Kategoriarkiv: Snurripiteter

Coronavirus, en litt skrå betraktning om en bitteliten råtass

CoronavirusFørst og fremst, dette er en ren filosofisk betraktning og har overhode ingen ting med medisin å gjøre. Ingenting som nevnes her må tolkes som råd om smitte eller som behandling av sykdom. Følg folkehelseinstituttets råd og de lokale anbefalingene som blir gitt av leger og helsepersonale

Virus og bakterier er noe herk, kan vi ikke bare utrydde dem alle? Det kan være fristende å tenke slik, for virus og bakterier er årsaken til mange lidelser og død. Men dessverre er det ikke så enkelt. Både bakterier og virus har sin plass i naturen og vi er avhengige av dem. Det er bakterier som bryter ned dødt organisk materiale slik at det kan nyttes igjen. Det er sopp, bakterier og protozoer som lever i vomma og bryter ned cellulosen i gress slik at kyr og sauer og andre drøvtyggere kan få næring. Også menneskers fordøyelse er avhengig av mikroorganismer. I tykktarmen fins det mange mikroorganismer som hjelper til med fordøyelsen. Hvis denne bakteriefloraen blir forstyrret kan man bli dårlig i magen. Også på hud og slimhinner har mikroorganismer en funksjon. En amerikansk undersøkelse har konkludert med at vi har flere mikroorganismer på og i kroppen enn vi har celler i kroppen. Men de er så små at de likevel ikke utgjør mer enn omkring 3 kg av en voksen mann.

Bakterier og protozoer er ganske hardføre skapninger. Bare de får fuktighet og næring, så tåler de ganske mye. Hvis de ikke får det kan mange av dem gjemme seg inni en kapsel i påvente av bedre tider. Men de har en akilleshæl. De spiser! De har et stoffskifte og der kan vi lure dem med fore dem med noe de ikke tåler. Som for eksempel penicillin.

Ordet virus betyr egentlig gift. Det er litt verre med virus. Virus spiser ikke. Vi kan ikke gi dem giftig mat. De må vi bekjempe på annet vis, helst med å stimulere og støtte kroppens eget forsvar mot virus. Vi kan sprøyte inn antistoffer i blodet. Antistoffene finner viruspartiklene og binder seg til disse. Da forhindrer de at viruset kan koble seg til en celle og de virker som en merkelapp som gjør at viruset kan finnes og ødelegges av kroppens eget forsvarssystem. Den vanlige metoden er å sprøyte døde eller svekkede virus inn i kroppen. Viruset er ikke i stand til å gjøre oss syke, men immunsystemet lærer selv å danne antistoffer. Vi kaller det å vaksinere. Det er en metode som kan brukes mot både bakterier og virus. Når kroppen først har lært å kjenne igjen et virus og danne antistoffer mot dette, så husker immunsystemet dette i kortere eller lengre tid. I noen tilfeller livet ut.

Men det aller beste er at vi ikke slipper viruset inn i kroppen i det hele tatt. Vi kan holde oss unna de som har smitte. Vi kan vaske hender og overflater. Vi kan desinfisere med kjemikalier eller varme. Vi kan bruke munnbind og hansker. Jeg nevnte tidligere at virus er skjøre saker. De består av noen tråder med rna eller dna, arvestoff, som er resepten på å lage nye viruspartikler. Disse er innkapslet i et hylster av proteiner. Overflaten av dette hylsteret har «kroker» som kan binde huke seg fast i en celle. Når det skjer er det mekanismer som åpner celleveggen og slipper arvestoffet inn i cellen. Der overtar det cellens maskineri og setter den i gang med å produsere virus. Det gjør den helt til den sprekker og slipper ut alle viruspartiklene, vironene. Virus er, som jeg sa tidligere, skjøre saker. Det skal lite til for å ødelegge en viron slik at den ikke virker. Det skjer også feil i produksjonsprosessen, det skjer mutasjoner. Det er når arvestoffet kopieres feil. Da blir det nye viruset ulikt det gamle. Omtrent alle mutasjoner er mislykkede. De gjør at viruset ikke fungerer. Men av og til, en sjelden gang, gir mutasjonen en fordel. Det er som å vinne i tipping – for viruset, vel å merke. Slike mutasjoner kan gjøre viruskappen litt annerledes slik at immunsystemet vårt ikke kjenner det igjen. Slik er det gjerne med forkjølelsesvirus. Det muterer så ofte at det ikke er bryet verd å prøve å lage en vaksine. Slik er det også til en viss grad med influensa. Vi lager vaksiner, men det er usikkert hvor godt de virker, om viruset har endret seg mye underveis.

Coronavirus. Navnet har det fått fordi det i mikroskopet har en aura rundt seg, det ligner litt på slik vi ser solen gjennom en koronograf, en spesiell kikkert som blender ut solskiven slik at en kan for å studere solens glødende atmosfære. Korona betyr egentlig krone. SARS-CoV-2 er det vi kaller en zoonoser, et smittestoff som kan smitte både dyr og mennesker. Det er også regnet for veldig smittsomt og med høy dødelighet for noen av de som blir smittet.

Verden har valgt forskjellige stategier for å bekjempe dette viruset, fra å benekte at det i det hele tatt finnes til total nedstenging og isolasjon. Noen land reagerte raskt, noen sent. Nabolandet vårt, Sverige. mente at det beste ville være at så mange fikk sykdommen at det oppstod en naturlig motstandkraft i befolkningen, den mye omtalte flokkimmuniteten. Det er når så mange er immune at de som er smittet ikke klarer å smitte så mange andre, at smittetallet er under en. Da vil epidemien dø ut. Smitten og sykdommen vil leve videre, men altså ikke som epidemi. Smittetallet for Norge er akkurat nå på 0,66. Men det kommer av nedstenging og isolasjonstiltak, ikke av flokkimmunitet. Norge har valgt en strategi med nedstenging og isolasjon. Det vil ikke utrydde sykdommen. Det kunne ha gjort det hvis det var snakk om et begrenset område. Slik det er er spredningen global og vi må regne med at om en skulle klare å utrydde viruset i Norge, så ville det alltids komme tilbake. Vi kan jo ikke isolere oss fra resten av verden i all evighet.

