra havet inngår som en byggestein i leira og holder leireflakene sammen. Hvis dette saltet etterhvert vaskes ut og leira blir ustabil. Det er ikke lenger noe «bindemiddel» som holder leirkornene sammen og den kan plutselig endre egenskaper. Fra å være fast mark kan leira putselig bli flytende. Det blir et leirras og store områder kan bare renne avgårde som en elv og ta med seg hus og alt som måtte finnes der.

Det er vanlig med flom i elver. Den gamle egyptiske sivilisasjonen var avhengig av flommen i Nilen. Det svarte slammet den førte med seg og som lå igjen utover markene ettersom flommen trakk seg tilbake, var den gjødselen som trengtes til det egyptiske jordbruket. Slik var det vel på mange elveletter rundt omkring i verden. Flomvannet la igjen gjødel på markene. Imidlertid var det risikabelt å hengi seg til naturens luner. Noen ganger var flommen for liten til å legge igjen nok gjødsel. Andre ganger kunne den være så stor art den grov bort og ødela åkerne. Man begynte å bygge diker og flomvern for å beskytte åkrene sine. Etterhvert kom det andre og bedre metoder for å gjødsle jorden og flommen var ikke nødvendige lenger. Det ble bygd dammer og demninger for å samle opp og regulere flommene.

I naturen er det ofte slik at det vi mest trenger og er avhenige av for å overleve, er også det som lett kan ta livet av oss. Se på karbondioksydet i luften. Vi er avhengig av det for å kunne puste. Hvis det ikke er der glemmer vi å puste slik at vi dør av oksygenmangel. Men blir det for mye av det, så dør vi også av oksygenmangel. Vann er et annet eksempel. Omtrent 70% av kroppen vår består av vann. Mesteparten av maten vi spiser inneholder vann. Likevel trenger vi å drikke vann hver dag. En kan klare seg lenge uten mat, men uten vann dør en etter noen få dager. Det finnes dyr som kan «skru seg av» slik at de ikke trenger hverken vått eller tørt over lang tid. De senker metabolismen til et lavt nivå. Pattedyr i dvale senker kroppstemperaturen De går i dvale. Noen planter lager frø eller sporer som kan overleve tørke. De åpner seg ikke og spirer før de finner fuktighet. Noen bakterier og virus benytter seg av samme strategi for å overleve i form av sporer. Kameler og dromedarer er kjent for å kunne gå lenge i ørkenen uten å drikke. De overlever på vannet de har lagret i pukkelen. Det er nok ikke helt nøyaktig. Det er fett de lagrer i pukkelen. Men det stemmer at de er veldig hardføre og kan overleve lenge uten å drikke. Det er fordi de er tilpasset livet i tørre omgivelser og de økonomiserer med vannet. Det dannes også vann når de forbrenner fettet som er lagret i puklene. Noen kameler kan til og med drikke saltvann.

Det kan også sjøfugler. Ja, også fisker, hvaler, seler og alle dyrene som lever i havet. De må nødvendigvis kunne drikke sjøvann siden de lever i det. De fleste landlevende dyr derimot, også mennesket, stiller krav til at det skal være ferskt vann. Vi mennesker er spesielt kravfulle når det gjelder vann. Vi vil a det skal være bakteriologisk rent, det skal ikke inneholde mikroorganismer som kan være sykdomsfremkallende eller som kan forårsake ubehagelig smak eller lukt. Vi ønsker også at vannet skal ha et kjemisk innhold som gir god smak. Vannet kan innholde sporstoffer som vi trenger, såsom sink og fluor, men ikke for mye.