Det vil ta veldig lang tid for Norge å oppnå naturlig motstand i befolkningen. På grunn av den strategien vi har valg er det få mennesker som smittes. For å få effekt av flokkimmunitet må minst 60% av befolkningen ha antistoffer. Likevel tror jeg Norge har valgt en gunstig strategi, forutsatt at det kommer en vaksine innen rimelig tid. Ved å vaksinere oppnås immunitet uten å gjennomgå sykdommen.

Det er også stor forskjell på hvor hardt sykdommen rammer den enkelte. Det kan være at det skyldes en viss kryssimmunitet som stammer fra andre sykdommer, influensa, forkjølelse e.l. En annen faktor som kan spille inn er smittedosen. Hvis en blir utsatt for en massiv dose virus, så har kroppen mindre sjanse til å bekjempe det i forhold til hvis dosen er mindre slik at immunsystemet får tid til å starte opp før et stort antall celler er infiserte. Så er det nå også slik at uansett sykdom, så blir vi ikke syke alle sammen. Da svartedauen herjet ble mange syke, men ikke alle. Spanskesyken rammet ikke alle. Det er ikke alle som får influensa, ikke alle fikk meslinger, røde hunder, vannkopper og så videre. Noen er naturlig immune uten påviselig grunn.

Pandemien setter sine spor i økonomien. Når folk uteblir fra arbeidet på grunn av sykdom eller karantene gir det tap. Vi ser at mange politikere og lobbyister er mer bekymret for landets (eller egen) økonomi, enn for befolkningens helse. Regjeringen deler ganske så rundhåndet ut oppsparte midler til de store, internasjonale aktørene mens småbedrifter får blø og klare seg så godt de kan. Noen spår en global resesjon som vil vare i tiår framover.

Verdens goder blir svært ulikt fordelt. Samtidig som noen velter seg i luksus er det andre som dør av sult. Kan det være på tide med en revisjon av de økonomiske systemene våre. Vi forbruker jordens ressurser på å produsere overflødige og unødvendige ting. Kunne det være på tide å gå tilbake til det essensielle. Vi reiser jorden rundt på jakt etter opplevelser og forlystelse i eksotiske omgivelser. Kunne det være på tide å bli litt mer «introspektive» og heller søke adspredelse i de nære omgivelser. Vi drar fisk opp av havet, transporterer den rundt halve kloden for å få den bearbeidet før den sendes samme veien tilbake igjen. Kan det være på tide å få slutt på slik galskap. Vi har det så travelt at varer sendes med energislukende og miløødeleggende trailere istedet for å sende med skip eller jernbane.

Det er mange ting som skurrer. Pandemier er sannelig ikke det eneste problemet vi sliter med. Ikke engang det verste.

Energi og bevegelse<

Av og til, når natten faller på og det blir stille i huset, tar tankene til å vandre litt på egen hånd. Da kan det lett hende at nysgjerrigheten tar helt over og fornuften, som forteller at nå er det leggetid, må vike. Så undersøker man én ting og oppdager underveis en annen ting som må undersøkes – og så videre. Helt til natta er til ende og man går i halvsøvne den dagen.

Energi, for eksempel, er en ting som er verd å tenke på. Vi er i ferd med å bruke opp jordens energiressurser i akselererende tempo. Dette har vi lenge vært klar over, men vi nekter å ta det inn over oss. Iallfall i en grad som monner. Det hjelper kanskje litt å kjøre elektriske biler, men dessverre er det så alt for lite. Vi lever i en verden av fornektelse, sammen med en klokkertro på mirakler, at vi reddes ved at vitenskapen kommer med en deus ex machina løsning. Dessverre er dette et fenomen som tilhører film og romanverdenen. Dog kan det hende at verden er i ferd med å våkne. Det skyldes i så fall en ung dame fra Sverige som har satt seg fore å vekke verden. For vi trenger endringer. Men samtidig er tanken forbundet med skrekk, for det er nok slik at disse endringene neppe blir veldig behagelige.

Men hvis vi lar tankene spinne litt i natten. Har du noen ganger lurt på hvor langt bilen kunne kjøre hvis den gikk på brødskiver – eller havre for den saks skyld? Har du noen ganger lurt på hvor mye bensin du trengte hvis vi mennesker kunne gå på bensin?

Heldigvis er det slik at vi ennå har energi nok til å drifte internett. Der kan man lettvint finne grunnlagsdata ved å google litt. Først gikk jeg løs på dagsbehovet for energi. Fra norsk helseinformatikk sine nettsider hentet jeg dagsbehovet for energi for kvinner og menn og ved forskjellige forhold slik det vises i tabellen nedenfor. Energibehovet var oppgitt i kilokalorier, en ubrukelig enhet å regne, så jeg konverterte det straks til joule (kilojoule) og deretter til mengde bensin som inneholder samme energimengde.

ObjektAktivitetEnergiforbruk
kcal
Energiforbruk
kilojoule
liter bensin
Mann 40 år 180 cm høy, vekt 80 kghvile173272510,228
Lett arbeid2772<7td>116050,366
Aktivt arbeid2945123300,389
Kvinne 40 år 165 cm høy, vekt 60 kgHvile arbeid1354<7td>56680,178
Lett arbeid2166<7td>90680,286
Aktivt arbeid2302<7td>96380,304

Som det vises av tabellen er vi dyr ganske så mye mer effektive enn maskiner. Jada vi er dyr, vi også, pattedyr og varmblodige. Vekselvarme dyr som ikke bruker av energien sin til å opprettholde kroppstemperaturen er ennå mer energieffektive enn oss, men det får ligge til en annen natt. Vi har jo en imponerende lavt forbruk – under en halv liter pr dag. Skal tro hvor mye bensin det ville ha gått med til å bygge pyramidene hvis alle arbeiderne var bensindrevet?

Så var jeg også på en nettside tilhørende Ingrid Kristiansen. For å berolige folk som kjenner meg: jeg frekventerer ikke vanligvis slike sider. Det var kun et engangstilfelle ig bare for det formålet å finne opplysninger. Det jeg lærte på den siden er hvor mye energi vi bruker på forskjellige aktiviteter.

AktivitetEnergi/time
(kcal/h)
Energi/km
(kcal/km)
Energi/km
(kJ/km)
Bensinforbruk
(liter/km)
Gang på flat mark
5 km/h
300602510,008
Løping 10 km/h660662760,009
Løping 15 km/h1080723010,01

Igjen blir en forbauset over hvor effektive vi er. Så ser vi jo også at den mest effektive måten å bevege seg på er å gå – ikke løpe.

Men hva om vi bygger en motor som går på grovbrød med gulost (uten smør)? Hvor mye fôr krever en slik?

Mange biler i dag kjører på omtrent en halv liter på mila. Men bensinmotorer er ikke særlig effektive. De har en virkningsgrad på 20% (kanskje litt bedre med nye motorer, men i dette regnestykket bruker vi 20%). Det vil si at mesteparten av energien går til spille i form av varme. Bare 0,01 liter går til å bevege bilen framover en kilometer. Det tilsvarer en energi på 0,088kWh som igjen tilsvarer 757 kcal. En skive grovt brød med gul ost har et energiinnhold på 152 kcal. Det vil si at denne bilen med brødmotor måtte tygge i seg nesten fem brødskiver på kilometer. Da måtte en laste inn en betydelig mengde stomp for å kjøre en tur til Tromsø. Kanskje måtte man også ha med en fyrbøter for å mate denne glupske maskinen. Jeg tror sannelig vi blir nødt til å skrote bilen som transportmiddel.

Kommentarer. Jeg har gjort det ganske vanskelig å legge inn kommentarer på denne siden. Det er for å slippe å måtte renske ut alle de som prøver å lure inn lugubre lenker på siden. Kommentarer kan gjerne sendes som e–post (klikk her) eller postes på facebooksiden min (åpnes i ny fane). Så er det jo bare å håpe at det ikke har sneket seg inn noen større regnefeiler!

Om bier og menn

Når det står menn i overskriften, menes det menn i betydning menneskeheten i sin alminnelighet, og slett ikke hankjønnsvesener av arten menneske. Ellers kunne det jo tenkes at jeg mener nedstående betraktninger ikke gjelder for hokjønnsvesener. For det gjør det jo. Saken er at det klinger mye bedre når en sier «om bier og menn» enn om en sier «bier og mennesker. Og dessuten er det jo ikke bare bier det er snakk om her, det er også maur, termitter og andre vesener som lever på samme måte.

Bier lever jo i kolonier. I bikuber når de er «tamme» eller i hule trestammer eller der de ellers måtte finne det for godt å friste tilværelsen. En bie kan neppe hevdes å inneha noen særlig intelligens. Den er fra fødselen av avsedd til bestemte oppgaver. Noen er dørvakter og passer på at ikke uvedkommede trenger seg inn. Noen passer unger og mater dem, noen er levende ventilasjonsanlegg og vifter luft gjennom kuben når det er varmt eller bare vibrerer med vingene for å generere varme når det er kaldt. Noen er ute og samler honning og pollen. Noen er oppvartere for dronningen. Dronningen ja. Dronningen spiser og føder. Det er det bidronninger gjør. Og så kontrollerer hun de andre biene ved å skille ut dufter.

Når en ser på bier enkeltvis, så kan en nok spore en viss intelligens. Dog er mesteparten av dens gjøren og laden genetisk styrt og styrt av koloniens eller dronningens krav. Hardprogrammert og fjernstyrt kan en vel si. Noe annet er det hvis en ser på kolonien under ett, som én organisme. I en biekoloni er de fleste, ofte alle arbeidsbiene døtre av dronningen. Som celler i kroppen styres de sentralt av kjemiske stimuli. I kroppen kalles det hormoner, men hos biene kaller vi det feromoner. Lik hjernecellene som kommuniserer med hverandre over synapsene,kommuniserer også biene med hverandre. Hjerneceller utveksler informasjon ved hjelp av kjemi og elektriske signaler, bier utveksler informasjon seg imellom gjennom duftstoffer og ved dansing og halevrikking. Når en bie kommer hjem med fulle tanker gjør den en liten dans og med retningen på dansen og et lite halevrikk forteller forteller den de andre biene hvilken vei de bør ta for å finne god nektar. En kan hevde at koloniens intelligens er større enn summen av enkeltindividene.

Mennesker er kanskje det dyret på jorden som har den høyeste individuelle intelligensen. Vi vet det ikke, vi bare tror det. For vi har ingen egentlig måte å måle intelligens på. Nå er det riktignok de som hevder at den menneskelige intelligensen har vært på sitt høyeste for en omring 10 000 år siden og at den nå er for nedadgående. Det kan det av og til være lett å tro på. Men det som er viktigere er at menneskeheten som helhet ikke opptrer på en intelligent måte. Vi benytter helst våre evner til å skaffe oss goder i tilærelsen på bekostning av andre. I ytterste konsekvens dreper vi for å få leve det gode liv slik vi ønsker det. Det gjør vi forbausende lettvint. Ja faktisk så er vi ofte villige å gå til krig og drepe bare fordi noen tror på andre eventyr enn det vi gjør. Vi er ikke i stand til å bruke vår kollektive intelligens, hvis den fins, til fordeler for hele menneskeheten. Se bare på klimaspørsmålet. Vi har lenge visst at vår utvinnelse av jordens energiressurer ikke er bærekraftig, vi vet at vi er iferd med å endre jordens klima på en måte som kan gjøre store deler av planeten ubeboelig, men vi klarer ikke å gjøre noe med det.