Rundt alle de store elvene i verden er det bygd byer og det finnes store landbruksområder. Elvene er regulert gjennom dammer og kanaler og det bygges diker langs elveløpet. Våtmarksområder på elveslettene blir drenert for å brukes til jordbruk eller til å bygge på. Vi ønsker at naturen skal være statisk. Det skal være samme forhold hele tiden. Hver sommer skal være akkurat paselig varm og akkurat passelig fuktig slik at både bonden og solbaderen e fornøyde. Vi har blitt tilvent så gjennomregulerte omgivelser at vi glemmer at det er en helt naturlig og dagligdags foreteelse for en elv å flomme over sine bredder. Og elven bryr seg ikke om hva mennesker gjør og ønsker. Den presser på med uimotståelig kraft. Nesten hver gang vi bruker ordet naturkatastrofe, så har det med vann å gjøre. Oversvømmelse, uvær stormflo, snøras, leirras, jordras…overalt er det vannet som har skylda. Det eneste unntakene jeg kommer på i farta er vulkanutbrudd og jordskjelv. Det vil si, når det gjelder jordskjelv, så kan fremdeles vann være innblandet. Vann kan komplisere vulkanutbrudd. Se bare siste utbrudd på Island. Det var smeltevann fra isbreen over vulkanen som randt ned i krateret og foråsaket det store askeutslippet. Så er det jo ødeleggelsene fra flom og flomskred fra vulkanen. Det er all grunn til å ha respekt for vannet. Det inneholder enorme mengder oppsamlet energi fra solen. Det er farlig og det dreper. Men vi må ha det.

Vi er i en heldig stilling som har rikelige mengder rent og lettvint vann å ta av. Vi er heller ikke utsatt for de store katatrofeflommene som vi ser andre steder i verden. Men vi har et stort og mektig hav rett utenfor stuedøra. Hittil har vi nøyd oss med å høste av den enorme biologiske produksjonen i havet og hentet opp olje fra forholdsvis beskjedne dyp. Havet har også vært transportvei for oss i årtusener. Til tross for uforutsigbarhet, utilstrekkelige kart og hyppige forlig har vi seilt på havet til alle tider. Og vi gjør det fortsatt. Sjøtransport er vel den rimeligste og mest effektive transport som finnes. Nå begynner vi å bruke havet på nye måter. Energiproduksjon er et hett tema. Vindmøller utplasseres til havs, både de som står på bunnen og de som flyter. Det finnes også undervannsturbiner som henter energi ut av tidevannsstrømmer. Bølger på havet har allerede samlet opp energien fra vinden og konsentrert den. Men denne energien er vanskelig å utnytte nettopp fordi den er så konsentrert. Mange konsepter har vært prøvd for å hente ut bølgeenergi, men det er vel hittil ingen som har slått skikkelig an. Utfordringen er mange. De skal takle endringer i vannstanden – flo og fjære, det skal produsere tilstrekkelig energi ut av vanlige «hverdagsbølger» samtidig som det skal tåle stormbølger og ekstrembølger og en skal transportere den innsamlede energien inn til land.

Jeg nevnte tidligere havets enorme biologiske produksjon. Denne kommer vi nok til å bli ennå mer avhengig av enn vi er i dag. Det er derfor viktig å sørge for at havet er i god stand. Vi stiller krav til drikkevannet, men husk at fisken vi skal spise drikker av havet. Havet er enormt. Det takler mye, men ikke alt. Utslipp av bologisk avfall til havet er helt nødvendig. Havet trenger også gjødsel. Men så er det også viktig å vite hva en slipper ut. Det nytter lite å gjødsle med fosfor hvis det er nitrogen som er den begrensende faktor. En må passe på at utslippene ikke ødelegger det lokale miljøet rundt utslippstedet og ellers i havet. Allerede Thor Heyerdahl på Kon-Tiki ekspdisjonen sist på 40-tallet reagerte på oljeklumper og søppel midt ute i Stillehavet.

Det underlige stoffet

(Resirkulert fra den gamle siden)

Når noen sier løsemiddel, så tenker vi straks på farlige, sterktluktende, etsende eller brannfarlige stoffer som må oppbevares under lås og lukke og med barnesikker kork. Men det løsemiddelet vi bruker aller mest er er et av de vanligste stoffene på jorda, vann. Vann er det stoffet som løser de aller fleste stoffer. Det er det stoffet vi bruker når vi vasker oss, når vi vasker klærne våre, husene våre, ja stort sett det meste vi vil ha rent. Vi tilsetter kanskje litt såpe for å gjøre det mer effektivt, men det er vannet som gjør jobben. Vann er i det hele tatt et underlig stoff. Det har høyest egenvekt ved +4 grader, altså før det fryser og blir fast stoff. Jeg kjenner ikke til noen andre stoff som har den egenskapen. Nettopp dette er det som gjør at is flyter oppå vannet. Når isen flyter danner den et lokk på overflaten som hindrer både fordampning og videre avkjøling. Hvis vannet ikke hadde hatt denne egenskapen ville vann og innsjøer ha frosset fra bunnen og opp, med de konsekvenser dette ville hatt for fisk og livet ellers i vannet. På sommeren, når det holder temperaturer over 4 grader, så oppfører det seg som alle andre væsker; det kaldeste vannet er nederst og det varmeste øverst i vannsøylen. Vinterstid er det motsatt, da legger det varme vannet seg underst og det kalde legger seg som et lokk over og hindrer varmetransporten mot overflaten. Hver vår og høst kommer det et tidspunkt da hele vannsøylen har samme temperatur, +4 °C. Da skjer det en sammenblanding av alt vannet. Næringsrikt bunnvann stiger opp og oksygenrikt overflatevann strømmer ned, begge deler til glede for livet som lever i vannet. Dette skjer også i havet og en får da oppblomstring av både alger og de dyrene som spiser algene og de dyrene som spiser de dyrene som spiser alger og de dyrene….og så videre. Vann fordamper. Fra null grader og oppover til hundre fordamper det. Ved hundre grader går fordampningen så fort at det koker. Under null grader – ja det fordamper fa også, men det går direkte over fra fast stoff til damp, og da kaller vi det for sublimering. Det er dette fenomenet som gjør at gammel snø blir grovkornet og løs. Vann kan også gå direkte fra damp til is. Det danner seg rim. Det skjer også høyt oppe i luften, i skyene. Så høyt oppe er det kaldt, under frysepunktet. På et lite støvfnugg, sotpartikkel eller kanskje et pollenkorn begynner det å danne seg en snøkrystall. Molekyl etter molekyl hekter seg på og danner en løs, sekskantet struktur. Etterhvert vokser denne snøkrystallen så stor at den begynner å falle ut av skyen. Hvis det er vinter og kaldt så faller den helt ned til bakken. Hvis det er varmere vil den tine og bli til en regdråpe før den når bakken. Alle regdråper har begynt sitt liv som snøkrystall. Hvis regndråpene treffer på kraftige oppvinder kan de igjen bli blåst oppover til de fryser. Men når de nå faller ned igjen er det som hagl. De kan blåses opp igjen flere ganger, og for hver gang vokser de litt og blir større og hardere.</p>\r\n<p>Oppe i skyene finnes vannet både i fast form som is og snøkrystaller, i flytende form som regndråper og i dampform. På den snødekte bakken er det likedan. Det finnes dråper, krystaller og damp. Mer damp og dråper jo høyere temperatren er. Den åpne strukturen i snøkornene blir borte ved at vannmolekyler sublimerer – går direkte over til damp. De kondenseres igjen på andre snøkorn, men nå blir strukturen fastere og mer lik is. Gamle snøkrystaller får en avrundet skålform og henger ikke lenger så godt fast i hverandre. Snøen blir grovkornet og løsere. Slike krystaller nede i snølaget danner et glidesjikt, et «kulelager» for snøskred.

Når vi snakker om klimagasser, så snakker vi ofte om karbondioksyd. Men vandamp er likevel den gassen som har størst betydning for klimaet. I det hele tatt er det fordampning og kondensering av vanndamp som er drivmotoren for alt som finnes av vær på jordkloden. Når vi likevel ikke snakker om vanndamp i denne forbindelsen, så har det vel sammenheng med at vanndamp kan vi ikke gjøre noe med. Det kan vi til en viss grad gjøre med karbondioksyd. Iallfall liker vi nå å tro det. Vi kan slutte å brenne fossil karbon og derved stoppe tilførselen til atmosfæren. Men om en vulkan på Island eller Hawaii eller en annen plass finner på å spytte ut noen tusen tonn karbondioksyd eller aske eller andre ting som påvirker klimaet, så er det fint lite vi kan gjøre med den saken. Men likevel er de menneskeskapte utslippene problematiske. Vi slipper tilbake til atmosfæren alt det karbonet som har blitt sedimentert på havbunnene i millioner av år.