Opp gjennom jordens historie har det vært flere masseutryddelser. Noen globale, noen mer lokale. Felles for de fleste er at de har vårt forbundet med klimaendringer. Insektene har hatt sin storhetstid på jorden. Det samme har krypdyrene og pattedyrene. Hvilken gruppe er det nå som står for tur. Er det insektene igjen? Er det kanskje bløtdyrene? Kan vi få se intelligente skjell og litterære snegler. Filosofiske blekkspruter. Blekkspruter er allerede regnet for svært intelligente, og det til tross for et manglende sentralnervesystem. Eller er det maskinene som tar over. Det var et yndet tema i Science Fiction-genren på 60 – 70 tallet. En superorganisme av sammenkoblede datamaskiner som sikret seg herredømme over verden og holdt menneskene som slaver. Teoretisk er det ingen umulighet. Det kan tilogmed hende at det allerede har skjedd. For er vi ikke mye godt slaver av maskinene våre. Mange av oss er fortapt og ufunksjonell og faller innen vegetativ tiværelse i det øyeblikket mobilen er tom for strøm. Skal vi ha det minste håp om å overleve må vi bestrebe oss på å utvikle en kollektiv intelligens. Vi må rett og slett bli mer lik biene.

Det kan virke som om kollektiv og individuell intelligens står i motsetning til hverandre. Hvis en ser på politiske system så er vel kapitalisme det som passer best med høy individuell intelligens. Alle kan arbeide for å skaffe seg goder. Det er minst mulig regulering og begrensninger. Det er bra for de intelligente og for de hensynsløse, men det er ikke bra for menneskeheten. For ikke å stagnere er et slikt system basert på kontinuerlig vekst. Det blir som et pyramidespill. Noen profiterer men mange taper når det rakner. Den andre ytterlighet er kommunisme. Et sentralstyrt regime der alle arbeider etter en plan som er til beste for alle. I prinsippet høres ikke det så galt ut, men det er problemer. Hvem skal bestemme planen. Hvordan skal hensynet til enkeltindividene ivaretas. Hva om noen er uenige i planen og nekter å følge den. Så har vi jo også sett det fenomenet, at makt korrumperer. Den eller de som skulle bestemme og administrere en slik plan ville jo få uendelig makt! Sosialisme er på mange måter en mellomting mellom disse. Det er et flertall som legger planen og administrerer den. Det legges begrensninger på indivedet, men det er likevel stor frihet. Heller ikke dette systemet er problemfritt. Da athenerne snakket om demokrati da var det snakk om reelt demokrati. Alle møtte opp og diskuterte saken og det ble besluttet hvsa som skulle gjøres. Av praktiske grunner er ikke dette mulig lenger. Vi velger representanter til å ta beslutningene for oss. Men er vi sikre på at disse representantene virkelig representerer de som har valgt dem? Er vi sikre på at representantene er så opplyste at de kan ta de riktige valgene. Og ikke minst, er vi så opplyste at vi velger de riktige representantene. Dette blir vanskelig, Kanskje trenger vi at en superkomputer tar over?

Alt dette kan en også se på i en større målestokk. Nasjoner, ikke individer. Så lenge alle nasjoner bare er opptatt av å bedre sine egne vilkår, som regel på bekostning av noen andres, så er det i motsetning til det felles beste for menneskeheten. Egentlig så har vi ikke store håpet. Hadde man nå bare vært en bie. Med et helt annet syn på tilværelsen og ikke minst et annet perspektiv over evigheten.

Men kanskje finnes det likevel et lite glimt av et håp? En svensk jentunge som klarer få verden til å lytte? Vi får håpe det. For det er en ting vi mennesker er veldig flink til, det er å håpe!

Nytt webkamera

Endelig er et nytt webkamera oppe å gå. Dette er et såkalt «bullet»-kamera. Det har en ytterkappe som tåler vær og vind. Det hadde ikke det forrige, det var et kamera beregnet for innendørsbruk. Det var da også montert inne i garasjen, men jeg hadde laget et hull i garasjeveggen som det kunne se ut gjennom. Dermed ble jo også synsfeltet noe begrenset.
Dette kameraet er montert ute, oppe på veggen, og har en mye bedre utsikt. Det vil si, jeg må justere det opp slik at det viser litt mer av himmelen. Det skal jeg gjøre neste gang jeg går forbi. Kameraet ser mot Furøy og Gottesjord. Det blir fint til våren når solen kommer igjen og skinner i bakkene på Gottesjord.
Nå er det jo mørkt store deler av døgnet, og da er det jo ikke så mye å se, foruten lysene på andre siden. Kameraet har ir-belysning for å lyse opp forgrunnen. Det er bare det at det er ikke noe forgrunn. Jeg har likevel latt ir-belysningen stå på, fordi den gjør det lett å se om det er nedbør selv i mørket. Hvis det er hvite striper som går over bildet, så regner eller snør det. Hvis stripene er vannrette, så der det i tillegg vind.
Kameraet tar bilder hvert 10. minutt. Det kan ta opptil 5 minutter fra bildet er tatt til det legger ute. Bildene sendes til weatherunderground, og der kan en se tidligere bilder, og man kan se en time-lpse video for hver dag.
Her er webkameraet direkte
Og her finner en videoer og mer
Bildene fra mitt webkamera er fritt for alle til å bruke til alle aktverdige formål. Hvis de brukes vil jeg gjerne at det medfølger en liten kildehenvisning.
Have fun!