Vi snakker ofte om rent vann. Men vann er aldri helt rent. Som det potente løsemidlet det er, begynner det allerede på tur nedover som regndråpe å løse opp stoffer som det tar med seg. Når vi sier rent vann kan vi mene flere ting. Det kan bety at vannet ikke innholder bakterier. Det er sjelden at vann ikke inneholder organismer. En mer praktisk betydning av uttrykket rent vann er at det ikke innholder helseskadelige bakterier. En måte å rense vannet for bakterier er å koke det. Hvis vannverkene ikke klarer å levere rent vann til abonnentene så kan det gis pålegg om å koke vannet. Destillert vann er rent både i kjemisk og i bakteriologisk forstand. Det vil si, det begynner straks å ta opp oksygen, nitrogen, kabonioksyd og andre gasser fra atmosfæren. Det løser også opp molekyler fra karet det oppevares i. Som oftest er vann fra springen rent nok til de fleste formål. Hvis en skal etterfylle væske på blybatteri, så er det viktig at vannet ikke inneholder ioner som kan skade elektrolytten og i verste fall ødelegge batteriet. I våre områder bruker vi for det meste overflatevann som inneholder lite ioner. Imidlertid kan det finnes ioner fra jern og kobberrør. Derfor bør en benytte destillert vann eller sile det gjennom et ionebyttefilter som fjerner skadelige ioner. Vær oppmerksom på at batterivann som kjøpes på bensinstasjoner ikke er destillert. Det er filtrert gjennom et ionebyttefilter og egner seg til å etterfylle blybatteri, men ikke noe annnet. Rent vann må defineres etter hva det skal brukes til. Men i de aller fleste tilfeller kan en tappe tilstrekkelig rent vann rett ut av kranen.

Vel, dette var en ny liten fortelling i vannserien. Mer kommer etterhvert, så sjekk innom av og til.

Høya er begynt!

Denne ble skrevet 3/8 2010 og er «resirkulert» fra den gamle siden min.

Jordbruk generelt og høyonn spesielt er noe jeg ikke har tenkt på på veldig mange år. Det er jo forsåvidt ikke så underlig når en bor ute i Torsken, på yttersida av Senja. Det som engang fantes av jodbruk er forlengst avgått ved døden. Det finnes kanskje en og annen stabeis i noen av de mest bortgjemte bygdene som fremdeles har et par sauer eller gjeiter, men man skal nå lete for å finne dem. Men når man så flytter innover i landet, inn til de bredere bygder, så legger en jo merke til at det histen og pisten finnes ansamlinger av disse «traktoreggene». Nå har man jo selvfølgelig en viss anelse om hvordan de blir til, men likevel, man minnes lukten av nyslått gress, arbeidet med å rake det sammen og hesje det opp. Leken mellom hesjene og ikke minst tørrhøykjøringen. Den tid var en jo veldig avhengig av været for å få tørt høyet. For tørt måtte det være, ellers kunne det råtne. Det kunne bli så varmt at det selvantente, sa de. Det var ikke så nøye med sol og varme, men vind måtte til. Og helst ikke regn. Nå er vi vel alle kjent med at sommerværet kan være så ymse. Mange ganger var det å sitte å jakt på været. Høyet kunne godt ha tørket litegranne til, men ble det regn, så måtte det inn enten det var natt eller dag. Tørrhøy er jo et forholdsvis lett materiale, så det gjalt å få så mye som mulig på vognen. Vi hadde en tohjulstraktor, en rød en, av merket Bücher. Dette var jo en universalmaskin som bruktes til det meste. Den hadde slåmaskin, den hadde er rive for å samle gresset med, og den hadde en vogn. Denne vognen ble forlenget, forbreiet og forhøyet inntil det makabre for å få med så mye høy som mulig. I tillegg måtte høyet tråkkes sammen på vogna. Det var ungenes jobb, og det var populært. Det som ikke var like populært, var å hoppe i høyet på låven. Joda, det var jo populært nok hos oss ungene, men vi fikk ikke lov. Hvis høyet ikke var helt tørt og ble presset for hardt sammen, så kunne det begynne å råtne og i verste fall selvantenne. Vi gjorde det jo likevel, selvfølgelig, og det var vel heller ingen hemmelighet. Meningen var vel kanskje heller å begrense aktiviteten litt.

Men hvorfor kommer jeg til å tenke på dette. Jo, det har seg sånn at naboeiendommen er en slåtteeng. Og i kveld, i halv ellevetiden hørte vi sånn motordur utenfor. Det var en traktor med slåmaskin som meide ned gresset. Det var unnagjort på en halvtimes tid. Så ligger gresset der på marka i noen dager og tørker før traktoren kommer tilbake og lager «egg» av det. Den gamle slåtta, med reising av hesjer, slåing, raking, hesjing og tørrhøykjøring og der alle var med, er erstattet av en ganske så mekanisert prosess der den eneste som er tilstede er traktorsjåføren. Og han tar det på kveldstid, når han ikke har noe annet å gjøre. Nå har jeg jo selvfølgelig forståelse for at også jordbruk må moderniseres og effektiviseres. Men likevel kan en jo mimre litt og bli litt nostalgisk når en står her i vinduet og betrakter denne traktoren som farer rundt her på jordet.

Aqua Communalis

Tittelen har jeg stjålet fra Asterix og Obelix , fra det albumet der høvding Majestetix har fått vondt i magen og er blitt forordnet et opphold på kurbad. Der er det en bademester som heter Aqua Communalis. Ved å gjøre en litt fri tydning av uttrykket så kan en godt få det til å bli «kommunalt vann».  For vann, og spesielt kommunalt vann, det er det jeg sysler med for tiden.

Vannet renner ut av kranen, det er rent, klart og kan trygt drikkes som det er. Vi tar det som en selvfølge, men det ligger mye omtanke og arbeid for at det skal skje. De gamle romerne var mestre med sine vannledninger, aquedukter som de kalte dem. De hadde ikke rør som kunne trykksettes, og heller ikke pumper, så de måtte bygge mursteinsrenner. Skulle de krysse en dal, så måtte de bygge en bro til å legge rennen på. Men de fikk det til. De forsynte byer med store menneskemengder med vann. Roma hadde i år 100 e.kr. en og en halv millioner inbyggere som alle hadde bruk for vann. Det rant ikke i kranene i hvert hus og hver leilighet. En måtte gå til offentlig bad eller offentlige fontener for å hente vann. Renheten og smaken på vannet kunne nok variere og det kan nok hende at atskillige romerske mageonder hadde sin opprinnelse i forurenset vann. Men de var dyktige ingeniører og løste oppgaven med de midlene de hadde til rådighet.

Det er de samme oppgavene vi må løse i dag. Vi har bedre midler til rådighet enn de gamle romerne. Vi har rør av alle dimensjoner og materialer, vi har pumper og filtre. Vi kan få vannet til å renne både nedover og oppover bakker. Men vi har strenge krav å forholde oss til. Vannet vi leverer skal være rent og trygt for alle å drikke og det skal renne ut av kranene med konstant trykk.

Nerfossen i Reinelv

Nerfossen i Reinelv

Vannet blir gjerne hentet fra høytliggende elver eller vann der det ikke  ferdes så mange folk eller dyr. Derved er vannet så rent som mulig i  utgangspunktet. For ikke så mange årene siden ble dette regnet som  tilstrekkelig rent for å kunne brukes til drikkevann. Man vendte seg til  den lokale bakteriefloraen som fantes i vannet og ble sjeldent syke av  det. Kun i de større vannverkene i byene var det vanlig å tilsette klor for å drepe bakterier. Nå er det vanligst å bruke UV-bestråling for å  desinfisere vannet. Vannet filtreres for å fjerne partikler som  bakterier kan gjemme seg i. Deretter blir vannet bestrålt med UV-lys i  et kammer. Lysintensiteten overvåkes kontinuerlig og hvis den blir for  lav stenges vannleveransen slik at bakterier ikke slipper gjennom. I tillegg tas det regelmessig prøver av vannet som analyseres både med hensyn på bakterieforekomster og på skadelige stoffer. Vannforbruket monitoreres for å oppdage lekkasjer på rørledninger og fordelingsnett. Det er bare å holde glasset under kranen, fylle det med vann og drikke. Få tenker over alt som skal til for at dette skal skje.