-Men hvor lenge var Adam i paradis? Kameraet sluttet å fungere etter få dager. Tåler det ikke frost, kanskje. Veldig irriterende, men sånn er det vel når man kjøper billig fra wish. Fortsettelse følger . . .

Kryptert forbindelse

Nå er det lagt til et SSL- sertifikat på siden min. Det betyr bare at forbindelsen er kryptert, ingen kan snappe opp underveis det som sendes mellom serveren og mottageren. Egentlig litt overflødig på en slik side, men sertifikat på dette nivået er gratis hos ISP’en min. Så slipper man å få melding om at forbindelsen er usikker. Og best av alt, man får jo et kult, grønt hengelås i adresselinjen. Fancy!

Valg

Så er det igjen tid for den kvadrenniale seremonien som skal legitimere stortingspolitikernes eksistens. Det er valg – tid for å stille dem til ansvar for de katastrofer de har nedkalt over det norske folk og verden forøvrig. Dessverre virker det som om politikerne blir mere og mere opptatt av makt og posisjoner som fenomen og ikke som et middel til å tjene dem de representerer. Det bidrar igjen til det fenomenet, at færre og færre finner det bryet verdt å levere sin stemme. Det er jo heller ikke så lett å sile vekk all valgkampstøyen og finne ut hva man i realiteten kan forvente av påfunn fra de forskjellige partier. Det dreier seg stort sett om å finne det minste av de tilgjengelige onder.

Noen ganger ønsker vi bare forandring. Noe annet enn det som har vært. Det går ikke alltid så godt. Se bare på USA. De ønsket tydeligvis noe annerledes. Vi andre holder pusten og håper verden overlever. Skjønt vi har vel ikke så mye å være stolte av vi heller. En En bergensk sandpåstrøer som er travelt opptatt med å strø sand der løshundene hennes har vært og pisset eller gjort det som verre er.

Jeg synes denne regjeringen har vært en katastrofe. Ikke når det gjelder økonomi eller levekår. Slike ting er nå stort sett uavhengig av politikerne. Når det går bra, så er det helst til tross for – og ikke på grunn av politikerne. Og når det ikke går godt, så har de samme politikerne fint lite å stille opp med. Det er alltid den menige hop som må bla opp og betale regningen uansett. Nei, katastrofen er at de har gjort slik at man skjemmes av å måtte fortelle at man er norsk. De snakker om verdier, men kaster vrak på alle idealer som finnes, både norske og internasjonale.

Vi har ikke demokrati i Norge. Det finnes vel knapt noe land i verden som kan skryte av å ha ekte demokrati. Bystatene i det gamle Grekeland hadde det. Ekte demokrati lar seg vel neppe oppskalere til å fungere for et helt land. I stedet har vi noe som kalles representativt demokrati.

Vi velger de som skal være våre representanter. La oss velge verdige representanter, representanter vi kan kjennes med. Det aller minste er at de må ha et minimum av folkeskikk.

Men viktigst av alt: Gjør et valg!

Godt valg

 

Flagg i 17. mai-tog

© Hans-Petter Fjeld, some rights reserved.

Her om dagen så jeg på facebook en slags poll angående 17. mai-toget. Der ble en oppfordret til å tilkjennegi om en synes det er i orden at det bæres andre flagg enn det norske. Det er jo blitt veldig aktuelt med et økende antall personer av utenlandsk opprinnelse, både de som migrerer til Norge og de som søker beskyttelse mot krig og forfølgelse.
Mange svarte NEI – det skal bare være norske flagg i toget. Jeg tror ikke de har tenkt seg ordentlig om. For 17. mai er Norges nasjonaldag. Den dagen vi feirer grunnloven og de prinsipper som er nedfelt i den. Grunnloven er summen av historien om Norge. De foretaksomme bøndene, de værbitte fiskerne og fangstmennene, de eventyrlystne vikingene og alle sliterne som brøt malmen ut av fjellet. Normenn har alltid vært frihetselskende, men har også sett nødvendigheten av å ha lover og regler å rette seg etter. «At lögum skal land várt byggja en eigi at ulögum øyða», hette det i den gamle Frostatingloven, med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes. Allerede på 1000-tallet var lover viktig. Og det er én ting som er viktig å merke seg: De gamle nordmennene gikk ikke til kong Salomo for at han skulle dømme i tvistene deres, de tok sakene sine til tings og fikk de avgjort der.
Grunnloven vår er ikke perfekt. Men den er det beste vi har, og jeg tror den hører til de beste i verden, så den er vel verd å feire. Og feire skal vi – men vi skal ikke «være oss selv nok». Norge er ikke en fjern planet som befinner seg midt i et ugjennomtrengelig intet. Norge befinner seg, på godt og ondt, i verden.
Å gå i 17. mai-tog er slik vi viser vår norske identitet. Vi har ikke militærparader viser fram våpen. Vi går i tog, synger, roper hurra og vifter med flagg. Og det er masse forskjellige flagg i 17. mai-toget. Hver skole, hver barnehage, hvert korps, hver stand, hvert laug har sin egen fane de går under. Alle viser sin identitet, samlet under det norske flagget. Det er nemlig ingen prinsipiell forskjell på en fane og et flagg. Begge er et symbol på tilhørighet. Selvfølgelig har det norske flagget en spesiell stilling, særlig på 17. mai. De som er i Norge av forskjellige årsaker, enten som gjester, for å arbeide eller som søker beskyttelse, og som ønsker å delta i feiringen, skal vi forlange at de utsletter sin identitet? Seile under falskt flagg, så og si.
Et skip som seiler i et annet lands farvann fører eget lands flagg og flagget til landet det besøker. At det fører eget lands flagg er et symbol som viser identitet, hvor det kommer fra. Flagget til landet det besøker symboliserer at det er i fredelig og lovlig seilas og ikke har onde hensikter. Slik kan vi også se på forskjellige flagg på nasjonaldagen.
Et flagg fra et annet land vil ikke være til forkleinelse for det norske. Tvert imot, det viser at Norge er et godt og trygt land der det er godt å leve. Vi burde glede oss over at andre vil feire sammen med oss, og at de vil vise hvem de er.

Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt hvilke flagg en vil bære, men som sagt vil jeg synes det er naturlig å bære begge flagg for de som ønsker det.

Marsjulegaven

Står verden til påske? Kanskje, kanskje ikke – rarere ting har hendt før. Og så er det jo heller ikke så lenge til påske. Dessuten, tiden er jo en oval sak, har jeg hørt. Aksene er ikke like. Kanskje er det derfor at årstidene hopper litt imellom. Best som det er at sommertida begynner, så er det den verste snystormen på lenge. Dessuten er det jo slik, at å være tidlig ute, det er vanligvis regnet som prisverdig. Men saken er den, at i dag fikk jeg faktisk årets første julegave! Ja, nettopp. julegave. Og ho var no lettar lattermild, ho som kom med den og erklærte den for forskuddsjulegave å være.

Det har seg nemlig slik at jeg lett får et veldig nært og personlig forhold til fottøyet mitt. Og gode venner som har fortfulgt en gjennom tykt og tynt, vått og tørt, skiller man seg ikke med lettvint. Iallfall må man prøve å venne seg til savnet gradvis. Det har et par ganger hendt at jeg har vært i søppeldunken og berget gamle, trofaste venner  – under kraftige kritikk og trusler i harde ordelag, om portforbud og det som verre er.

Men noen ganger er det bare slutt. Når det oppstår plutselige synkehull og gjennomgående sprekker i det millimetertynne laget som skal beskytte fotsålene mot alt som kan tenke seg å plage en ubeskyttet fot, da er det på tide å resignere og la søppelbilen ta det som søppelbilen tilhører. For jeg er sterk tilhenger av universell bruk av kommagan – både slog og fest må de tåle. Og det gjør de, men ikke til evig tid.

Nå er det jo ikke slik at jeg for tiden går i utslitte sko. Neida, de er det fremdeles godt slitarmonn i. Problemet er tøfler. Jeg har et par innetøfla. Sånne som man fér å tasseladder seg bortetter stuegolvet med. Og de er nok ikke helt nye. Husker dere de gamle kandahar-bindingan? De som hadde liksom ei klipa over tåa, og så var det ei fjær som stramma attom hælen og holdt skoen på plass i bindingan. Hvis man så ser bort fra den fjæra, tenker seg den klipa erstattet av noe labbjent ullstoff,  og så tenker seg noka slems utav skien som heng og slenger, delvis under og delvis etter foten, så er det omtrent sånn de ser ut, gammeltøflan. Men egentlig så er det ingenting som feiler dem. Ikke er de så gamle heller, og gode og varme er de. Men så er det da noen som har kastet øynene på dem og konkludert med at det er formålstjenlig med utskifting av forsåvidt velfungerende fotvarmere. Nåvel, jeg kommer vel over det etterhvert. Kanskje. Men så må man jo ha klar en strategi til når nettene blir lange og kulda setter inn. For julegaver i mars – det er helt uakseptabelt, ufint og fullstendig forkastelig. Nemlig.

Nå er det bare å finne en diskret – veldig diskret – plassering på gammeltøflan når jeg tar de av. De er jo så altfor gode til å gå alle tøflers siste gange til de evige teppegulv. Og så er det jo tilpasningen og tilgåingen. Det er jo særlig viktig å få hælkappen skikkelig tilpasset hurtig av og påkledning.