Med moderne materialer og teknikker løser vi oppgaven mye enklere og bedre enn de gamle romerne. Likevel er det en stor oppgave, særlig for små utkantkommuner, der geografien ofte gjør at en må bygge flere små vannverk i stedet for et stort. Tenk litt over dette neste gang du tapper deg et glass vann. Se for deg regndråpen som faller ned oppe i fjellet og tenk på alt den må gjennom før den havne i glasset ditt og kan drikkes.

Vann er egentlig et merkverdig og ganske enestående stoff. Det kommer flere artikler om vann etterhvert. Jeg har allerede tenkt på et par allerede, men det kan jo ta litt tid, da……. Stay tuned.

Vanntassen

Senjasangen

For noen dager siden la jeg ut en etterlysning etter en sang (det var den23/6 2009), Senjasangen. Det var en god taktikk, for etterhvert fikk jeg vite hvem som hadde skrevet den og jeg fikk en kopi av teksten. Meningen med denne etterlysningen var at noen skoleunger skulle få lære den før skolen sluttet. Det ble nå imidlertid for sent til det. Men det kommer jo flere sjanser. Nå synes jeg det er greit å ta vare på slike sanger. Det går an å ta en kopi av teksten og la den støve ned på et museum eller et bibliotek, eller en kan legge den ut slik at den blir søkbar på internett. Da bør en jo selvfølgelig konsultere innehaverne av copyright, men da jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle få tak i dem, tar jeg sjansen på å bare legge den ut. Så får jeg heller håpe på å bli tilgitt i ettertid. Har hørt at sangen ble spilt i musikkorpset på Skaland. Hvis noen har noter og vil sende dem til meg, så skal jeg poste dem her sammen med teksten. Hvis det ellers skulle være kommentarer eller synspunkter, vennligst benytt kommentarfunksjonen eller send en mail. Ellers er det en stor takk til en dame på Skaland som hadde skrevet ned sangen og var villig til å gi meg en kopi, for ikke å snakke om vår egen miss Marple, Lisa, som fant fram til denne kopien og sendte den til meg.  Slik er sangen, og den er, ifølge det jeg har fått opplyst, skrevet av Kjell Hay

Update 4/7 2017. Nå har jeg også vært så heldig å å tilsendt notene fra selveste Eilif Pedersen som hadde arrangert den for kor.

Musikk: Eilif Pedersen, etter gammel melodi

Senjasangen, nedlastbar

Senjasangen

 

Senja, en perle blant alle Norges øyer,
Vidstrakt og mektig fra fjære til fjell.
Storslått og prektig når vinterstormen løyer.
Havbåra bryter med skumsprøyt og smell.
Våren med fuglelåt, måsen så yr og kåt,
Ea og ekall i fjord og i vik,
Snadrer og sladrer, terper og verper.
Grågås og lom over fjellvannet skrik.

Nordvendt og værhardt er yttersias kyster.
Odder og fjordgap i rekker og rad.
Minner fra fiske og dådrike dyster.
Fortidens saga i soger og kvad.
Her har de levet. Fisket og strevet.
Torsken og hysa er fineste slag.
Juksa og robåt. Lina og godlåt,
slite for mat og heim fra dag til dag.

Sommeren er kort, men da er det lyse netter.
Midnattsol skaper natt om til dag.
Årvåkne blir man når laks og ørret spretter.
Torving og høyonn går slag i slag
Silda i fjorden står, lokker mot bedre kår.
Notsteng med glinsende sild gir humør.
Skaffer litt penger. Alt det de trenger.
Gir ny oppmuntring for den daglige bør.

Fiske som drives på bankene med skøyte,
slitsomt og hustrig når stormen er grov.
Når en i kuling gjennom rokk må brøyte.
Borte er mea i himmelhøyt kov.
Kursen tilrettelagt. Stålkvasse øyners vakt.
Ennå er vikinger til på vår øy.
Trofaste karer. Trauste de farer.
Her vil de streve, leve og døy.

Da TV-en kom til Steinfjorden

Et lite stykke som jeg berget fra den gamle siden min:

Jaha, så var det kveld igjen og tid for litt skriving. Jeg får det ikke til så lenge TV-en står på. Selv om lyden er avskrudd så tiltrekkes oppmerksomheten til bildet. For det er jo det med TV at det alltid skjer noe. Hadde det nå enda bare vært et bilde som stod stille og ikke blinket. Men da var det vel heller ikke TV. Underlig at det skal være så vanskelig å bruke av-knappen. Nå for tiden slipper man jo å reise seg for å slå av TVen slik man måtte i gamle dager.

t-tv-60Jeg tenker tilbake til da vi fikk TV. Det var et Tandberg, et stort møbel som var kjøpt eller lånt på den betingelsen at det skulle leveres tilbake hvis vi ikke fikk inn signaler. Vi bodde jo i Steinfjorden. Et lite hull innimellom fjellene dit ingen med vettet i behold skulle kunne tro at noen TV-signaler kunne forville seg. Men uansett, TV-en var i hus og nå skulle det testes. Det fulgte med en antenne og ganske mange meter kabel. Apparatet, det hadde ikke føtter, ble plassert på stuebordet, vinduet ble åpnet og antennen rigget opp på en stang. Så startet det. De som husker de gamle kanalvenderne vil huske at de hadde to innstillinger. Først var det selve kanalvenderen, som det krevdes betydelig kraft for å betjene. Så var det en fininnstilling. Den måtte trykkes inn og vris på. Når en har et godt og sterkt signal, så er det mulig at dette virkelig funker som en fininnstilling. Men når signalet er så svakt at det omtrent ikke finnes, da er dette en veldig viktig innstilling. Når en dertil ikke aner hvilken retning en skal snu antenna, så skjønner alle at dette ikke er en helt enkel operasjon. Nå for tiden skjønner ikke folk hva en snakker om når en snakker om snø i forbindelse med TV. Da var det et velkjent fenomen. Vi ble kjent med det fenomenet at dersom en stirrer lenge nok på en skjerm med «snøvær», så vil en etterhvert begynne å se ting der som ikke finnes. Ved hjelp av en god porsjon tålmodighet, en enda større porsjon optimisme og iherdig finstilling kombinert med flytting av antenna, så kom det nå fram et slags bilde. Det var kanskje dagsrevyen eller noe lignende. Iallefall var det bilde av en mannsperson, og han rørte på seg. Det førte til et skrik og et rabalder kombinert med en hurtig retrett. Saken var at et av husets kvinnelige innvånere hadde sittet i bakgrunnen og bivånet sirkuset i en lettere påkledd tilstand. Det var jo bare husets øvrige innvånere som var tilstede, så å sitte i morgenkåpe var helt greit. Men når det så plutselig dukker opp en vilt fremmed mannsperson i stuen. . . Denne episoden ført til litt generell munterhet og den ukjente mannspersonen – det var ikke så mange som hadde lagt merke til han – trakk seg tilbake i snøværet og nektet å komme fram igjen.

Nå ja, vi fikk nå omsider fram et slags bilde. Ved hjelp av mye fantasi og godvilje kunne vi nå si at vi så på TV. Det var at signal som hadde gått seg bort og ble kastet fram og tilbake mellom fjellene til det var så svakt og utmattet at det krøp inn i antenna for å hvile. På sin halsbrekkende ferd mellom fjellene var det blitt fordreid og forvrengt slik at det forårsaket utallige dobbeltbilder på skjermen. Nåvel, vi hadde TV og vi så på det. Storforlangende var vi ikke. Dagen etter, ved barnetvtid var stuen full. Alle ungene hadde benket seg til framfor skjermen for å bivåne Herr Nilson kurtisere Pernille. Hvilken fest!  TV-en ble værende! Etterhvert ble det kjøpt inn en større antenne og bildet ble noe bedre. Antenna og kabelen ble med jamne mellomrom vasket. Skitt kunne svekke signalet. Det ble montert antenneforsterker, men virkningen var vel helst på det psykologiske plan. Et irritasjonsmoment var at når en finjusterte på finjusteringen for å få bildet så klart som mulig, så skurret lyden. Og motsatt, hvis en justerte til lyden ble bra, så var bildet dårlig. Det gjaldt å finne et godt kompromiss. Dette med TV var smittsomt. Det ble snart flere TV-er i bygda. Det fremkom mange kreative antennesystemer. Noen monterte to antenner. Noen antenner var så store at de måtte ha stag og barduner alle veier. For Steinfjorden en værhard plass. Vindkastene kommer inn og blir fanget mellom fjellene . Der forsøker de fortvilt å komme seg ut igjen. De opparbeider et voldsomt raseri og river og sliter i alt de treffer på, i forsøket på å unnslippe fangenskapet. Og antenner er et populært objekt for illsinte vindkuler.