Verdens vanndag

Verdens vanndag er 22 mars. I år er fokuset på brukt vann og hva vi kan få ut av det. For vi liker helst vannet kaldt, klart og rent. Når vi har brukt vannet tilfredsstiller det ikke lenger disse kravene. Da vil vi helst bli kvitt det så fort som mulig. Men faktisk så er det dette brukte vannet som er det verdifulle vannet. Vi vil ikke drikke det eller vaske oss i det, det er sant. Det er ikke så veldig appetittlig å se på, det er sant. Men det inneholder en masse næringsstoffer som vi bare spyler rett bort. Faktisk så mye næring at det lager problemer der det havner. Havet er unikt når det gjelder å ta imot næringsstoffer. For det er en enorm produksjon i havet og det er behov for masse næring. Vi er vant til at havet absorberer alt det får. Men også her kan det bli for mye. Noen av oss vil kanskje huske algeoppblomstringen på slutten av 80-tallet. Det var svepeflagellaten Chrysochromulina polylepis, som først blomstret opp langs vestkysten av Sverige og som deretter fulgte stømmene langs kysten av Norge. Den drepte eller skadet stort sett alt i sin vei, både fisk,skalldyr og alger (tang og tare). Oppblomstringen skyltes alt for næringsrikt vann, gunstige temperaturer og at øvrige vilkår lå til rette for en massiv oppblomstring. Det har også vært flere slike oppblomstringer av forskjellige typer alger, men ingen med så store skadevirkninger. I Nord-Norge er vi tynnere spredt utover, og vi er heller ikke så mange, så vi er ikke like utsatt. Men også her er det viktig å begrense utslippet av næringsstoffer.
Ferskvann har ikke så stor produksjon som sjøvann. Heller er mekanismer som tidevann, skiftende stømmer og bølgeslagsdynamikk ikke tilstede, iallfall ikke i samme grad som i sjøvann. Derfor er ferskvann mye mer følsom for nærinsstoffer enn sjøvann. Spesielt fosfater fører til eutrofiering i ferskvann. I området rundt Mjøsa brukes nesten bare fosfatfrie vaskemidler, noe som sammen med andre tiltak har hatt dramatiske virkninger på vannkvaliteten i innsjøen.
Det er viktig å ta vare på vannkvaliteten, både i elver, innsjøer og ikke minst i havet. Hvis det blir for mye næringsstoffer skjer det en eutrofiering, det blir overvekst i vannet, vannet blir brunt og uklart og døde planter og dyr synker til bunnen. I bunnsedimentene er det bakterier som bryter ned det døde materialet. Disse bruker opp oksygenet i vannet. I selve bunnsedimentet foregår det anaerobe nedbrytingsprosesser. Resultatet av disse er blant annet hydrogensulfid, en giftig gass som lukter råtne egg. Vannet blir giftig og uten oksygen.
Det samme kan skje i havet også. Faktisk er det normalt i terskelfjorder der det ikke skjer utskifting av bunnvannet innenfor terskelen. Organisk materiale synker ned og danner bunnslam. Dette brytes ned uten oksygen og gjør vannet giftig. Av og til kan slikt vann bli rotet opp og komme opp fra dypet og føre til fiskedød. Utslipp av næringsstoffer fra kloakk og avrenning fra landbruk kan forurense store havområder og forstyrre de naturlige vekstsykluser i havet. Det kan blant annet føre til algeoppblomstringer og oksygensvikt.
Det er flere måter å rense avløpsvann på. Den aller enkleste er å la det gå i en tank slik at de faste stoffene felles ut og legger seg på bunnen. Vannet får renne videre og infiltreres i terrenget. Slik fungerer en septiktank. Det systemet fungerer ved spredt bebyggelse. Ved tettere begyggelse lager man fellesanlegg. Det vil si at en samler avløpet fra flere hus og renser det i et felles anlegg. Da kan en også gå videre med renseprosesser. Man kan øke graden av bunnfelling ved å tilsette et stoff som får de minste partiklene til å klebe seg sammen slik at de lettere bunnfeller. Dette kan kombineres med mekanisk filtrering. Sandfilter er effektive, men de tar stor plass og det er mye arbeid med å rense filterne. En metode som gir omtrent helt rent vann ut er å la vannet sildre over biolegemer, plastkropper med stor overflate, mens en blåser luft gjennom det hele. Da vil det danne seg et bakterielag, en biofilm, på overflaten av disse legemene. Dette bakterielaget spiser opp næringsstoffene. Eventuelle patogener blir også spist opp og deaktivert. Bakterielaget på biolegemene vokser og må med jamne mellomrom fjernes. Da virker ikke biolegemene får det har fått danne seg bakterielag på nytt. Derfor lager man dette gjerne som en løpende prosess der et visst antall biolegemer til enhver tid blir rengjort mens de resterende gjør jobben. Dette stoffet som er fjernet fra biolegemene er et godt gjødsel- og jordforbedringsprodukt. Det samme gjelder slam fra sandfiltre og septikslam forøvrig, dog etter en modningsprosess der bakterier og gjær får bryte ned næringsstoffer og farlige bakterier.
Vann er viktig! Det er vårt viktigst næringsmiddel. Vi kan ikke leve uten vann. Det kan ingen dyr. Selv kameler og dromedarer som kan omdanne fettlageret som de har i puklen(e) til vann, må drikke. Og de drikker mye, når de først drikker. Noen dyr får alt det vannet de trenger gjennom maten de spiser, men får de ikke vannet, så dør de. Havet er viktig. En stor del av maten vår kommer fra havet. Etterhvert som jordens befolkning krever mer mat, så er det vel bare havet som har kapasitet til å levere denne maten. Dessuten blir en stor del av det oksygenet som livet på jorden trenger laget i havet.
Tank på havet. Tenk på vann.

Hvor blir det av brukt vann

Vi får rent, friskt vann inn i husene våre. Førsteklasses drikkevann. Det vannet vi slipper ut er ikke riktig så rent. Vi har brukt det til å vaske oss med, til å vaske kopper, klær, vegger og gulv med. Vi har tisset i det og vi har gjort andre ting i det. Kort sagt, det vannet vi sender fra oss er ikke særlig rent. Vi tenker vanligvis ikke så mye over det. Vi bare drar opp troppen i vaske, eller drar i snora – nåja, nåfortiden har jo toalettene knapp, ikke snor – okay, vi trykker på knappen og svisj – borte er det. Før vannklosettenes tid var utedassenes tidsalder. Utedass og mødding er jo greit nok så lenge det ikke blir for tett mellom dem. I byer der folk bodde tett, og alt avløp måtte renne etter veiene eller i rennesteinen kunne det nok bli ganske utrivelig å spasere. Ordet dass er forresten av tysk opprinnelse. Det er en eufemisme for en eufemisme, nemlig for «das raum» – rommet, for en ennå verre benevnelse for lokaler for kroppslige funksjoner.

De gamle romerne var et renslig folkeferd. De hadde et greit system. Det var offentlige toaletter der en satt på en steinbenk med groper i, og der restproduktene falt ned i en renne og ble ført avgårde av en vannstrøm. Så var det også tilgjengelig et antall svamper, praktisk montert på et skaft, som en kunne benytte til å gjøre seg ren i de bakre regioner. Så var det bare å skylle den i vannstrømmen og legge den klar til neste «gjest». Praktisk og hygienisk.

Overklassen i Europa, iallfall den øverste del av overklassen hadde toalettstoler – stoler med innmontert potte til å fange opp de adelige fekalier. De mest avanserte pottestoler hadde til og med innbygde rompetørkere. Det var faktisk regnet som en kremjobb å få være kongelig rumpetørker. Blant almuen var det nok mer spartanske forhold. Men uansett hva slags avtrede som ble benyttet, så havnet avfallet uti gaten. Og det var neppe noe trivelig å tråkke i, uansett hvor kongelig det eventuelt måtte være. Noe av avfallet gikk kanskje i en elv eller en kanal og ble transportert vekk, men den samme elven var også drikkevann for andre. Avrenning kunne også sive inn i brønner og andre vannhull. Til slutt ble det ganske utålelig. Man tok til å bygge kloakker og vannledninger. I London bygde man på 1850-tallet 2100 kilometer med vann og kloakkrør. Det førte til dramatisk minking i dødeligheten. Kolera og andre sykdommer ble så godt som borte.