Etterhvert vokste det opp en antenneskog i bygda ville ha begeistret enhver radiofantast. Mange år senere, etter at tunnellen til Skaland var ferdig, kom det omsider opp en omformer og antenneskogen forsvant og ble erstattet med mer beskjedne saker.

Et merkelig vårfenomen

HusrensNår solen begynner å få skikkelig tak og temperaturen stiger litt over frysepunktet er det et merkelig fenomen som gjentar seg hvert år. Det påvirker i særdeleshet den feminine halvpart av befolkningen og arter seg som en rastløshet og trang til å søle med vann. Det starter med å skvette vann og kjemikalier oppetter vegger og vinduer for deretter å gå løs med tekstilbiter og gnikke frenetisk. Denne tilstanden kan vare i flere dager og går tilslutt over når de flest rom i huset har fått gjennomgå. I denne fasen er det fordelaktig å prøve å holde seg mest mulig unna. Dersom en kommer til å stå i veien kan det resultere i harde ord og momentane livskriser. Å prøve å delta i disse aktivitetene gir sjelden positivt resultat. Da blir en helst karakterisert som slurvete, unøyaktig og en svinepels som helst ikke skulle være i trehus i det hele tatt.

Merkelig nok er det mye verre å være årsak til oppattarbeid enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Gjenstående flekker og innbilte helligdager blir ikke ansett med nåde. De forfølges av fresende, ganske så rødglødende tuebesvingere som påkaller alle slags straffeforfølgelser for slurvslarven (som duknakket lurer set ut døren og søker tilflukt ute i vedsjåen).  Denne fasen følges av en mellomfase som er karakterisert av rastløs gange over stuegulvet, kikking ut av vinduene, vansker med å sitte stille og ustabilt humør. Den siste fasen ser ut til å utløses av lufttemperaturen. Den inntrer gjerne på en gråværsdag når temperaturen overstiger 5 grader og mens det ennå er snø på bakken. Da inntrer det en sykelig, tvangsmessig og ustoppelig trang til å rydde i uthus og garasjer. Den ledsages av totalt mangel av respekt for andres eiendeler som har vært tatt vare på i årevis og vært høyt skattet av eieren. Det foregår ofte slik at den angrepne person kaster en av sine egne ting, noe søppel som har vært tatt vare på kun for å tjene til dette formålet. Så blir det forlangt at den andre parten kaster en av sine høyt skattede eiendeler. Dersom en prøver seg på å ofre en liten ting blir det forlangt at det skal kastes flere ting, slik at volumet tilsvarer minst volumet av det den angrepne har kastet. Og slik fortsetter det. Diskusjoner og forhandlinger med den angrepne er som regel nytteløst. Det eneste en kan oppnå med det er å hale ut tiden litt. Det mest effektive er å prøve å berge unna de gjenstandene som er mest verdifulle. En annen teknikk som av og til virker er å legge gjenstandene i bilen og kjøre avgårde med dem. Så kan en lure dem ubemerket på plass igjen senere. Det er alltids en fare for å bli avslørt, men en kan prøve seg med unnskyldninger som at søppelcontaineren var full, grovavfallsplassen var stengt og en måtte rydde bilen for å transportere noe annet. En bør ikke bruke samme unnskyldning flere ganger etter hverandre. Tilstanden kan vare helt til den siste snøen tiner bort og det blir mulig å grave i jorden runt huset. Da kommer en fredeligere tid ettersom energien blir fokusert på forskjellige plantevekster og deres ve og vel. Så kan en nyte sommeren og prøve å erstatte de grusomme tapene med nye skatter.