Viktigheten av et velfungerende avløpsnett er innlysende. Mange, spesielt i spredt bebyggelse, har septiktank. Det er et lite renseanlegg i miniatyr. Det er en tank med flere kammer der tørrstoffene får sedimentere det foregår også en gjøringsprosess av avfallet. Så bunnfaller altså de faste stoffene og vannet ledes ut i en infiltrasjonsledning, der det renses ved å sildre ut i jordsmonnet. Tanken må tømmes med jamne mellomrom og de sedimenterte tørrstoffene kjøres til et deponi. Der bebyggelsen er tettere er det som regel offentlig kloakk. Avløpet blir brakt bort i rørledninger. Hvis terrenget heller, så er det ganske greit. Da er det bare å legge et rør, så renner vannet nedover av seg selv. Men ofte er det hindringer, motbakker. Da må en kanskje inn med pumper for å få avløpet dit en vil. Her i Sørreisa har vi tilsammen 11 stasjoner som pumper avløp. Hver av stasjonene har en sump med to pumper i. Disse veksler på å kjøre, en av gangen. Hvis nivået stiger i sumpen, når bare en pumpe ikke klarer å holde unna, starter begge.

 

Men hvor skal vi så gjøre av avfallet. Det er smittefarlig og uappetittlig, og det lukter dårlig.  Skal vi slippe det på havet. En fjord som det slippes ut avløpsvann i kalles en resipient- en mottager.Så kan en beregne hvor mye utslipp en resipient tåler før den begynner å bli forurenset. Det avhenger av flere faktorer. Vær, bølger og strøm har stor betydning. Vi slipper ikke lengre urenset kloakk t i resipientene. Likevel følger det med endel tørrstoff, avhengig av rensingsgraden. Man gjør beregninger av mengden av tørrstoff og det utstedes en utslippstillatelse. Så skal det gjerne gjøres målinger og analyser for å dokumentere at beregningene stemmer og at rensingen fungerer som den skal.

Rensing av avløpsvann kan gjøres på flere måter og i forskjellig grad, alt etter hvor følsom resipienten er. En metode er å slippe avløpet inn i en tank og la tørrstoffene få tid til å synke til bunnen. Så kan en sile av forholdsvis rent vann fra overflaten og slippe det ut. Eller en kan tilsette kjemikalier for at små partikler som svever i vannet skal klebe seg til hverandre og bli så store at de synker ned. Da vil det vannet som kommer ut være ganske så blankt. Men en kan rense videre. En kan for eksempel sildre vannet over biolegemer- Det er plastkropper som er slik laget at de har en stor overfate som også har god tilgang på luft. Overflaten på disse vil etterhvert dekkes av en biofilm, et belegg av mikroorganismer som spiser opp forurensningene i vannet. Med jamne mellomrom tas noen av disse kroppene ut og vaskes rene for biofilm. Så går de inn i prosessen igjen og bygger opp et nytt lag …

Slik kan  en fortsette å rense vannet til det kan brukes til drikkevann igjen. Men det gjør vi sjelden i Norge. Vi har som regel nytt vann å bruke til det. Men de funnfelte stoffene, både avspylt biofilm, slam fra septiktanker, bunnfall fra kommunale slamavskillere og slam fra renseanlegg  blir kjørt bort og enten deponeres eller viderebehandles til det kan brukes som gjødsel eller jordforbedringsmiddel.

Både for private og offentlige avløpsanlegg er det viktig å passe på at det ikke kommer vann fra drenering inn på kloakken. Det gir utfordringer på kapasiteten, både på rørledninger og eventuelle pumper og det kan føre til at det strømmer kloakk tilbake til husene ved flomforhold.

I Sørreisa er det mange som har private avløpsanlegg med septiktank. I tillegg har vi noen offentlige avløpsanlegg med slamavskiller. Så har vi to renseanlegg, ett der avløpsvannet får sedimentere i en tank, og så skylles slammet over i en lagertank. Vannet dekanteres, fløytes av, og slippes ut i havet. I det andre tilsettes kjemikalier for å øke sedimenteringen, men her slippes dekanteringsvannet ut i ferskvann. Derfor kreves det en høyere grad av rensing.

Vedlikehold av avløpsanlegg er krevende. Anlegget er utbygd over en lang tidsperiode og det er brukt forskjellige materialer. Noen ganger er det setninger i grunnen som fører til at rørene går fra hverandre, blir lekke eller klemmes flate og blir tette. Der det er betongrør eller andre rør med skøyter uten pakning, så er det et yndet sted for diverse vekster å stikke inn røttene sine for å suge til seg førsteklasses næring for planter. Papir og andre ting har så en tendens til å henge seg opp i disse røttene og rørene kan tettes. Slike rør må skiftes ut eller renses. Noen ganger må vi stikke et kamera inn i røret for å finne ut hva som er galt. Pumpestasjonene og pumpene må vedlikeholdes og overhales med jamne mellomrom.

I det hele tatt er det mange ting å passe på og mange prosesser som er i sving. Tenk litt på dette hver gang du skyller ned i toalettet. Og husk: tøm ikke vakebøtta i toalettet. Tuer og mopper er det verste vi kan få i pumpene våre. Det fører til at vi må heise opp pumpen, skru den sund og rense den og fire den ned igjen. Noen ganger kan slike ting ødelegge tetningen på pumpen og medføre kostbare reparasjoner. Våtservietter er ogå en ting vi liker dårlig. De er laget av fibre som ikke løser seg opp i vann de kan hekte seg fast og føre til tette rør og de kan skade pumpene ved å trenge inn mellom pumpehjulet og tetningen.